Jeg er et eksempel til etterfølgelse. Jeg vet det fordi jeg ofte følger etter meg selv og ser at jeg  av og til gjør noe lurt, og godt. Det jeg gjorde denne gangen var både lurt, lett  og gjorde noen godt. Men jeg gjorde det ikke alene. Men sammen med en liten butikk i Troms. For norraførr søraførr ligger Øverbygd. Og i Øverbygd ligger Coop Prix Skjold. Og hva en søring har med en nording å gjøre skal jeg fortelle.

For i Øverbygd bor det familie. Min kones bror med familie. Og svoger og svigerinne har bodd sammen i 17 år. De har tre jenter sammen, eldste er ca.17, hmmmm. De skjønte ikke den gang at de var nødt til å gifte seg. Slikt skjønner vi kjappere her sørraførr. Men de peisa på og fikk to jenter til, en stor stasjonsvogn, eget hus, og svigers med bikkje i hagen før det gikk opp for dem at de hadde felles interesser. De har tidvis forsøkt å kvitte seg med døtrene ved å sende dem sørover på sommerbeite til oss. Vi har hele tiden returnert dem. Så nå innså de at de måtte gifte seg. De så gjorde hos fogden i Tromsø. Men uten oss. Kun sin vakreste familie ville de ha rundt seg. Uansett,- Hvilken søring tør reise opp dit når mørketia nærmer seg? Men stas må vi jo gjøre allikevel på de nygifte. Blomster og pakker og grattis på facebook er kjedelige så jeg gjorde noe annet.

Jeg allierte meg med en av døtrene. Ragnhild. Hun fortalte at hele familien digga biff og hvor de pleide å gjøre sine innkjøp. Jeg ringte opp til butikken , Coop Prix, og sammen med dem ordnet vi det slik at neste gang Rory og Wenche kom til kassa for å betale sine innkjøp, skulle det ligge en kurv med alt de trengte til en familiebiffmiddag klar. Og en hyggelig butikkansatt som gratulerte dem så mye fra oss sørraførr. Ragnhild og Coop Prix ordnet opp. “Saken er Biff”, sa de og gjorde alt klart. I går gikk Rory og Wenche på butikken. Et knips fra Ragnhild foreviget det hele. Det funka, de ble glade, og håper biffen smakte. Takk til Coop Prix Skjold. Dere hjalp meg å gi en gave som er mer enn en gave.

Og dette er et eksempel til etterfølgelse. Bitte litt ekstra omtanke og jobb gjør en gave større og bedre. Det er veldig ofte tanken som teller.

Akkurat i det jeg er i ferd med å komme over skuffelsen av å bli avvisende fridd til på vissent grunnlag av en god venninne opplever jeg en hver manns drøm. Muligens trigget av gårsdagens hvite rosebukettfadese, men allikevel. Det bryr meg ikke. Lev i nuet som det heter. I går hadde jeg en viktig bok å lese så jeg satt meg ut på hytta. Fred og ro og en og annen båtskvulp lot meg få lese i fred. Dypt inne i et meningsfylt avsnitt sa det “HEI!” borte ved vedskjulet. Det var Siv som kom. Ho som med ekte skadefryd lo fra hjertet første gang ho så meg på krykker. “Hei!”, sa jeg tilbake, usikker på hvorfor hun kom. “Kan æ låne motorsaga?”, spurte ho. GUDD, hvilke smektende ord. Hvilken kvinne. Ikke noe klissete ; stakkars deg, hvordan går det, har du det bra. Nei,- rett på sak. Og motorsag! Hva er mer sexy enn det, en kvinne som vil ha motorsag. Ikke nok med det, så sier hun; (til min totale overraskelse)” Æ tok med en blomst, og en gave, den er også fra mamma”. En blomst? Tenkte jeg. Skal hun fortsette blomsterbetydningsmobbinga?  . . . . . Og fra Siv og mora Marit. De er kjent for sine infernalskt overraskende bakholdsangrep. Et forsiktig takk og farvel. Da hun gikk, fordypet jeg meg i denne blomstens betydning. Den var allerede nesten vissen og bar preg av omtanke av den gale sorten så jeg var vettskremt men nysgjerrig. Det viste seg at det jeg fikk var en lilla Søyleblomst med betydningen:  Jeg ønsker deg hell og lykke. Ikke la mitt strenge utseende skremme deg bort.

He, he. Stilig. Og sammen med blomsten, fikk jeg en gave. En pose chips, to Carlsberg, et kinderegg og et flaxlodd. GUDD. Jeg får tilbake troa på menneskeheten. Siv og mora kan være  gode.

