!

Det er ikke alltid tanken som teller,-  det er innholdet. Eller er det det?

Melk og tarm henger sammen. I hvertfall i min hverdag. Med laktoseintolerante barnebarn merker jeg hva litt melk kan gjøre med en liten tarm. Og ikke minst den stinkemetta fisen som etterfølger en laktoseinfisert tarm. Slik er det. Vi er vant til det og vi tar våre forholdsregler. Jeg er blitt flink til å lese innholdlista på matvarer. Den bittelille skriften. Men her en dag var det noe med større tekst som skurra. Sidesynet registrerte noe som ikke burde være slik det var. De usansylige sammenhenger som allikevel henger sammen. Tankbilen foran meg fraktet riktignok kjemikalier, men litt senere fant jeg ut at de også frakter melk i slike biler. Dette er nødt til å være en konspirasjon. Uten at jeg skjønner hva det er.

Uansett.

Håper den tåler laktose.

Jeg folder mine tenner små

i håp og tro og kjærlighet

for kjære gud det er nok nå

på tide med litt ærlighet

Det du nå har gitt er ditt

og det som vi har fått er vått

Kan du tørke opp igjen vannet vi har følt

Det er du, og ikke oss, som med vilje nå har sølt

Vi svømmer opp, vi svømmer ned

og jaggu svømmer presten med

Det er like blaut som syndeflod

Og vil du det? Du er jo god?

I alle hus langs elvens bredd

sitter fuktige folk på tak og er redd

De hvisker og du hører det av summingen

At alle husene snart flyter ned til munningen

Nei, stopp alt vannet

Jeg er forbannet

 

Amen

Nummen på Meny. Det er lenge siden vi forbrukere har tenkt selv. Og jeg tror det er lenge siden de som bestemmer at vi forbrukere ikke skal tenke selv har tenkt selv. Det bare er slik. Vi har kapitulert, resignert og akseptert. Best før=dårlig etter. I en nummen lettvinthet tusler jeg rundt i matbutikken og vet at alt i hyllene er holdbart. Teknologien, sammen med butikkansatte med haukeblikk sørger for det. Og det som nesten ikke er holdbart lenger legger de ut i kamikazedisken. Stedet hvor matvarer med kort holdbarhet havner. Hylla for de som ikke er redde for døden. For de som vet hvordan en kan kutte vekk en brun flekk fra et eple eller koke en bøyd gulrot. Plassen for oss som spiser dødt kjøtt. Stedet hvor fattigfolk finner ting de ikke har smakt før. Det er jo godt at denne disken finnes for da kastes mindre. Jeg plukker med meg ting der av og til. Jeg stålsetter meg i det jeg går mot denne disken. Alle ser på. “Stakkar”, tenker de. Jeg tar med meg noe kjapt slik at jeg ikke blir observert ved denne halv-pris plassen for lenge. Naboen kunne jo se meg. Jeg går mot kassa og utgangen. Jeg går gjennom hele butikken med disse store oransje selvlysende merkelappene som roper ut min fattigdom og stupiditet. “Der går han som ikke har råd til annet.” “At han tør?” “Han er sikkert allerede døden nær, muggen, infisert av sopp, full av makk og råtten innvendig.” De andre i butikken viker unna. Barna peker og unge foreldre tenker sitt. En og annen pensjonist nikker anerkjennende, men de fleste skjønner ikke hva jeg holder på med. Jeg tok med meg en ost fra kamikazedisken. En med stor oransje fattig-lapp. En parmesanost som er lagret i over 900 dager. Den går ut på dato i morgen. Ganske godt beregnet. Hvem er det som setter denne datoen? En osteolog eller osteopat? I overmorgen kan den ikke spises.  Og jeg som trodde denne osten ble bedre og bedre med tiden. Denne gangen er jeg hårfint inna-førr datomerkinga viser det seg. Jeg kan puste lettet ut denne gang. Det blir litt lettere å tåle blikkene fra de andre når en kan peke på lappen og si at den er inna-førr. “Sikkert feil merking”, kan jeg si, og fnyse litt.

Vel hjemme rasper jeg osten og lagrer den videre. Vel vitende om at den bare blir bedre samtidig som billigere.

 

 

“Jeg er uenig selv om det motsatte er bevist”. Holdningene og tankesettet til enkelte personer forstår jeg ikke. Jeg leste en artikkel om en alternativ behandler i går. En skolert behandler. Riktignok skolert i Kina, ikke i Norge. Det var en blogger som raste mot denne utøveren av kinesisk medisin. Den som lot seg behandle var dum rett og slett. En skulle ikke la seg behandle av noen før behandlingen var klinisk bevist i Norge, virket det som bloggeren mente. Denne bloggeren har mange følgere. Hun mente at dette landet i øst, med litt fler innbyggere enn Norge, med noget lengre medisinsk tradisjon, umulig kan ha kommet på noe som funker. Det måtte i tilfelle bevises i Norge av våre 5, 23 millioner innbyggere. Noe som er ofte benyttet og praktisert i et land med 1,38 milliarder mennesker er mest sansynlig humbug. Hun møtte straks en del interesse der ute på det store internettet. Hennes følgere sa seg hjertens enig med henne. Alt som ikke fastlegen kan, er oppspinn. Personer som hadde tatt denne behandlingen korrigerte henne på en rekke faktafeil i hennes artikkel. Men hun endret ikke holdning. Flere kom til. Mennesker som hadde fått livene forbedret av behandlingen det ble rakket ned på skrev sine historier. Ingentig virker på alt og alle, men her fikk denne behandlingen mye ros i bloggens kommentarfelt. Kritikerne og latterliggjørerne stilnet og forsvant. Bortsett fra bloggeren selv.

Hun trodde uansett at det ikke hjalp og var prinsipielt mot slikt.

Håper hun ikke selv blir syk.