‘”Jada, jada! Jeg kan bli med.” Med lystene pekende andre steder takket jeg ja til min kone som kjøpte billetter til HakkeBakkeSkogen. HakkeBakkePakke hette det, med togtur, matbit og forestilling. Og med to barnebarn som snedig pressmiddel vant jo min kone. Jeg ble med. “Barnebarna syntes det er gøy når bestefar er med!”, sa hun. “Pøh!”, sa jeg. Og etter en hard, noget stressende,  dag på jobb ønsket jeg meg egentlig helt andre ting enn en skranglete togreise, noe sliten parkmat, pappkaffe og sensesongsforestillingsmetta amatørdyreparkskuespillere. Forventningene mine ble ikke dekket inn av terningkast en gang.

Men jeg ble med. Inn i Parken etter stengetid, i 7 tia. Tuslende innover og oppover kom vi til inngangen til Hakkebakkeskogen. Og hodet startet å virke igjen. I stedet for å deppe, skulle jeg gi dette en sjanse.  Det var litt kø, som er noe dritt. Men, det så flott ut innover. Inn i den skogen toget skulle gå. Og Gudd, hvor stor er ikke gleden når slike forventninger som jeg hadde ikke innfrir. Vi ble møtt av proffe menneskelige unge verter. Som gav oss god saft, gode pepperkaker, enda bedre kanelsnurrer og ikke minst;- kaffen smakte utmerket i solide kopper med lokk. Undrende fikk jeg også et fint sanghefte i hende før vi ble vist plass inni  dette feilproduserte toget. Vognene var som små tribuner uten vegg og setene pekte innover mot skogen. “HÆ?”. Plutselig kom det et skuespillerekorn ut av skogen og ba oss slå av mobilene og bli med oss på turen. Og reisen ble magisk i denne vakre skumringsfylte oktoberkvelden. Langs skinnegangen utspilte Hakkebakkeskogen sin historie seg, med Klatremus og Reven. Bakermesteren og peppermetta pepperkakedeig. Pelle Pinsvin og Bamsefar som fylte 50 år i år igjen. Alt pakket inn med proff produksjon. God lys og god lyd og akkurat nok kulisser. Og skuespillerne gav mer enn bare skuespill, de gav av seg selv. Flørtet  med oss passasjerer og fikk oss med inn i historien. Vi sang og brølte, flirte og skvatt, og barneøyne tindret som stjerner i natten. Jeg vet ikke hvor lang turen var, eller hvor lang tid det gikk,  for vi var med på turen. Helt med.

Det ble rett og slett en veldig fin opplevelse. Og takk til Elin som vi kjenner, som tipset oss på facebook om dette, og har fått meg til å like både el-sykler og Hakkebakkskoger.

Det er så deilig når forventningene ikke innfrir. Denne opplevelsen får seks på terningen. TusenTakkeHakkeBakkeSkogen

Det er ikke lett å være pris om dagen. En må passe på og ta de nødvendige omveier for å unngå stump vold. På den annen side er det godt de opplyser om dette, da det på den måten er mulig å endre veivalg og ta sine forholdsregler. Lurer på om de slår både høye og lave priser. Det står det jo ingenting om. Og vi som ikke er så prisbevisste kan ikke annet enn å prise oss lykkelige.

To kasser. En til post. En til barneben.. Det er vel og bra med e-post. Hurtigheten, miljøgevinsten, automatiseringen. Men enkelte ting er umulig å digitalisere.  Posten og postmannen, eller dama, er uerstattelige. Og i dag  så jeg det, oppe ved Fidjeåsen i Kristiansand. Det var der jeg  tok jeg dette bildet. Det er en glad og lykkelig historie som tar form i mine tomme tanker. En historie som handler om ekte brev, og ekte postkort, ekte hilsener. Analoge aviser og abonnerte papirmagasiner. Og alt jeg ser er jo egentlig bare en bruskasse under en postkasse. 2 kasser uten mening men med mye innhold. Inne i hodet ser jeg forventning og spenning hos et barn. Kanskje gleden av å løpe etter avisen til mamma og pappa? Kanskje spenningen i det å få en hilsen på papir fra noen langt vekke?  For selv om en er på facebook og snapchat, selv om dere møttes på Skype i går, så bringer postkassen noe annet. Det å ta opp et brev, et virkelig brev, er noe for alle sanser. Berøringen av brevet, lyden av postkassa, smaken av lufta, følelsen av været. Elektronikken kan ikke erstatte dette. Heldigvis. Så hvorfor ikke ta pennen fatt i dag og send et kort til noen du kjenner. Kanskje til noen som trenger en bruskasse for å rekke opp, og rekke ned. Jeg tror noen blir litt gladere da, enn om du sender en “like”.