Hvordan melder man seg egentlig inn i IOC? Det er lenge siden jeg har vært med i foreninger og lag. Sist gang var vel Kristiansand Kite Klubb for noen år siden. Men det er på tide igjen nå. Jeg vil være som de andre på jobben. Delta, sammen med barna, – for min del med barnebarna. Jeg vil gi mitt bidrag til allmenheten og samholdet og mangfoldet. Jeg vil bli en kjernekar og storkar samtidig.  Jeg vil også at alle lag og klubber og foreninger skal leve. Så jeg vil bidra. På den annen side er jeg jo oppi åra og kan ikke bli med i hva som helst. Ikke hvilken som helst klubb. Jeg vil styre unna pølsesalg, rægelotteri, klubb-bingo og dugnad. Stå langs sidelinja i duskregn og heie på poden en høstkveld er ikke min stil. Plukke søppel gatelangs eller dele ut reklame er heller ikke min greie. Og det er viktig for meg at alle i klubben er likesinnede. Medlemskontingent suger så det vil jeg heller ikke ha noe av. Nei. Jeg vil melde meg inn i klubben hvor de besøker konger og dronninger og kan fortelle dem at det er egentlig de som er de rette royale. Jeg vil inn i klubben hvor de har egne kjørefiler, firkanta bord på møterommet, gratis sprit over alt og døgnklar lege. Jeg vil inn i klubben som fremelsker friskhet, helse og ungdom, men som hovedsponses av tjukkeverstingene CocaCola og McDonalds. Jeg har ringt til klubbkontoret og hørt om jeg kan melde meg inn. Men det er vist venteliste. Det er få som avslutter medlemskapet har de først kommet inn. Hvilken klubb!

PS! (PølseSalg)

Pølsesalg kommer en ikke unna selv om det er OL, men IOC har regler der også. “Skal du for eksempel kjøpe deg en IOC-godkjent pølse, får du ikke vite hvem som har levert den. Ketchupen til pølsen – eller syltetøyet til vaffelen – kan ikke stå synlig på disken med mindre produsenten har en egen avtale. IOC anbefaler at leverandørene trykker opp spesiell OL-emballasje som ikke viser navnet på produsenten.

I manualen er det et eksempel fra Torino-OL i 2006, der Heinz-logoen på ketchupflaskene måtte sladdes med teip og erstattes med en lapp der det bare sto «Ketchup».”

Host, host. Jeg innser det nu. Selverkjennelsens øyeblikk siger langsomt innover meg. Kvinner nikker samtykkende. Menn rister avvisende. Tøffetomm, mannemanntomm, omsorgstomm, pen i motlys tomm, hjelpertomm, skogenstullingtomm er svak. Hans ufeilbarlige høyhet Tomm har en svakhet han deler med de fleste menn. Ja, alle, egentlig, skal jeg tro en samtale jeg overhørte. Jeg deler den nok med Tor på jobben, med Frank på fotballen, med kompis Ole og med Øivind på facebook.  Og svakheten kommer når vi mister styrke. Når vi havner i en situasjon hvor vi er avhengige av hjelp. Når vi hoster på oss en stakkarslig influensa. Eller brekker noe. Når vi ikke er sterke lengre. Min kone hadde venninnebesøk i dag, og en del av temaet var meg. Om hvordan jeg tar i mot hjelp på en klein måte. Hmmmm.  Vanligvis vet jeg ikke om slike samtaleemner, men det har seg slik at jeg er sengeliggende og hører alt som sies i vårt vesle hus. Jeg er ikke egentlig syk. Mer nøyaktig nyoperert i kneet med en streng sykesøsterbeskjed om å holde sengen, ta det rolig, ikke gjøre så mye. Greit nok det tenkte jeg første dagen. En uke i sengen. Slappe av. Yuhuuuu!. Etter tre dager tenker jeg ikke slik lenger. Det er dødskjedelig. Liggesår og øm i hodet. Min engel av en kone vil hente kaffe til meg. Av gammel vane henter jeg den heller selv. Selv om kaffehenteprosessen tar en halv time på krykker og kaffespor gjennom stua. Min kone vil ordne med PC og kabler til sengen min. Men jeg gjør det heller selv i løpet av de neste 70 minuttene. Min kone vil lage frokost på sengen til meg, men jeg står opp før henne og smuler til kjøkkenet og får jækla vondt i kneet igjen. Det er like før jeg lager frokost til henne,  . . . . .Jeg?. . . . . Jeg skulle jo heller smilt og sagt takk, og takk igjen, og nok en gang takk. Hvorfor er vi menn så dårlige til å ta i mot omsorg når vi trenger det. Hvorfor ligger jeg ikke bare å tar i mot istedenfor på dustete mannevis prøver å krykkegjøre det selv. La meg få hjelpe, sier kona. Jeg har begynt å prøve. Og innser at akkurat nå er hun sterkest, og jeg svakest, og omsorg er godt.

