!

Det hele begynte på hundevakta en natt i november. Denne vakta som alle sjømenn hater. Jeg og. Vakta som starter ved midnatt og slutter 04.00. Jeg liker i alle fall å tro at det startet da. Det var dritmørkt og kompekaldt mens regnet dusket inn i alle tilgjengelige kroppsåpninger. Det var en klassisk mørk sørlandsk novemberkveld. Kona er reist, sønnen er inne, jeg er lei og mørk til sinns.  Jeg tok hammeren og saga og gikk ut i carporten sammen med noen planker jeg misliker på det sterkeste. De har stått i flere måneder i en krok uten å gjøre en forbanna skit. Frustrasjon og aggresjon ble ført gjennom saga og inn i hammeren. Litt etter litt tømte jeg meg for stygge ord og stygge tanker. Plankene ble maltraktert og obdusert. Og så stod reisverket der. Reisverket til et hundehus. Flere mørke, men ikke så dystre kvelder senere nærmer det seg kranselag. Boligen er allerede forhåndsbeslaglagt og inspisert og akseptert. Odin skal få hus.

“Av og til ligger det et stort hjerte i en boks med rømme”.  En facebook venn delte en historie med sine venner, og deriblant meg. Uten denne delingen hadde jeg ikke lest denne historien. En historie om sin egen selvpålagte irritasjon og om andres evne til å se forbi den. Det er ekte og irriterende sant.

Les.

Skrevet  av Bjørn Egil Halvorsen

Oslofolk er gode på Bunnpris

Engler og demoner. De finnes. Mährta snakker med dem. Cecilie lager dem. Og hvilke engler. Små og rare. Vakre og vare. Du kan tro hva du vil om engler, men disse finnes. De har et eget liv inni sin enkle personlighet. Jeg tror på Cecilies engler. De står og passer på. De er vevre og vakre og håndlagde. Av leire og alt mulig annet. De skapes av designeren Cecilie. En gang var jeg så heldig å være kollega av denne kunstnersjelen. Stilsikker og trygg som få, med et ekstra godt øye for de rene linjer og små sammenhenger. De enkle designene er ofte de vanskeligste. Vil du sikre deg en slik engel må du forberede deg. Du må planlegge når du vil møte denne engelen og når du vil adoptere den. For englene selger seg kun på utvalgte markeder frem mot julen.

Å være fadder for denne lille skapningen er en god investering. Til gjengeld får du tilbakebetalt månedlig i form av ro, koselighet  og god energi. En slik engel burde være obligatorisk.

Sjekk hennes sider for når hun har utstillinger.

Se mer på http://cecilie-design.blogspot.no/

Eller.    https://www.facebook.com/cecilie.design?fref=ts

I Treungen bor Torhild. Langtvekkistan. Indre bygder. Trøndelag? OmpaOmpa land. I alle fall langt, langt vekk fra oss. Men for ikke lenge siden bodde hun hos oss, så hun ble godt kjent med de to små barnebarna,- Isabella og Lucas. De som har bygd et slott av ei hytte bak huset. Med ei gammel postkasse og luftig tak. Og Torhild vet å glede. Hun sendte meg to brev i et brev her en dag. Og bare brevet som de to brevene lå i var til meg. “Legg brevene i postkassa på hytta til Lucas og Isabella”. Ett brev til Lucas og et brev til Isabella. Og nå har jeg bare ventet på opphold og tørt vær før jeg kunne hente ungene og si; “Jeg så postmannen var innom hytta deres i dag”. Før jeg rakk å si noe mer var de på vei. Og selv om jeg er supermann var det vanskelig å holde følge. Samsung, MineCraft, Flight 17, iPad, iPod, data, TV og telefon skvatt veggimellom,. “VI HAR FÅTT BREV!” Digigale dingser kunne seile sin egen sjø, for her var det et ekte brev i ei ekte postkasse. Analoge brev! Jippppppppppppppppiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. De sprang til hytta med store stolte spente øyne. Brevene fant sine små eiere og de jubler ennå. Takk Torhild. Litt omtanke og en fin ide.

PS.  Isabella tok brevet med i senga.

På en vegg i et atelier på Odderøya henger dette. En enkel setning i en ekstravagant ramme. En påminnelse, eller en bekreftelse? Det er en takevekker for meg. Og plutselig stod ordet nøysomhet frem i mine tomme tanker.  Et rart og gammelt ord. Det virket før. Det var slått på før. Før. Det var før. Altså tidligere enn nå. Før før. Lenge før før. Og nå er det temmelig lenge siden. Det er egentlig før før før. Det er lenge siden vi var nøysomme. Egentlig vet jeg ikke hva det betyr. For betydningen er så gammel. Ordet hadde mening før. Min bestemor var nøysom. Mine foreldre ganske. Jeg litt.

