!

Forsiktig åpner jeg ytterdøren og venter på klar bane.  Jeg har kledd meg ut som en dødsalvorlig 18 åring for ingen må se at jeg forlater huset. Ei heller at jeg omlakkerer bilen. Legger på litt rånefelger samt rearrangerer karosseriet slik at det minner om en sliten Volvo fra tidlig 90 tall. Jeg skal nemlig på gatekjøkken. Wunderbaumen dunster løssluppent old spice mens jeg ragger ned. Også jeg da. Jeg som handler økologisk om jeg kan. Jeg som dropper italienske tomater fordi tomatbøndene der nede er noen rabbagaster. Jeg som betaler mer for FairTrade produkter selv om de smaker drit. Jeg som sorterer alt og mere til. Ja ,- jeg. Jeg ofrer mine prinsipper og kaster meg ut i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg er en kylling når det kommer til gatekjøkken. Sikkert 23 år siden sist jeg var der. Og vel fremme ved disken ser jeg opp i luften , på menyen, mens munnen blir tørr. Ingenting frister, men frister allikevel. Jeg bestiller blaut pomfri og fættmetta løvstek med uidentifisert dressing og salat fra uke 2. Løvsteken ser ut som en LP plate når den plasseres på den frådende grillen. Den ser ut som en singelplate når den er ferdig. Den smaker forresten som en singelplate også. Jeg kommer nå i hug hvorfor jeg ser på det som en flau belastning å gå på gatekjøkken. Det er jo ikke godt. Det er enkelt og fristende, men ikke godt. Fine bilder og hyggelig betjening til tross. Neste gang blir lenge til. I hvert fall helt til jeg har glemt hvordan det smakte.

Vel! Nåh! Frem med håndjerna og kvess pisken. Av med slipset og på med vottene. Her skal makrell i tomat og sørlandske komper forenes med frådende sex klokken syv. Ingenting er tabu lengre og har du fetish for croisants fra syd-tyrol så kjør på. Ikke et sete er tørt i Norges kinosaler og popcorn blir bytta ut med baconcrisp og tilslørte snurrebasser. Og her skulle altså jeg gå.

Enough said. Jeg gikk på feil film.

Nå er også ungdommen i tidsklemma. Det er ikke bare spreke småbarnsforeldre med cupcakes i baksetet på vei til trening i altfor store biler som klager på for dårlig tid. Det er nå kommet en bekymringsmelding fra  en som ikke finner tid til  alle leksene sine. Det blir rett og slett så mye hjemmearbeid at det går ut over fritidsaktivitetene. Dilemmaet er derved et faktum. Prioriteringenes overraskende virkelighet dukker opp. Vi må gjøre valg. Det vil si. Vi må velge vekk noe. Vår endevendte verden eksponerer oss for litt vel mye om dagen. Venner er nå venner hele døgnet. De var det før også, men vi trengte ikke bekreftelse fra dem hele tiden. Vi viste at de var venner. Før ringte vi på dørene deres og var sammen med dem en stund. Så gikk vi hjem til oss selv og var ikke sammen lenger. Det er umulig nå. Vi er alle døgnåpne. 24/7. Vår tid fylles opp og vår tilstedeværelse forbrukes og misbrukes. Selv på bussen er det ingen ungdommer som tar seg en timeoff. De fleste dundrer hodet fult av musikk eller sliter ut tomlene med intens tasting. Det samme gjelder for nesten alle. Hvor mye skal jeg være med på? På skolen har de firminutt,- det må vi lage oss i hverdagen også. Gi oss selv evnen til å se ut av vinduet på bussen og ikke inn i telefonen. Gi oss selv evnen til å velge vekk involvering. Vi trenger ikke å ta et dårlig selvbilde (selfie) og legge det ut dersom vi ikke har andre ting å gjøre. Det er viktig å ikke være døgnåpen. Finn din egen stengetid og lag dine egne arbeids og hviletidsbestemmelser. I dag er det søndag og jeg har god tid. Har du?

De fleste av oss er kjent med at kvinner og menn er designet forskjellig. Og her må det sies at kvinnene kom heldigst ut. Vi menn er også bortimot perfekte, men dessverre kom vår skaper til å utelate en liten detalj (stor hos noen) ved første versjon. Akkurat litt for sent kom skaperen på at vi skulle ha testikler. For akkurat som en bil trenger forgasser trenger vi baller. Heldigvis for bilen havnet forgasseren trygt, og godt beskyttet, midt i motoren og ikke ute på støytfangeren. Det samme kan ikke sies om plasseringen av menns baller. Men rent bortsett fra utseende er det selvfølgelig også andre forskjeller. Og kjære kvinner. Ikke alt kan forklares. Så ikke spør. Jeg kan ikke forklare hvorfor en mann står og kikker ned i ei byggegrop. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg er misunnelig og kunne gjort det selv. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg går lei av Hjemme hos, og Oppussing på TV. Jeg kan ikke forklare hvorfor det irriterer meg at enkelte damer syntes at Transformers er overdrevet. Jeg kan ikke forklare at jeg synes Marked for Death med Steven Seagal er bedre enn Broene i Madison County. Jeg kan ikke forklare at ei hodelykt betyr mer enn ei veske. Det er mye vi ikke skjønner om hverandre. Men er det ikke også alle disse irriterende ulikhetene vi elsker. Og kjære kvinner. Ikke spør alltid.

Hva er det jeg holder på med? Selvplaging. Det er på tide med et oppgjør med meg selv. Gå i dybden og skaffe til veie de rette dokumenter og underlag for å kunne effektuere en evigvarende avgjørelse. Her står jeg kl. 7.35 en tirsdagsmorgen. På ett bein oppå en gummidings som innbyr til stupheadinger inn mot et veggspeil. Eventuelt et sidestup mot en ribbevegg som er altfor hard. Ett kne skal fikses, sa fysioterapeutdamen som varsomt kjente på mine muskler og strøk meg på låret. Hm, hørtes fint ut sa jeg, mens hun ennå stirret på mine vakre knær. Men dett var dett. Det var det eneste fine øyeblikket. Etter det har hun dradd meg inn i torturkammeret hvor hun skrur opp motstanden ennå mer. 70 kg, 80 kg, 90 kg. Opp på ferdigsvetta apparater og rullebånd. Under stenger og altså: på ett bein på ei ustabil pute. Sattan! Også meg da, Skogens Tulling. Torturkammeret fylles av likesinnede. Folk som skal fikses. Det verste er at jeg faktisk har godt av det. Selvplagingen funker. Jeg kommer igjen.

“Alt henger sammen med alt, hevdet han.”  Sannsynligvis sant. Les denne artikkelen. Og bruk litt tid. Unn deg ei øl, eller et glass vin. Men les. Og ulikt tastingen på facebook,- tenk. Her er tanker som teller. Ikke bare for forfatteren, men for meg. Han sine tanker er også viktige for meg,- og for deg. Les og tenk, og ta deg ei øl til og tenk litt mer. Vi har ikke lov til å slutte å tenke.

Klikk på lenken under. Det er din fordømte plikt.

http://touch.agderposten.no/meninger/var-fordomte-plikt-1.1374808?ref=0xafb28158ffa4bdc15e150ad333a84e76033890db269385f4a79116f4df2d6dc7