Kneet var skadet. Jeg ble operert på en klinikk hvor de vanligvis flytter på pupper, tar lufta ut av bilringer og fjerner hakeslepp. I dag fjernet jeg bandasjen. . . . .

Jeg havnet altså der jeg også til slutt. I sykehuskø. Med et vondt kne. En lang, lang kø hvor jeg stadig rykket bakover. Men jeg var i rett kø. Den offentlige, den jeg liker. Jeg tror på fellesskapets makt. Jeg tror vi er tjent med offentlige sykehus. Jeg tror på leger som fokuserer på helse mer enn på utseende. Men det var kjedelig i den offentlige køen. Til slutt havnet jeg helt bakerst i køen slik at ingen kunne se at jeg hoppet av. Jeg hoppet over i den private køen. Fritt sykehusvalg. Jeg havnet plutselig først i køen og ble operert på en klinikk hvor de vanligvis forstørrer kvinnebryst, flytter brystvorter, suger fett, og gjør verden vakrere i følge de som går ut døra. Teres Privatklinikk i Sørlandsparken gav meg fantastisk service, deilig narkose og et kne som skal bli bra snart. Og en kirurg som vanligvis forstørrer bryst.

Men bortsett fra en brystvorte på kneet går alt helt topp og Teres Privatklinikk i Sørlandsparken kan anbefales også til alle oss som er pene nok fra før.

http://www.teressorlandsparken.no/

Jeg havnet der jeg også til slutt. I sykehuskø. Etter en meningsløs uprovosert piruett for å imponere fotballgutta på gulvet røyk fremre korsbånd og ødela minisken. Ikke mitt stolteste øyeblikk og jækla vondt. Det var etter den episoden jeg havnet på lista. Ikke vest for Farsund, men på lista. Lista med liten l. Selv om den lista jeg havnet på viste seg å være like langstrakt som strendene på Lista og like tung å bevege seg i som tørr, dyp sand. Legebesøk fikk jeg kjapt, for det gjorde jo vondt. “Sannsynligvis røket korsbånd” sa han. “Har du forsikring?” “Nei” svarte jeg. “Da setter jeg deg i køen til røntgen”.      “OK”.

4 måneder etter, i mai,  var min tur  i røntgen kommet og de bekreftet og konstanterte røket korsbånd. En overlege hadde sett på det. “Dette kan vi fikse på”. Og så kom navnet mitt på lista. Endelig. Svar på hvitt. Jeg var på lista. Jeg fikk brev at jeg var på ventelista. Sykehuskølista. Skaden min var alvorlig og jeg ble dekket inn under Ventelistegarantien. Jeg skulle repareres og lappes sammen innen oktober. OKTOBER? 5 nye måneder å gå med en alvorlig skade. Men jeg var jo på ventelista. Det var garantert. Og en garanti er en garanti. Så heldigvis var sommeren fantastisk og kombinert med sørlandsk tålmodighet hinket jeg lykkelig gjennom den. I september ringte jeg ventelistegarantiopplysningen og spurte om når de skulle lappe meg sammen. “Vel” sa damen. “Du skal først inn til en time hvor vi skal se om du trenger det”. “Dere har jo røntgenbilder, overlegevurdering og min irritasjon som dokumentasjon”, lirte jeg av meg. “Ja,”men vi må se på det først og du er sikret behandlig, du er dekket av ventelistegarantien” . “Så jeg skal rett i operasjon etter at dere har sett på meg?” “Ikke akkurat, du kommer på ventelista for den typen operasjon hos oss”. “Og hvor lang er den?”. . . . .”For tiden 46 uker.”

Det var da jeg skjønte det. Ventelistegarantien er kun en garanti for at du står på en venteliste. Ikke mer. Og takk for Fritt Sykehusvalg. Jeg byttet og ble operert innen 3 uker. Endelig ute av lista.

