! | TOMMETANKER OM TING JEG TENKER SÅ VIDT PÅ

Har jeg kjøpt meg ny riskoker?

Posted on December 3, 2015 by tommetanker

Jeg har gått på en smell nok en gang. Rundlurt av kreativ markedsføring. Et lite, men kjølig, rom i mitt lille hus trengte en liten, men varm, ovn. Og jeg satte tanke ut i handling og handlet en liten ovn. Trodde jeg. Da jeg med min inngrodde og medfødte forsiktighet skulle montere og igangsette vidunderet stoppet det opp. Mine tomme tanker ble om mulig ennå tommere. For bruksanvisningen forteller meg at dette er en riskoker! Veggmontert attpåtil. Og selv med min snurrige fantasi bød det på problemer å finne ut av dette. Hvordan i helsike skal jeg koke ris på denne? Etter utallige forsøk hvor jeg heller på vann og deretter ris er det relativt grisete inne på dette lille, men nå varme rommet. Kanskje jeg skulle prøve med Jasmin Ris.

tristar_riskoker_tommetanker

Koffertens hemmeligheter

Posted on December 2, 2015 by tommetanker

maya_hjem_2_tommetanker

Maya kom hjem igjen i går. Etter tre bemerkelsesverdige uker i Brasil. Og med meg til flyplassen hadde jeg to overtrente barnebarn på speed. Sittende på nåler og med sennep i rævva satt de i baksetet og planla hvordan de skulle overraske Maya. Jeg er forresten litt usikker på om det var Maya eller kofferten de ventet på. Min jobb, oppi det hele, var å ikke si noen ting om dem. Det vil si at jeg skulle trist fortelle Maya at de ikke kunne være med meg. At de var hjemme. Og så gjemte de seg godt i det flyet til Maya landet. Så godt tror jeg at de hadde vanskelig med å finne seg selv. Men Maya kom, og jeg var glad og ga klem. Jeg måtte fortelle en skuffet kone at barnebarna ikke var med. Og mens vi hånd i hånd ventet på kofferten passet jeg på at Maya hadde ryggen til ungenes gjemmested. Og jeg så i sideblikket at de kom ut av skjulestedet og inntok Stealth-Mode. Ikke lett i utgangspunktet da hun var ikledd prinsesseutstyr og han i StarWars klær. Men de gjorde et ærlig forsøk og snek seg bak bagger, kofferter og andre reisende, helt til de hadde gjemt seg rett bak oss. Det underlige var at de ikke så det var oss. De skulle akkurat til å luske seg videre, da Maya så dem. He, he. Ingenting er som å se uttrykket til et barnebarn som oppdager at StealthModus hadde feilet. Men de ble fort glad og klemte og klemte og klemte helt til de husket på kofferten. For det var der de obligatoriske kommehjemigjen-presangene lå. Fra da av var de over gjennomsnittet interessert i transportbånd og hvor lang tid det tok før vi var hjemme. Jeg tror de syntes det var godt at både kofferten og Maya kom hjem. Akkurat som meg.

Å du slette tid Slettehei!

Posted on December 1, 2015 by tommetanker

hengebro_slettehei_3_tommetanker

Det var rett og slett en ganske høy WOW-faktor ute å gikk her. Egentlig var det jeg som gikk, men jeg sa wow 3 ganger,- minst. Her var det mye som var verd turen. Jeg hadde hørt nyss om utkikkstårnet på Slettehei. Et høydedrag ved Koestøl, ikke langt fra Ålefjær. Og mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ta turen. I dag var det grått og regn så i dag tenkte jeg ikke, jeg bare tok turen. Slik er det med tomme tanker. Jeg ringte en venn og spurte om han ble med? Han sa; Nei. Den andre sa; Jeg gidder ikke. Den tredje og fjerde sa at de ikke var hjemme. Hæ! Jeg var jo heller ikke hjemme, jeg var på tur. Det endte opp med koselig og forståelsesfullt selskap allikevel. Meg selv. Frimodig tuslet jeg innover og oppover helt til det dampet slik av meg at jeg gled i ett med alle de andre tåkedottene. Og i kjent stil gikk jeg feil, slik at jeg kjempet meg oppover bratte skrenter og over flotte bekker et sted ute i ingenmannsland. Men stien fant meg til slutt og tok meg med videre oppover. Et par på vei nedover sa jeg måtte gå opp til grillbua! OK, tenkte jeg, ingen grillmat, men allikevel får jeg vel se.

