!

Jeg liker Baneheia. Jeg liker stampetjønnene. Oppkalt etter mølla som lå nede i byen. Ei stampe-mølle. Første stampe går man forbi. Andres stampe har en fin, hin demning. Og perlen; 3. Stampe går man enten rundt eller hopper uti. Det er et fint turområde hele Baneheia. Godt tilrettelagt for alle som vil ha litt skog og fred. Ikke alltid så mye fred, men alltid litt skog. Men så er det denne tredje tjønna da. Den som henger sammen littebitt med 2. Stampe. Den heter Kristianiafjorden? Og det lurer jeg på. Noen som vet?

Er det fordi byens mer substansavhengige skare koser seg ved “syretoppen” og later som de er i Kristiania i København? Hvorfor ikke 4. Stampe eller i alle fall 3 og 1/2 Stampe.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på bildene så finner jeg ikke svar. I dag var det ekstra fint der. Litt is lå igjen fra siste kalde natt. Sol og is og vann.

Jeg hadde hørt om Hjuringfallet. Et spennende navn, tenkte jeg. Det må være et spennende sted, tenkte jeg. Jeg skulle hørt etter. Jeg så for meg dype daler og skremmende stup. Hjuringfallet har en spennende historie, uten å være et spennende sted. To gjetere skal en gang ha slått hverandre i hjel her (hjuring =gjeter). Og ved siden av treet som Tveit Turlags kasse henger står den gamle grensesteinene mellom Ryen, Klepp og Bjelle. Men turen dit ble fin og skravlete. Med meg hadde jeg to gode venner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Og de hadde mye å prate om,- hele tiden. Mens jeg gikk i bakre rekke og for lengst hadde gitt opp å søke skogens ro gikk de foran på stien og ble oppdatert på alt som hadde skjedde den andre siden sist de så hverandre.

Skogen er vakker akkurat nå. Fargespillet er fantastisk. Men det er blaut. Veldig blaut. Myrene surkler like mye som skoene etterpå. Vadestøvler er tingen. I alle fall på turen til Hjuringfallet. Det er noen myrer som skal passeres. På turen fant jeg også mye fin chaga, og Lee fant et flott knivskaftemne i en eldgammel vridd tyrifuru. Og på vei hjem tok vi en liten omtur til Varen. Et kjempe utsiktspunkt. Her ble til og med mine to gode venner stille en stund.

Og nok en gang takk til Tveit Turlag som viser oss veien.

For de som liker fly bedre enn fugler er dette midt i blinken. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Men later du som du er døv går turen bra. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Du hører dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men rent bortsett fra det var dette en fin tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til flyene.