!

Det ble fint til slutt. For slik det var før er det ikke nå. Vi lånte penger og ringte proffe folk. De kan gjøre jobben bra hadde vi hørt. Og det gjorde de. Det var flinke håndverkere som kom og la stein ved siden av stein. De planerte og pakka og gravde og grov. Det så ut som de hadde gjort det før. Det ble så fint at det redda treeren på terningen.

De var flinke og jobba godt. Resultatet av jobbinga var flott. Men vi visste aldri når de jobba. Problemet var at vi ikke visste når de kom og ikke når de gikk. De jobba på i to dager og planerte og slikt. Så var de vekk. De kom ikke neste dag og heller ikke dagen etter. Men så kom de. “Hei”, sa jeg. “Så fint”, sa jeg. 2 timer etterpå var de vekk. Og de var av den hemmelighetsfulle sorten. De sa aldri fra om når de kom og når de gikk. Jeg ringte sjefen deres og spurte når de kom. Han skulle se, sa han, og så kom de. Men for ikke å overraske meg så var de der ikke lenge. Jeg gav uttrykk for min frustrasjon en gang til. Da smilte lykken endelig. De kom 5 stykker og gjorde jobben ferdig. Asfalten og gressplenen kom og ble lagt ut fint.

De hadde lett fått en sekser på terningen om de hadde vært like flinke til å kommunisere som til å lage hage. Men som oppdragsgiver og betaler blir en lett frustrert og misfornøyd når ingen gir beskjed og arbeidstiden deres virker tilfeldig.

Det skal så lite til.

Hun vet hva hun gjør. Koner gjør ofte det. Oftere enn oss menn. “Det hadde vært fint med en blomsterkasse” sier hun, og reiser til Oslo ei uke. Damer er smarte slik. Og jeg er altfor enkel. “Hmm”, jeg tenker, ” jeg skal overraske henne med en blomsterkasse til hun kommer hjem fra Oslo,” tenker jeg og synes jeg har fått en god ide. Sannheten er nok at jeg på underlig smart vis har blitt manipulert og påvirket uten at jeg har oppfattet det av min reisende kone selv om hun sa det høyt til meg. Så med ledige kvelder satte jeg i gang. For det er jo gøy. Jeg kan planlegge og kjøre opp til godtebutikken Jula etter de nødvendige skruer og fester og kar og hjul. Det tar jo tross alt bare i gjennomsnitt 3 timer å handle på Jula for en mann som er alene hjemme. Og utenfor huset koser jeg meg med materialer behandlet med jernvitrol og sag drevet fram av lyd og strøm. Tomme tanker og tomme stokk. Jeg driller og sager og får vafler av naboen. Det jobbes så sagspona fyller takrenner og blomsterbed. Det blir fint og jeg ble ferdig. Og jaggu meg kom det ikke opp et gjerde også som jeg kan gjemme søppeldunkene bak.

Nå skal hun bli overrasket, selv om jeg sender henne foto på messenger.

Tannlege . . . . . . . Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av en søppelcontainer tilhørende en tannlege. Men ikke dette. Jeg tenker på tannleger som kliniske, pertentlige, “by the book”, over gjennomsnittet opptatt av hygiene og renselse. Men ut fra en bakgård i Tollbodgata ble denne containeren dradd frem. Jeg turte ikke en gang gå på samme side som den. Det så ut som noe ennå levde oppi den. Jeg skifte fortau tvert. For tannlegen som eier denne containeren er ikke som andre tannleger. I alle fall ikke i hodet mitt. For her er det en som trekker tenner for gøy. Uten bedøvelse og svært langsomt. Eller kanskje svært brått. Kanskje tenner blir fjernet med balltre. Og boret er ikke nede i tanna før det kommer ut på andre siden. Tannlegestolen har nok noe av de samme egenskapene som en strekkbenk fra middelalderen og rommet den står i er sannsynligvis lydisolert. Hva tannlegen heter vet jeg ikke men navn som Freddy Krueger, Jason Vorhees eller Charles Lee “Chucky” Ray kommer frem i min klarsynthet.

Helsikes fantasi.

Enkelte ting blir en knyttet til. Det gjelder dette paret med sko. Vi har slått følge noen kilometer. Jeg husker ikke hvor og når jeg fikk dem, men de har fulgt meg lenge. De har vært med på utallige turer i mange land. De har gått på Hardangervidda og opp til Skråstadvarden. De har gått i jungelen i Mexico og langs strendene i Danmark. De har ventet på svaberget i Korsvikfjorden mens jeg har badet i sommervarmt havvann. De har stått på Kjeragbolten og blitt med til Prekestolen. De har alltid vært gode på beina og selv om lissene har blitt slitt har skoene holdt ut. Jeg har hatt mange par tursko og prøver å kjøpe kvalitet. Disse skoene var ikke de dyreste. Allikevel er det de som har holdt lengst. Et lykketreff av et par sko. De siste årene har dette paret vært hage-sko. De har bistått meg ved legging av plen og støping av mur. Nå sist holdt de beina mine tørre mens jeg vasset i sement.

Takk for følget og takk for jobben. Det har blitt noen kilometer.

Jeg er en av dem har akkurat passe selvinnsikt til å forstå at andre ikke nødvendigvis venter på å motta et selfie fra meg. Verken analogt eller digitalt. Det har blitt en stund siden jeg sendte ut et foto av meg selv til noen. Kanskje det var etter konfirmasjonen eller ved siste visumsøknad. Slekten har blitt spart for julefoto av mitt ytre. Ved familiefoto blir jeg ofte bedt om å stå bakerst. Eller i motlys om det finnes. Jeg ser på mitt eget speilbilde om kvelden og morgenen og tenker at det er nok. Jeg trenger ikke se meg mer. Mitt eget speilbilde er nok et par ganger om dagen. Av og til er jeg glad for at jeg ikke trenger å se på meg selv hele tiden. Slik mine kolleger og familie og venner må leve med. De ser meg mer enn meg.

Samtidig er jeg jo glad for at de ser meg. Det betyr at jeg er og at noen kjenner meg igjen. Og det er godt.

Jeg er som jeg er og det er mer en godt nok for dem. Egentlig mer enn godt nok for meg og.

Og på en tur i skogen en dag møtte jeg meg selv. Jeg satt på en gren og var lykkelig gammel og grønn.