Jeg fikk en bil levert på døren! Siden min bil ikke likte kulda og måtte ned fra Hovden til et pålagt Schpaa-opphold  i Kristiansand igjen, så fikk vi levert opp en erstatningsbil fra Hertz. Den ble levert på døra her på Hovden av Selveste Bykle Falck og Viking . Snakk om service. En slik mannemanntøffgjengbil. En svart bil som med ego større enn seg selv. En bil som samtidig er en forstørrelse av mannens sitt syn på seg  selv og sine egne erogene soner. For mange blir bilen i seg selv en erogen sone. En skummelt utseende bil. Jeg lette etter et fætt sølvhalskjede og en omvendt caps i hanskerommet. Jeg regna nesten med at det var standardutstyr i denne testosteronbomba. Men det var det ikke. Jeg må i alle fall prøve å se streng og sur ut når jeg kjører den. Og i det jeg beveget meg bak bilen responderte den med yr kåt glede. Ut fra under skjermen strakk det seg en stram og staut liten sak. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke dette, men jeg velger å tro at den var glad for å se meg. Kanskje bilen egentlig er en koselig liten homsebil. For jeg er en mann som kan se bilen som den er og ikke bare dømme alt etter utseendet (for det har jeg allerde gjort). For inni dette tøffe ytre finnes det en fin og god bil som bare ønsker noen snille mennesker til å føre den. Og denne gangen ble det oss. Endelig skal denne bilen også få rolige kjøreturer.

Vi skrudde opp våre egne og hverandres forventninger til uante høyder. For en storebror av meg ringte og sa at vi kunne låne leiligheten på Hovden ei uke. Gudd, Halleluja. Og med ny bil og greier. Yr og galen skulle vi fly oppover Setesdalen i vår 3008 bil . Og det var deilig. Brum, brum sa det fra meg og brum, brum svarte bilen. Maya sa ikke så mye men smilte av og til. Helt til vi kom til Bjørnarå. Pang! Sprengningsarbeid og en halv times tomgangventing i mørkets kulde. Men vi sto an av. Og videre oppover riksvei 9 bar det i nybilen. I hvert fall 5-6 kilometer til. Bilen mista plutselig kraft og sneik seg nesten ikke opp Byklebakkene. På toppen stoppa vi, ringte en venn og fikk tips. Vent og prøv, var tipset. Ikke særlig godt men vi gjorde det. Vi venta, frøys litt, og prøvde igjen. Same shit. Jeg godsnakka med bilen, lovte den friskt olje, og liten poleringsgnikk der den likte det mest, men til ingen nytte. Og så lyste det opp i displayet. Warning! Failure! STOP! Gudd, en bil med mensen tenkte jeg, men stoppa. Turen som skulle ta tre timer tok 5 timer og selv om det var mørkt ute så vi mørkt på det. Og så stod vi der og frøys igjen til Falken kom. De siste kilometerne til Hovden hadde vi dog orkesterplass. Oppå planet til bergingsbilen. Vi kunne som konger vinke til forbipasserende. Så nå er bilen på vei til Kristiansand, uten oss. Den skal på bilsykehus mens vi skal på ski. Heldigvis tømte vi bilen med utrolig god hjelp fra Bykle Maskin mannen. Hyggeligere Setesdøl skal du leite lenge etter. Han hjalp bilen og Maya og meg. Skal du først ha veihjelp så vent til du kommer innafor Bykle Kommune.

Jeg hadde ikke trodd det om jeg ikke hadde opplevd det selv. Men jeg tror jeg har kjøpt verdens beste snømåker til tak. De har blitt anbefalt av VG-tv, Forbrukerrådet, klikk med flere. En tak-snømåker er en slik genial innretning som gjør at du kan stå på bakken og skuffe av nesten all snøen som samler seg på taket. I enden av en lang aluminiumsstang sitter en “snøkniv”. Under denne er en lang solid plast-duk. Og kutter du denne kniven gjennom snøen på taket vil snøen gli ned av seg selv. Genialt. Og slik en bestilte jeg når snøen hopet seg opp på taket. “Arbeidsbesparende så det holder!”,- tenkte jeg. Og jeg fikk rett. Snøen bygde seg opp og bygde seg opp på taket mens jeg ventet med pirrende lyst på postens lille hente-SMS. Og den kom her for et par dager siden, endelig. Og jaggu meg! Det var egentlig nok. For i det jeg hadde lest bruksanvisningen og skrudd herligheten sammen så var all snøen på taket vekk. Genialt. Rett og slett trolldom. Jeg ble verken svett eller våt eller kald. Kan anbefales.

Dog ikke til gressklipping.

Jeg kjøpte denne i nettbutikken til P.Lindberg i Mandal. 600,-kr. ferdig levert.

http://www.p-lindberg.no/p/snoemaaker-til-tak.aspx

Jeg hadde ikke trodd det om jeg ikke hadde opplevd det selv. Men jeg tror jeg har kjøpt verdens beste snømåker til tak. De har blitt anbefalt av VG-tv, Forbrukerrådet, klikk med flere. En tak-snømåker er en slik genial innretning som gjør at du kan stå på bakken og skuffe av nesten all snøen som samler seg på taket. I enden av en lang aluminiumsstang sitter en “snøkniv”. Under denne er en lang solid plast-duk. Og kutter du denne kniven gjennom snøen på taket vil snøen gli ned av seg selv. Genialt. Og slik en bestilte jeg når snøen hopet seg opp på taket. “Arbeidsbesparende så det holder!”,- tenkte jeg. Og jeg fikk rett. Snøen bygde seg opp og bygde seg opp på taket mens jeg ventet med pirrende lyst på postens lille hente-SMS. Og den kom her for et par dager siden, endelig. Og jaggu meg! Det var egentlig nok. For i det jeg hadde lest bruksanvisningen og skrudd herligheten sammen så var all snøen på taket vekk. Genialt. Rett og slett trolldom. Jeg ble verken svett eller våt eller kald. Kan anbefales