Neppe. Posten og postmannen, eller dama, er uerstattelige. Det er vel og bra med e-post. Hurtigheten, miljøgevinsten, automatiseringen. Men enkelte ting er umulig å digitalisere.  Og i dag  så jeg det, oppe ved Fidjeåsen i Kristiansand. Det var der jeg  tok jeg dette bildet. Det er en glad og lykkelig historie som tar form i mine tomme tanker. En historie som handler om ekte brev, og ekte postkort, ekte hilsener. Analoge aviser og abonnerte papirmagasiner. Og alt jeg ser er jo egentlig bare en bruskasse under en postkasse. 2 kasser uten mening men med mye innhold. Inne i hodet ser jeg forventning og spenning hos et barn. Kanskje gleden av å løpe etter avisen til mamma og pappa? Kanskje spenningen i det å få en hilsen på papir fra noen langt vekke?  For selv om en er på facebook og snapchat, selv om dere møttes på Skype i går, så bringer postkassen noe annet. Det å ta opp et brev, et virkelig brev, er noe for alle sanser. Berøringen av brevet, lyden av postkassa, smaken av lufta, følelsen av været. Elektronikken kan ikke erstatte dette. Heldigvis. Så hvorfor ikke ta pennen fatt i dag og send et kort til noen du kjenner. Kanskje til noen som trenger en bruskasse for å rekke opp, og rekke ned. Jeg tror noen blir litt gladere da, enn om du sender en “like”.

I en periode av livet skulle du ønske du var gammel nok. Til å pusle 5+ puslespill. Til å se 12 års film. Til å se 15 års film. Til å kline. Til å se 18 års film. Til å kjøpe øl. Til å kjøpe det som værre var. Til å slippe inn på Baldevin eller Silius. Du ble til og med stolt om du måtte betale voksen på bussen i en alder av 15. Ikke det at jeg gjorde det. Jeg så ut som 13 til jeg var 19 og har ennå ikke skjeggvekst. Og så ventet du bare til du ble 21, og deretter 23. En gikk og ventet til alle tillatelser var innskaffet rent årsmessig. Og så en dag var du gammel nok til alt. Til de glade 30 årene. Til 40 årskrisa og til 50 årsdagen. Gammel nok til alt. Trodde jeg. Helt til jeg så dette. “MultiMan 55+, anpassad for män från 55år.” Gudd å deilig! Tenk å bli spurt om legitimasjon på helsekosten. Og Maya fikk heller ikke kjøpt.

Vi har ventet på det. Vi som ikke har en bank-konto klar for Tesla. EL- bil frister, men jeg kjører av og til langt og jeg trekker oftere tilhenger. Og da er EL-bil dessverre ikke førstevalget. De kan hverken kjøre langt, eller trekke tung henger. Ikke før dette kom på banen. AtlasCopo EL-bil ADD-ON. En ADD-ON som i realiteten gjør at du kan kjøre så langt du vil. Om du har iUP, Buddy, Nissan Leaf eller styggen til BMW så kan du nå slappe av. Alt du trenger er et tilhengerfeste. AtlasCopo har produsert dette produktet lenge for andre markeder. Men nå er det altså klart for din lille EL-BIl. Med god samvittighet kan du nå kjøre grønt fra Kirkenes til Mandal, nesten uten stopp.

Jeg har vondt i magen nå. Tenker at Siri Wiberg også fikk det, + alle i NRK Østfold og en haug til.

http://www.nrk.no/ostfold/her-far-meteorologen-latterkrampe-i-sju-minutter-1.12555246

Vi har slutta å kave og startet med cava. Og i tillegg har vi sitron, salanovasalat, majones, avocado og rægår med utsikt. Etter et halvt år ute på markedet i leting etter nye naboer fant vi de endelig. Halve huset vårt er solgt! Endelig. Jeg var ikke helt klar over hvor mye jeg har tenkt på at vi ikke har solgt. Helt til vi fikk solgt. Det er sant at det føles som en bør er løftet fra skuldrene. En bør jeg ikke kjente helt før den forsvant. Og vi går inn i en ny spennende tid. Nye mennesker som nærmeste nabo. Naboer vi helt sikket vil like. Vi har møtt dem så vidt på visningen vi gleder oss til å bli bedre kjent. Og mens solen gikk ned satt vi oss ut med Cava og tilbehør og nøt nåtiden og snakket om fremtiden. Hvilken deilig kveld. Fin kone, gode reker, nye naboer og sørlandskveldshøstsol.

Solen skinner og vinden smiler. Her i vannkanten er det fint i dag. Og akkurat som denne kaffekoppen bød på en behagelig overraskelse tror jeg denne dagen også vil gjøre det. De gode tingene er der alltid, om du bare ser etter. Hos et besøk på et reklamebyrå i Stavanger fikk jeg servert en kopp kaffe. Det stod bare KAFF på koppen og jeg tenkte at det var jo snodig. Så gikk møtets gang og jeg nøt noen slurker god kaffe. Og så kom E-en til syne. Ahhh! tenkte jeg. Kult. Jeg gav kaffekoppen et lett lite smil og jeg nøt kaffen ennå mer. Det var en behagelig liten overraskelse. Finn dine egne små overraskelser i dag.

Å legge sammen to og to er ikke lett når man skal handle sko. Og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg ble lurt eller ikke på denne butikken. Jeg gikk lykkelig inn i håp om å kjøpe mange par sko for prisen av halvparten. I det jeg går ut med påsan full av hippe hoppe sko ser jeg på plakaten igjen og skjønner jeg har en jobb å gjøre. Jeg må hjem, åpne posen, telle sko og dele på to og plusse på fire i gangen. Eller stua. . Dersom ikke dette stemmer har jeg gått på en smell,—– eller to. ikke sikker.

Jeg må  heller bestille en sydd garasje av plysj og korssting.