Og 100 meter senere; Wow nr 1. Ei lang, høy og spekatkulær hengebro. 100 meter etter den igjen; Wow nr.2. Ei innglassa grillbu, åpen for alle, med skogens beste utsikt. Gudd. En kilometer til innover på høydedraget står Wow nr 3. Utkikkstårnet. Gudd igjen, og nok en gang Gudd. Det var en grå dag uten venner, men allikevel. Gudd. Denne turen bør være obligatorisk for Kristiansandere av alle slag. Kaloriene renner av og inntrykkene strømmer på. Dra til Slettehei, Ta turen.

Se turbeskrivelsen her:

http://www.ut.no/tur/2.6242/

Hvilken bil skal jeg velge?

Posted on November 29, 2015 by tommetanker

biler_tommetanker

Nå som bibegjæret har lagt seg litt og rasjonalitetstankene vender tilbake er jeg fortsatt i villrede. Jeg er på jakt etter en fornuftig familiebil for to som har plass til fem. Den skal se ut som en sportsbil, ha tilhenger feste som er usynlig, ha høy bakkeklaring og se like kul ut om den er parkert i Hemsedal eller ved Palmesus. Samtidig skal den ha litt x-factor, slik som for eksempel Mini, eller Aston Martin. Motoren bryr jeg meg lite om så lenge jeg kan svare at den har 200 hestekrefter på alle fire hjulene dersom mine bilinteresserte venner spør. Den må skaffe anerkjennende nikk fra min mannlige omkrets og muntre kommentarer fra min kvinnelige omkrets. Bilen skal fremheve både mine maskuline og mine feminine sider. Den bør også kunne underbygge mitt resirkulerte grønne hodet så den må være en bil som reduserer svevestøv og CO2 utslipp og kun går på luft og kjærlighet. Samtidig må jeg ikke bli mistenkt for å være i 50-års krisa. Jeg må heller ikke bli mistenkt for å være kjedelig fornuftig. Skal jeg bruke penger på bil eller gi til de fattige? Om jeg kutter ut månedlige bidrag til SOS og Doctors Sans Frontiers kan jeg få bensinlokk i crom. Det er så mange vanskelige valg. I tillegg treffer jeg bilselgere som er flinke og ikke synes det å gå opp 50.000,- i pris er mye. Jeg spør dem om de ikke synes 50 tusen er mye? Ikke fordelt over 5 år, sier de. Hmmm? Er ikke 50 000 like mye da? Om ikke mer? Heldigvis har jeg en konsulent i min sønn. Han vet ca 100% mer om bil enn meg. Han har en sunn blanding av fornuft og følelser. Jeg lytter til han.

Men fortsatt er dilemmaet der: Hvilken bil skal jeg velge?