Alt så veldig mørkt ut en stund. Helt til redningen kom fra uventet hold. Det er med stor takk at jeg vil fremheve og fremsnakke facebook. I vrimmelen av visdomsord, vitser, statusoppdateringer og nyheter fra Rjukan finner facebook tid til å fortelle at nettopp jeg er jeg. Jeg var i tvil en stund og følte at jeg mistet meg selv inne i denne digitale verden. Et elektronisk omflakkende liv visket ut min personlighet mer og mer. Til slutt var jeg rett og slett i tvil om jeg fantes her ute,- i virkeligheten. Men facebook tok ansvar og reddet meg i siste klikke-liten. Ved et klikk på mitt eget navn fikk jeg en tilleggsopplysning som brått fikk meg til å finne meg sjæl igjen; (du).  Tomm Erichsen (du) stod det. Phuu! Jeg kunne puste lettet ut. Og etter en del sjekk av pass, vognkort, kontoopplysninger, fødselsattest og dobbelsjekking med nær slet og familie fant jeg ut at det stemte. Facebook hadde rett. Det var meg som satt her.

Best Før. Hvordan er det i det hele tatt mulig å få seg til å si slikt. Næringsmiddelindustrien, her representert ved Christiansands Bryggerier, påstår her at øl er best før.  Før St.Hans, før Jul, før kulda kommer? Best før hva da?, spør mine tomme tanker. Øl er aldri best før. Det hender det er ganske ille etterpå, men som regel ikke. I min lille verden er Øl best mens, underveis, eller like etterpå. Øl er aldri best før. Da står den jo bare der.

HÆ-rlige Facebook. Facebook er min personlige assistent. Den forteller meg akkurat det jeg har behov for å vite på akkurat det rette tidspunktet. I det jeg klikket på “aksepter betingelsene” var sjela til Tomm  solgt og kjøpt og betalt og leaset og vraket og opphøyet. Facebook forteller meg hvem som er mine sjelevenner. Hvem som er mine vakreste venner og hvilke tilbud jeg bør slå til på akkurat nå. Han har ikke helt fått med seg at jeg allerede har kjøpt bil og at jeg ikke planlegger flere julepresanger, men greit nok. Slik er det også med mine vakreste venner, mine eldste venne og mine tiltenkte turkamerater. I alle fall de som er på Facebook og har den som  sin personlige assistent de også. Her en dag fortalte Facebook meg at en venn “ER I ET FORHOLD . . . I DAG”. Hvilket forhold sa han ikke noe om. Enkelte ting er jo personlig. Opplysningen førte til et renn av kommentarer og gratulasjoner og hjerter og smilefjes. Så koselig og flott at Facebook forteller at noen jeg kjenner er i et forhold.

Dagen etter oppdaterte Facebook meg igjen.

Vennen min “VAR I ET FORHOLD . . .  I GÅR.”

Ehhh. Hva gjør jeg nåt?

Hys. Ikke si det til noen. Jeg kan nesten tenke meg hvordan det er. Den du er glad i slår deg. Du har lyst å skrike ut og du har lyst til at hele verden hører. Men skriket er stille, så ingen hører det. Jeg kan bare nesten tenke meg hvordan det er. For ingen utenom dem som opplever det kan høre den overdøvende stillheten etter volden. Stillheten smerter like mye. Silence Hurts. Vold på hjemmebane har ingen vitner. Ingen som ser overgrepet. Men resultatene kan sees, anes, fornemmes. Og tør du å si i fra? Tør du å hjelpe? Jeg håper jeg hadde turt. En organisasjon i Portugal; APAV. Association for Victim Support (APAV) er en privat organisasjon som hjelper ofre for vold.

De har laget en rekke sterke annonsekampanjer. Denne er laget av JWT i 2005. Den virker fortsatt.

http://www.apav.pt/apav_v3/index.php/en/apav-media/media

Dette er dagen. Dagen etter den store giver dagen. Etter Julaften. Dagen etter den store få-dagen sammen med familien. Alle presangene er nemsomt plassert ut over stuebordet. Klær prøves og dubbeditter testes. Hva fikk vi fra hvem?  Finnes det byttelapp? Og gleden fyller hjertet over all omtanken som er lagt i gavene. Jeg må ha har vært snill i år. Min kone gav meg en designerklokke fra Brasil. Min sønn gav meg mer lys til å ha med inn i skogen. Svigersøster og svigermor har strikket sokker til meg. En refleks fra ei niese. Balsamicoeddik fra ei annen. Ett års skolegang for ei jente i India fra min bror. Superduperundertøy i fleng. Penger fra min mor. Så mye fint som er gitt med hjertet og omtanke. Med omtanke.  . . . .

Og det er nettopp det. Omtanken. Og den gleder, for det er tanken som teller? Omtanken. Det er da jeg blir litt nervøs i nervan av en gave jeg fikk av svigermor. Ei underbukse! Og det er jo hyggelig. Det er jo noe man trenger. Men jeg stusser. Og jeg håper at det ikke er så mye omtanke i dette. Ei heller baktanke. For den er av merket MUNK? Underbukse for Munker? Men det skumleste er tilleggsteksten:

MUNK: Pride & Glory Underwear.

Assossiasjonene sliter litt nå må jeg innrømme. I tillegg er det størrelse Xtra Large og i Orange farge.

Stolthet og Ære for Munker i underbuksa. . . .

Det blir en spennende romjul.