Jeg ser og hører at nøysomme mennesker er i ferd med å dø ut i Norge. Selvinnsikten har blitt til selvutsikt. Før sa vi at nok er nok. Bestemor sa at nok er nok for meg, og så gav hun resten til andre. Hun var fornøyd med det. Nøysomme mennesker er underlig nok ofte fornøyde. Men jeg har sjelden nok. Jeg er ikke nøysom. Jeg er ikke fornøyd. Jeg sier at “nok er nok, bare jeg får litt mer”. Selvinnsikten ofres for selvutsikten. Jeg vil sole meg i glansen av det siste jeg har fått, og i morgen vil jeg sole meg i glansen av det siste jeg har fått, og i overmorgen vil jeg sole meg i glansen av det siste jeg har fått. Jeg kan jo ikke sole meg i glansen av det jeg fikk i går. Jeg må stole på at det jeg soler meg i glansen av skinner så sterkt at det lyser meg opp . Bare på den måten kan andre se meg. Velger jeg å bli nøysom forsvinner jeg jo, sammen med lyset av alle de nye tingene. Så setningen “Penger er min hyrde” er  en kritiserende bekreftende betraktning fra en kunstner på Odderøya som har evnen til å se mennesker og samfunn. For meg ble det en tankevekker. Og jeg har snart nok, bare jeg får litt til. Og jeg skal nok bli nøysom nå jeg har fått alt.

Selv om jeg akkurat nå er alene hjemme siden kona er i Brasil, så er jeg ikke alene i sjelen. Der inne finnes hun, og jeg håper at jeg finnes i hennes. Men som den kreative tegneren jeg er, så er det fint å se at jeg ikke er alene i den faglige ånden heller.

Å tegne er å se. Det er noe jeg lærte tidlig. Det er øynene som er talentet, ikke hånden. Og annonsen for noe så enkelt som fargeblyanter treffer oss tegnere og seere rett i assosiasjonslillehjernen. Det å legge merke til akkurat denne egenskapen til to fargeblyanter er en kunst. Og en annonse for fargeblyanter som kun viser to blyanter i samme farge er jo ikke et innlysende valg. Det vil si om du ikke har nysgjerrige øyne og et rikt assosiasjonsliv. Hill, hill til den franske art director Laurent Hannois og fotograf Jean Philippe Metsers.

Det var dette min gode venn Ole sa til meg. Beklageligvis var det ikke meg han tenkte på i denne vakre sammenhengen. Ei heller på all naturen vi omgir oss med. Men det var noe litt overraskende vakkert. Noe vakrere. Noe eksistensielt godt,- og vakkert. Noe som kroppen og sjelen har godt av. Og takk Ole som viste meg dette. Jeg trengte dette i dag. Jeg har akkurat hørt om noens forferdelige virkelighet, og trengte en film som denne nå.

Lukk døra, vær alene. Anbefales høyt.

Kunstnerens hjemmeside:

http://tetotetote-sendai.jp/

Nå er jeg alene igjen. Slik er det å være gift med ei som liker andre. Og jeg sitter her aleine, har ikke vært det lenge ennå. Sitter ensom kveld etter kveld, men jeg har valgt det selv. Min egen stillhet er en behagelig ting. Det å stå opp og bare ha seg selv og katten å tenke på. Sette seg med en kopp kaffe i ei mørk stue og se på spurvene og meisene som allerede har vært våkne en stund. Jeg sitter bare og ser. Jeg går inn i mine tomme tanker og bare er der. Synsinntrykket omhyller meg, blir en del av meg, og jeg bare er. Følelsen av ingenting fyller meg med mye. Ubevisste opplevelser av ro. Og selv om min kone er på reise er jeg med henne. Og selv om hun ikke er her, så sitter hun ved siden av meg. Gode tomme tanker. Ikke alle tør være alene med seg selv. Eller klarer det. Men det anbefales og det kan øves på. Det er en fin måte å våkne til en ny dag på.

Når det er sagt,- Hva betyr egentlig Gressenkemann.:

Selve ordet gressenke er et germansk ord. I engelsk heter det grass widow. Norsk har ordet fra tysk Graswitwe, som egentlig betyr ’pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt’. Forførelsen kan altså sies å skje ”i gresset”, og ettersom piken blir forlatt, blir hun følgelig en ”enke” – en gressenke. I dag brukes ordet, mest spøkefullt, om en kvinne hvis mann er midlertidig bortreist.
Ordet gressenkemann er dannet etter mønster av gressenke, og her dreier det seg da om en mann hvis kone er hjemmefra.