!

Etter lang fartstid på denne kloden og i denne bransjen de kaler Livet er jeg fortsatt ikke innstilt. I heimen råder det total forvirring om hva klokken er. Jeg har skikkelig urverk i hypofysen. Jeg venter bare på at noen kan bekrefte eller avkrefte hva tiden er. Har jeg stått opp? Eller skal jeg stå opp? Og i tilfeller når skjedde det. For en time siden? Eller må jeg vente en time til? Og hvor kommer denne timen fra som vi skal legge til? Eller den vi trekker fra. Kan den avspaseres? Den som fant opp at klokken skulle gå feil to ganger i året her gjort forvirringen total for en som heter Tomm. Uansett hva klokken er akkurat nå er det på tide å glemme tid og sted og bare komme seg ut. I alle fall for meg.

I følge Yr bør min vakre familie i nord muligens heller holde seg innendørs i dag. Det blåser der oppe. De kan bruke tiden til å finne ut hva klokken er og ringe meg

En syk liten tanke grep tak i meg i går. En tanke som vokste på meg. På vei til bussen snek det seg inn en tanke om å bli påkjørt. Ikke litt, men skikkelig. Jeg skulle bli påkjørt av noe stort og tungt eller smått og mange. Kanskje først en VW-e-up. Så en semitrailer fylt med tømmer, før en veiskrape etterfulgt av en råner la siste dekket på verket.  Jeg skulle bli most ut over asfalten. Maltraktert og dissekert til det ugjenkjennelige. Småbiter spredd ut over et stort område. I lommen skulle jeg selvfølgelig ha minst ti donorkort slik at jeg er sikker på at det ble funnet minst ett, og at deler ville bli vurdert for donasjon. Uten tanke på hva de eventuelle sjåførene,  vitnene eller de pårørende måtte føle, gikk jeg og smilte ved ideen om denne katastrofale ulykken. Jeg  humret og levde meg inn i scenariet og så det hele i fugleperspektiv. Jeg måtte kose meg med denne tanken nå, forestillingen, for etter ulykken ville jeg jo ikke få oppleve noen ting. Oppleve den totale forvirringen min kroppslige utspredde slingser og innvoller ville skape. Hardbarka Ambulansepersonell og erfarne åstedsgranskere ville stå der å klø seg i skallen badet i sirenelys. De ville se på all denne anatomien fordelt utover en stor flate og forstumme.

Det er en syk tanke, men morsom.

For jeg gikk der med 2 kilo torsketunger i sekken.

 

Vi har angst for å kommer for tidlig. Til møter. Vi har angst for ikke å strekke til. Vi har angst for å komme for sent. Til møter. Vi har angst for edderkopper. Vi har angst for høyder. Vi har angst for fly. Vi menn har heldigvis ikke like mange angster som kvinner, men obs obs!   Vi har fått en ny en. Og det er angst for  rekkevidde. Og her snakker vi ikke om å rekke fram til vidda. Eller det er vel kanskje det vi gjør, om det er vidda du skal til. I en hel lunsj satt jeg å lyttet til menns rekkeviddeangst. De første 10 minuttene skjønte jeg ikke bæret om hva de snakka om. Da det endelig gikk opp for meg at det hadde noe med elbiler å gjøre og ikke anatomi ble jeg litt lettet. Bildene i hodet endret seg til det bedre og mer forståelig. Jeg prøvde å delta i diskusjonen med å forslå at de skulle kjøpe seg en dieselbil så ville de bli kvitt angsten. 5 tomme blikk gikk et øyeblikk i min retning før de fortsatt sin angstfylte debatt. Konklusjonen ble vel sånn ca at en elbil kun oppnår oppgitt kjørelengde om den er i fritt fall og at de må leve med sin angst. Til deres informasjon har også en diesel bil begrenset rekkevidde. Hvor langt den kan gå på full tank vet jeg ikke, men det varierer sikker på dieselbiler også.

rekkeviddeangst m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål)

1. (om førere av elektriske biler) redsel for å kjøre så langt uten å lade å bilens batterier at man går tom for strøm.

1. Aldri pass dem uten trening

2. Sigar når de går

3. Vis respekt for hver og en

4. Ikke vær rusten i knær og skulder

5. Flytt gjerne til erfarne folk

6. Pass dem kort og finn en lekeplass

7. Pass dem aldri alene

8. Send dem vekk i tide. Det er ingen skam å sku.

9. Spar på kreftene og grav deg, eller dem,  ned i tide.

10. Ta vare på tiden, du får den ikke igjen siden.

Er  det meg det er noe galt med? Eller er det journalistene? Et lys har endelig gått opp for meg i enden av tunellen på den andre siden av bekken. Det er ikke demensen eller mensen eller den tyngende ryggsekken som gjør at jeg ikke skjønner noen ting av det jeg leser. For jeg leser alltid avisen. Men i de siste 2- 17 månedene nå har der skjedd en forandring. Jeg har lest avisen som jeg  pleier. Allikevel ikke skjønt innholdet . Avisen er av den analoge typen laget av trevirke og ikke plusser og nuller. Selv om innholdet av og til er laget av nuller er den fortsatt analog og håndholdt. Den er ei heller klikkbar. Og jeg liker det slik. Men i de siste månedene har jeg ikke helt skjønt skriften som står skrevet. Jeg har lest og lest og innholdet gir ikke mening. Overskriftene kan virke spennende og av og til ingressene. Men selve teksten, nei den har ikke gitt mening. Alt virker uklart og usammenhengende. Derfor har jeg jo mistenkt at mine varig svekkede sjelsevner har slått ut i full blomst. Kanskje det er en kollektiv fordummelse av alle journalister. Kanskje det er Google Translate som oversetter all teksten til et klikkespråk for så å oversette det tilbake til norsk via Færøyisk tegnspråk. Samme har skjedd med lesing av bøker, innholdsfortegnelser, bruksanvisninger , faktablad og andre fakturaer. Alt er samme suppa for meg. Jeg skjønner bare ikke meningen med hva som står skrevet.

Heldigvis for meg har jeg en smart person jeg er gift med. Hun foreslo at jeg skulle få meg briller.

Og som den trendsetter jeg er har jeg funnet min stil: