Litt av en nyhet!
Jeg kunne ikke la være. Jeg stoppet ved et noe forvirrende og upassende navn. Slike tilbud vil vi ha oss frabedt her på sørlandet. Når et sengesett heter Blåsuga blir jo en med varig svekkede evner noe ettertenksom og 
tomm i blikket. Og når det i tillegg har glidelås i siden for å holde puta på plass hjelper det jo ikke i det hele tatt. Kun 139,- også. Alle har råd. For å kvitte meg med uoppklarte bilder i hodet spurte jeg onkel Google og tante Wikipedia om de svenske navneoppfinnerne kanskje har ment noe som mitt lille hode ikke oppfattet. Heldigvis fikk jeg bekreftet mine mistanker. Blåsuga var et substantiv og ikke et verb i denne sammenhengen. Jeg kunne puste lettet ut. Oppklaringen gav meg renere tanker. Det viste seg at Blåsuga heter Jonsokkoll på norsk. Ikke bra det heller, men det er altså navnet på en fin liten plante. Det latinske navnet er det som ruler; Ajuga pyramidalis. Og med tilbakevirkende kraft og hensikt så hadde jeg heller kjøpt et sengesett som heter Ajuga Pyramidalis enn et som heter Blåsuga.
Det er ikke bare jeg som blir alene når Maya drar til Brasil. Noen små mennesker litt yngre enn meg tenker ofte det samme som meg. “Er det lenge til famma kommer hjem?” spør de. Jeg kommer med ulike svar hver dag. 17 dager. 11 dager. 9 dager. Heldigvis teller vi nedover og ikke oppover. Og vi gjør det sammen. Vi er hjemme alene sammen. Til og med uten henne i hus syntes enkelte barnebarn at det er stas å være her. Det varmer et gammelt innskrumpa hjerte. Jeg sitter og ser på et par støvlecrocs som står der borte ved døren. Innholdet har overnattet og vi har akkurat spist frokost sammen alene. Ved kjøkkenbenken sitter nå en 10 åring og spiller på mobilen og fortviler over en batteriprosent på 11. Jorden slik vi kjenner den vil ende i det batteriet når 0%. I alle fall i følge han. Men hjertet mitt lades opp i takt med hans svekkede batteri. Litt senere skal jeg dra han med på en god tur i skogen. Kanskje et bål og sannsynligvis noen pølser. Og de grønne støvlecrocsene skal bli med. Sammen med innholdet.
Jeg tenker ganske ofte; “Hvor er det? Der har jeg aldri vært. Dit vil jeg gå.” Så jeg har tuslet over stubber og rota meg bort i kratt på mange bevokste steder rundt byen vår. Og så hørte jeg om Årosveden. Der hadde jeg aldri vært. En vede er jo en varde som en gang kunne brenne. Et gammelt varslingssystem plassert på utkikkspunkter langs vår kronglete kyst. En del av sosiale medier en gang for et par hundre år siden. I dag er det fine steder for fin utsikt og nistepakkespising. Stort sett samme utsikt fra alle vedene langs kysten egentlig. Stein og trær og masse fukt. Du ser ut over havet og det meste er vann. Finere å se innover eller nedover. Litt mer å se på. Uansett, dit ville jeg gå og jeg fant fram kart, drikke, eple og Andrew. Det ble en kondisjonert tur. Fra Langenes skole startet løypa på fint gruset vei forbi en liten kirke og videre langs det vakre Kvernhusvannet. Og grusen forsvant aldri. Den holdt seg under beina nesten hele veien. Men gudd! Selv om jeg prøver å unngå turløyper uten snublerøtter, glatte steiner og barnevogner var dette en fin og variert rundløype. Perfekt for de som er belemret med lysten til å jogge vil jeg tro. Kun siste stien opp til toppen var ikke gruslagt. Løypa var lett og passe lang; 6,5 km. Fordelen, og ulempen, med slike lettgåtte turer er at en aldri blir anpusten så vi skravler hele tiden.
! 