Unødvendig begjær

Posted on November 28, 2015 by tommetanker

biler

Det pirrer i begjærnerven. Hodet sier nei, men det ubestemmelige sier ja. Det rykker i pupillen og jeg kjenner klamheten komme. Jeg blir tørr i munnen og fuktig andre steder. Jeg tusler rundt og får anbefalinger og avbefalinger. Jeg ser etter bil. Og jeg vet hva jeg har og jeg vet hva jeg bør få. Men så er det det andre da. Det jeg vet jeg kan få, men bør holde meg unna. Jeg har råd til å være ufornuftig og ta de feile valgene. Men da går jo de rette valgene åt skogen. Og hva da med samvittigheten. Begjæret sies å være over like fort som det etterfølges. Det skulle jo bare ikke vært der i det hele tatt. Fanken ta. Min gode trofaste bil går opp i sømmene. Den ruster i fra hverandre og jeg ser meg om etter nytt brukt nyttekjøretøy. Noe som kan frakte meg og mine behov rundt om kring. Jeg trenger tilhengerfeste og litt bagasjeplass. Og Maya vil ha blå bil. Og det er når jeg går rundt i disse flotte bilbutikkene at behovsprøvinga blir satt på prøve. Det er så mye fint som bare er litt dyrere. Det er så mye fint som også er tøft. Gjengbiler og konebiler. Muskelbiler og designerbiler. Gudd. Jeg sliter. Jeg har lyster jeg og, men dersom jeg for følger dem vet jeg at det blir feil. Gleden over å etterfølge begjæret blir sannsynligvis til irritasjon hver gang jeg går inn i nettbanken. Men jeg har ikke kjøpt ennå, så vi får se. Klarer jeg å holde tunga rett i forgasseren? Eller må hjernen legges i koilen for rehabilitering.

Who? Me? Jul?

Posted on November 27, 2015 by tommetanker

Jeg slår til med et kattebilde i anledning jul. Kosekosekose katten. Jeg har jo en pus og dette kunne vært han. Bortsett fra at min katt ikke gidder å gjøre noe som helst. Han mjauer når han skal ha mat og når han vil inn eller ut. Og der stopper vår samhandling. Men katten på bilde gir meg julefølelse igjen. Akkurat som filmen jeg la ut i går. Det er Sainsbury slår til med en godfølelse julefilm. Gammel historie men ufattelig godt lagd. Fortellingen har vi sett tusen ganger før. Men det er så flott å se den i ny drakt, og så godt laget. Den tok meg med på turen og jeg koste meg. Det er ikke ofte jeg gjør med reklamefilmer. Hill, hill til skaperne av dette. Det at den allerede er sett 16 millioner ganger er jo en liten pekepinn på at den er bra så du har sannsynligvis sett den før.

Hill, hill til byrået AMV BBDO i UK og Art Director Adrian Rossi.

http://www.amvbbdo.com/

Den gode julefølelsen

Posted on November 26, 2015 by tommetanker

En kreativ venn av meg i England sendte en kaffekopp opp i rommet ved hjelp av en værballong. Ikke kødd en gang. Dette stuntet resulterte i at han senere hjalp et reklamebyrå med å lage en fantastisk julefilm. John Lewis er en diger butikkjede i Storbritannia. Filmen er som idemakeren; absurd men underlig hjerteberørende. En fin film å se for å komme inn i den deilige julestemningen. Hill, hill Simon. Nice. Og god jul til deg.

http://www.johnlewis.com/

Og er du i London området er det mulig du treffer på Simon i en av hans hyggelige kaffebarer.

På hjemmesidene hans kan du se den fantastiske reisen til kaffekoppen. http://www.littleitalyespressobar.com/

Det var en gang et nett-troll

Posted on November 25, 2015 by tommetanker

troll_tommetanker

Akkurat som nett-trollene går seg vill i skogen av meninger og klarsyn, gikk jeg meg vill i skogen av skogståke her en dag. Og mens nett-trollene smyger seg rundt i kommentarfelt og manøvrerer til høyre og venstre og opp og ned mens de lurer ut meninger om mangt og ingenting smøg jeg meg mellom furuer og bjørker og tenkte på nettopp det. Jeg kunne ikke se så langt fordi det var tåke. Men jeg vet jo at det finnes mer inne i tåka. Det er bare å gå videre. Men hvorfor ser ikke nett-trollene det. Hvorfor undersøker de ikke den tåka de har rundt seg. Hva er det som gjør at disse kvinner og menn og menn og menn har skylappene på og sier de ser fremover. Kanskje de egentlig ikke ser så langt fremover. Kanskje framsynet stopper ved nesetippen. Kanskje de ikke ser tåka en gang. Og ser de nedover stopper synet om mulig ved navlen. Men en ting skal de ha. De er ofte flinke til å se bakover. Kanskje de ikke har øyne under panna? Kanskje de kun har øyne i nakken. Det er nok derfor de fomler så mye. Fordi de kan ikke se. Heldigvis er det ikke så mange nett-troll igjen. Men går du på en oppdagelsesreise blant kommentarfelt og smilefjes vil du kanskje støte på dem. Og det beste en da kan gjøre, er å se litt lengre enn dem. Kanskje ta frem ei lommelykt og lyse på dem. For som kjent sprekker troll når de får lys på seg.

