Det var en fin plass å føle seg liten på
Vi følte oss små der oppe,- Lucas og meg. Vi ble lave i høyden. Oppe på Hartevassnutane. Det finnes to av dem. Nordre Hartevassnuten og Syndre Hartevassnuten. Vi gikk til den Nordre, nesten. Storslagen natur omkranset oss på alle kanter. Høstfarget fjell og myr lyste mot oss fra langt der borte og fra rett ved beina. Fra alle kanter. Lengst borte hadde noen pyntet fjellene med melis. Jeg tror vi gikk like langt oppover som bortover denne dagen. Det er en god stigning opp til toppen. Men gudd. Sammen med et barnebarn som liker å gå på tur, så lenge han blir tvunget med, blir det helt topp. Det fine med denne gutten er at så snart han legger vekk dataen, innser at slaget er tapt og får på seg turtøyet, så er han med på turen. Det er sjelden mas om hvor langt det er igjen. Hvor sliten han er. At han vil hjem. Vi koser oss på tur. Strever oppover sammen. Spiser de siste blåbærene sammen og slukker tørsten med verdens beste bekkevann sammen. Litt bortenfor stien, nesten oppe på toppen, kan du se en varde i det fjerne. Vi tok turen bort til den. Varder er det forresten nok av her oppe. De fleste som kommer hit bygger en. Men denne så spesiell ut. Det er bare en av den. Vi kom bort og kan ikke annet enn å takke Karina, Eivind, Preben, Elise og John som i 2001 bygde denne fine varden. I det minste antar jeg at det var dem. Det var en fin plass å føle seg liten på.
Turen passer for alle. Den er ikke lang, men mye stigning så bruk litt tid.
Det har ikke noe å si hva jeg gjør så lenge kineserne ikke gjør det samme. Jeg er jo bare en mann i et lite land som kineserne ikke kjenner til. Effekten av meg selv er usynlig i Kina. Om jeg plukker med meg litt søppel fra skogen. Om jeg tar toget i stedet for å fly. Om jeg lar være å kjøpe et ekstra par sko. Om jeg dropper sydenturen. Om jeg bryr meg om naturen. Om jeg bryr meg om de som har det vondt. Det har ikke noe å si om ikke kineserne gjør det samme. For det er jo bare en av meg, men det er en milliard av dem. Det har ingen hensikt å gjøre noe som helst om ikke kineserne gjør det samme. Min stemme og min gjerning er ubetydelig for alle kineserne. For dem er det totalt likegyldig hva jeg gjør for at verden skal bli bedre. Jeg er for liten og bare en dråpe i havet. Hvorfor skal jeg bry meg om noe når ikke kineserne bryr seg om det samme.
En Mexicaner stod på Lille Prekestolen i Vågsbygdskogen på søndag. Hun var redd. Hun hadde høydeskrekk. Kan det kategoriseres som fremmedfrykt? En fremmed som frykter høyder. Og jeg da, som gikk der i skogen og var redd og engstelig for at han fra Australia foran meg skulle skli på glatte røtter. Er det fremmedfrykt. Jeg fryktet jo at han skulle skli og slå seg. Heldigvis kjenner jeg han så han er ikke fremmed. En gang var han en fremmed, men det var før jeg ble kjent med han.
Det er et godt hus. Det kan anbefales. Underlig nok er det til salgs. Det er ingen som bor der akkurat nå. Ingen små barn som hopper høyde på gressplenen bak huset. Ingen voksne som plukker frukt fra trærne. Ingen som studerer pinnsvinene som bor i muren ved mammas fine hage. Ingen tenåring som tar med kjæresten hjem til mor og far for første gang. Ingen storebror og ingen lillebror. En gang var det vi som fylte huset og hagen med liv og lek og latter og moro. 
! 