Store Norske Sier:

Ventelistegaranti, uttrykk for at visse pasientgrupper skal bli registrert og få foretatt vurdering og behandling ved sykehus og deres poliklinikker innen en bestemt frist, jf. tidligere forskrift om ventetidsgaranti av 27. juni 1997. Formålet med forskriften var å gi pasienter som hadde et alvorlig helseproblem, uten at det var behov for øyeblikkelig hjelp, likeverdig og rask hjelp. Pasientene ble vurdert i forhold til om de oppfylte kriteriene på å ha et alvorlig helseproblem.

Det nytter å være åpen. Ikke så opphengt i konservative legers skolemedisinstablettregime. En kan prøve kjente alternative metoder eller gå foran med et godt eksempel, ta ansvar, og prøve nye ting.

Samfunnbandasjert pyse som jeg er velger jeg å gå nye veier i jakten på en smertefri rekonvalesens.

Først ut er universalmiddelet 5-56. Ukjent for enhver kvinne. Obligatorisk for enhver mann.

Dette gjør underverker for et nylig påsydd korsbånd og  justert minisk. 5-56, for alt og alle.

“Universalolje med unike fuktdrivende og korrosjonsbeskyttede egenskaper. Smører, rengjør og fjerner rust. Oljens krypeevne gjør at den trenger inn på trange steder der du ellers ikke kommer til. Oljen gir effektiv beskyttelse mot mekaniske og elektriske problemer som følge  av vann, fukt, rust, smuss eller friksjon.
Mild mot lakk, plast og gummi. “

Perfekt. For en mann i min godt voksne alder kan jeg ikke se noe som ikke passer.

http://www.crcindustries.com.au/multi-purpose-lubricant

Folk som vet hvem jeg er, og tør innrømme det, finnes det ikke mange av. Men noen av de som gjør det,  innehar en hvis form for intergrert ærlighet. De vil trolig applaudere utsagnet om at; “Tomm er ingen Trendsetter”. “Riktignok er han ikke redd for å prøve ting først, men historien viser at det sjelden eller aldri er de riktige tingene som utprøves.” Statistisk viser det seg heller at det jeg prøver har ikke en sjans i helvete til å påkalle noe som helst utslag i trendsetterbarometeret. Men denne “trenden” (he, he) slutter i dag. Litt tilfeldig og i stor grad påtvunget ble jeg ikledd et hodeplagg jeg ikke skjemmes av. Veldig få har det i seg til å se bra ut med dette. Men objektivt sett så vil jeg påstå at jeg nå topper min overdådig mønstrede konfirmasjonsskjorte-look. (hvilket heller ikke satte i gang noen stor trend. Snarere tvert i mot. Konfirmasjonsbildet mitt satte en stopper for overdådig mønstrede konfirmasjonsskjorter.) Men med dette plastmettede uformsydde universalhodeplagget starter jeg nok en ny trend. Det kan brukes så vel i en operasjonssal som på en regnfull dag på vei til bussen. En av de heldige bivirkningene med å bruke dette hodeplagget offentlig på busser er at en fra og med neste stopp får sitte helt alene. Ofte uten bussjåfør også. Det holder lopper og lus og kvinner borte og tar liten plass sammenkrøllet i lomma. Ved bruk på fiskebrygga en smektende varm fullstappet sommer kveld vil det alltid være noen som høflig reiser seg og går dersom du forsiktig stiller deg opp inntil bordet deres. Dette skjer nesten uansett. Er det kø i kassa på Rimi så ikle deg grønnplastlua og køen forsvinner. Det kaller jeg mernytte innebygd i trend. Så løp og kjøp.

PS. Håper narkosen gir seg snart så jeg slipper å tro på det jeg skriver.

Jeg barberer mitt kne, og det føles naturlig. Ikke riktig, men naturlig. Jeg har skult etter ladyshave og slike strips kvinner røsker av legghår med lenge nå. Følelsen av å fjerne kroppshår skal nå bli opplevd av meg. Frem til nå er det jo hodet som har inngått i mitt kroppshårfjerningsrituale. Men  nå er det min tur til å barbere bort hår på beina. Jeg begynner forsiktig for det føles så feil,. – – men allikevel riktig. Barberhøvelen glir lett inn bak knehasene for så å ta en sving over kneskåle. Og så gjør jeg det samme om igjen. Dette holder jeg varmt på med til alt hår er vekk. Fra 10 cm under kneet til 10 cm over kneet. Gudd å lekkert. Jeg ser ut som en katt som kom inn i gressklipperen. Men det føles godt, galt og glatt. Og nå er det neste steg som venter. Ny minisk og korsbånd skal på plass om en time. Håper kirurgen liker kneet mitt.