Knusende urettferdig

Posted on November 24, 2015 by tommetanker

nyfrosset_is_tommetanker

Og så står jeg der med mine tomme tanker. Eller? Gjør jeg det? Jeg er overfladisk ond i blikket. Lett flakkende ser jeg litt til høyre og litt til venstre. Jeg later som jeg er interessert i noe der borte. Men hjertet mitt hamrer, og resten av meg er harm. Et ulmende sinne over å ha blitt så gammel som jeg er. “Alder ingen hindring!”,- sier omgivelsen og ber oss tilårskomne om å droppe forutinntatte hemninger og kaste oss ut i alt hva vi måtte ønske. Og jeg har lyst. Jeg har så lyst at vannet nesten går. Men jeg gjør det ikke. Enkelte ting blir ennå demonisert av omgivelsene. Så jeg står der heller som en dust,- passiv og aggressiv på en gang. Mitt lengselsfulle blikk finner stadig tilbake til opphavet for min misunnelse. Jeg ser jo hva frosten har gjort. Jeg har så lyst til å hive vekk ungene før de har brukt opp moroa. Jeg har så lyst til å ta rennefart og med en trestegs-atlets innbitthet hoppe himmelhøyt og langt før jeg med begge beina dundrer ned på dammen med ny, nattefryst is. Jeg har så lyst til høre lyden av skoene mine som knuser den sprø toppingen på dammene . Ta det største isflaket jeg finner og knuse det mot hodet mitt. Finne et lite et, stikke det i munnen, og kjenne smaken av gjørme og oljemetta asfalt. Akkurat slik som ungene holder på med akkurat nå.

Men jeg gjør det ikke. Enkelte ting er fortsatt tabu. Så jeg fortsetter å late som ingenting mens all isen på alle dammene snart er oppbrukt og livet kan gå videre.

nyfrosset_tommetanker

Vi reflekterte over livet

Posted on November 23, 2015 by tommetanker

takk_tur_tommetanker

I gårsdagens mulm og i gårsdagens mørke satt jeg ved et bål og reflekterte over livet sammen med en 8 åring og ei 5 åring og ei pakke laktosefrie pølser og myke speltlomper. Det viste seg også at de var mine barnebarn. I et svakt øyeblikk gav foreldrene sitt samtykke til at jeg kunne ta dem med inn i mørket denne søndags kvelden. Med hver sin lykt i lomma og i panna møtte vi opp sammen med en gjeng andre vettskremte foreldre og besteforeldre og deres vedheng i ymse små aldersgrupper. Det var Barnas Turlag i Turistforeningen som inviterte til “Refleks-Tur” til Ringåsen. Og en riktig fin tur ble det. I skumringen gikk vi inn i skogen og sakte men sikkert dukket refleksene opp mens mørket pakket oss inn. På trær og busker hang refleksene. Og vi fulgte dem inn i det mystiske mørket. Enkelte fedre hadde om mulig overkjøpt hodelykter til sine små. Enkelte av lyktene var designet for flombelysning av idrettsarenaer og ikke til kosetur i skogen. Men de ble etter hvert slått av. Fedrene til barna med monsterlyktene ble raskt snøblinde i det de små snur seg mot dem og de får 3000 lumens gnagd inn i begge pupillene. Og det er faktisk overraskende mye reflekser på varmedresser for små mennesker. Det glitret og strålte av reflekser både foran og bak oss. Som nissens lange rekke med reinsdyr lyste vi oss innover og oppover til toppen. “Vi har det fint nå,- bestefar” sa 5 åringen til meg. Og mens hjertet mitt smeltet og storebror var enig fikk vi i oss litt pølser og litt varme fra bålet.

reflekstur2_tommetanker