!

Noen hevder at Start burde oppsøke en logoped etter prøvelanseringen av ny logo. Debattene og nye-ord-oppgavene florerer i både sosiale og usosiale medier. Noen liker symbolet, andre ikke. Fotball er følelser. Sterke følelser for mange. Noen ønsker forandring mens de andre også ønsker forandring bare noen andre gjør det før dem. Selv løper jeg formålsløst etter en ball i en gymsal hver søndag. Sammen med gode kamerater. Og til og med der, i geriatriens fotballhøyborg er følelsene sterke. I alle fall den første halvtimen. Etter passerte 30 min fokuserer de fleste på åndedrettet og i mangel av oksygen og kondis stilner praten. Men det er gøy. Fotball er gøy. Det er samhold. Idretten skaper brennende hjerter og meninger. Og jeg håper byens klubb kommer opp av start-gropa med brystet hevet, uansett hva som er trykket på drakta. De trenger også gode start-kabler selv om nye eiere med digitale start-kabaler fyller deres batterier. De har snublet seg opp en divisjon og det er viktig at de som elsker Start fortsetter med det. De trenger all den energien de kan få. Heia Start.

Kjære fotballforeldre. Kjære håndballforeldre. Kjære turnforeldre. Kjære foreldre. Kjære dere med barn i organisert aktivitet etter skoletid.

Jeg vet du er glad i ungen din. Slutt å klag!

Et gjennomgående tema en må høre på dersom en menger seg med voksne som har barn i uselvstendig alder er klaging. Klaging og syting over sine egen ungers interesse for sosiale aktiviteter og idrettslige medlemskap. Ikke det at barna driver med slikt holdningsskapende og fysisk forbedringsarbeid på fritiden. Det må de mer enn gjerne gjøre. Det er positivt. Ofte er det foreldrene selv som har kastet dem inni ymse klubber, lag og foreninger. Nei. Foreldre klager over at de selv blir involvert etter at de har meldt inn i ungen. De er glade for at ungen spiller fotball eller går på kurs i lappeteknikk i byen. Men de er tydeligvis ikke glad for å innlemmes i medlemsskapenes utenomklubbiske forutsetninger. Det klages når avkommet må kjøres og hentes til og fra treninger og øvelser. Det sutres over pålagt dugnadsdeltakelse. Det sytes når doruller, kjeks og lodd skal selges. Det er altfor mange treninger! Det er altfor mange turneringer. Det er slitsomt. Det er stressende. Det er svartedauen. Det er undergang. Livet slutter her.

Sjelden hører jeg foreldre snakker om hvor fint det er å følge opp sine barn. Se dem spille. Se gleden. Se kameratskapet. Se utviklingen. Jeg er helt sikker på at alle foreldre har disse tankene og gledene inne seg. Men hvorfor ikke utenpå. Noen har det og de er gøye å møte. Jeg møtte noen i går.

Men oftest blir det syt.

Og det er trist. Hvorfor er det lettere å syte enn å smile.

I Kristiansand har de blaude konsonandane fått skarpere kanter de siste dagene. Byens fotball-lag som en gang også var byens stolthet skal muligens få ny logo. Et nytt emblem i tiden. Kult og gult og svart for Start. Og det engasjerer. Hjertene banker og ordene hagler om det nye totemet. Selv var jeg en ivrig Start-fan i 2 ganger 45 minutter en gang tidlig på 90 tallet. En kamerat med sesongkort inviterte meg med på hjemmekamp mot et annet lag. Jeg heiet og ble revet med. Men gleden var kortvarig. Jeg er muligens inn-habil og ustabil i denne debatten siden jeg egentlig gir faen selv om jeg smugkikker på resultatene. Etter kampen på 90 tallet har jeg kun sett start-spillere på bussen. Og så har jeg forvillet meg inn i Start-bilkø i gode tider og forbannet dette laget som samler så mange biler med forkjølede mennesker på vei til stadion. Året rudt går de med skjerf og luer. Jeg har sittet ute på hytta i havgapet og hørt startbrølet som ble båret med vinden ut til oss i helgene og skjønt at de har scoret. Jeg har sittet på hytta og hørt etter startbrølet som aldri kom i dårlige tider. Jeg har lest i avisen om nye landsmenn som blir kjøpt inn til laget med gudegitte gaver som de aldri pakker opp. Jeg har lest om mennesker og trenere som jobber i en bedrift som er avhengig av tunge subsidier. Heldigvis får de alltid orden på økonomienlike før det går åt skogen igjen.  Fotball er en underlig ting. Også her hos oss salige sørlendingene. I den nye logoen kan du se en løve etter en stund, og forklaringen hadde noe med Starts opprinnelse å gjøre.  Og løver er alltid kule å bli asossiert med. Styrke, offentlighet, jaktinnstinkt, fin lugg. Blir spennende å se hva start gjør til slutt. Engasjement er uansett bra. Kanskje det er på tide med en omstart.

Betegnende nok overhørte jeg et spørsmål i debatten;

“En løve i logoen? – – – – Hva vil tigerberget si?”

Jeg liker å ta toget. Sitte å se ut av vinduet. Telle trær. Se etter elg. Vente på motgående tog. Vente på en taxi som prøver å ta igjen toget med en igjenglemt passasjer. Jeg liker å se om jeg kan unngå å søle kaffe på vei til setet mitt. For 90 kroner ekstra kan jeg bli en del av overklassen. Priviligert. Et sete i NSB komfort koster 90 kroner ekstra. Her kan jeg nyte strøm fra stikk-kontakten under setet. Jeg kan hente kaffe i kaffeautomaten. Lese aviser og slappe av. Jeg kan koble meg til NSB interaktiv og være tilkoblet til det store internettet av og til. Jeg kan til og med tisse gratis i neste vogn. Jeg liker tog. I går tok jeg toget fram og tilbake til Oslo. Komfortsonen ble spandert på meg selv også på denne turen. Kaffeautomaten virket ikke. Internettet virket ikke. Jeg virket ikke. Allikevel liker jeg å ta tog. Jeg kom jo fram.