Lille Lunas Lykkehjul
Så er jeg alene igjen. Maya har reist nordover til slekta. Gjestene som var her reiste med henne. Helt alene på hytta. Eller, det stemmer ikke helt. Det er meg og Luna. Luna er hamsteren til barnebarnet. Og mens barnebarnet er på campingferie i Nord-Norge passer jeg dette lille mysterium av et liv. Mange lurer på meningen med livet. Jeg lurer på meningen med Luna. Dette bittelille pelskledde dyret sitter stille hele dagen. Klokken 23.00 skvetter den opp. Den åpner opp sine blodrøde øyne og hopper inn i løpehjulet. og løper omtrent kontinuerlig fram til klokken 04.00. En hamster kan løpe sånn ca 10 km på ei natt. Det er omtrent like langt som fra Kristiansand til Grimstad og tilbake igjen. Hva søren har en hamster i Grimstad å gjøre tenker jeg. Så hva meningen er med en hamster er et undringens spørsmål. Hun har sitt eget lykkehjul. Hun har det godt uten mening. Akkurat slik tenker mange om meg. Riktignok sover jeg mens Luna løper, men ellers er våre tankebaner enkle og ganske like.
Vi liker begge det enkle livet.
Kjenner du den følelsen. Da tiden stod stille. Det kan være fantastisk. Det kan vær skummelt. Eller som nå; det kan være kjedelig, vindfullt og kaldt. Kalenderen tar feil i år. Det føles som tiden har stått stille helt siden sommertiden slo inn 1. april. 
Mitt underlige skitne sinn. Et sidesyn fikk resten av hode til å snu seg og pupillene til å bli større. Jeg visste hva jeg så men ble overrasket over assosiasjonene som kom. Og de sier “Vi hjelper alltid”.
Hytta blomstrer igjen. Sent med ufattelig flott og godt. Min kone er en blomst men hun er gift med en grønnsak så hun velger å pynte litt ekstra i sommermånedene på hytta. Og i går kveld løyet vinden og tempen steg. Vi grep øyeblikket. Vi koste oss utenfor med potter og jord og hønepøne og planter fra Hageland og Plantasjen. Det ble fint. Og er det noen vi kjenner som passerer vår lille odde i Korsvikfjorden er dere velkommen inn for å se. Grønnsaken er der fortsatt, mens min kone har fått konkurranse fra andre blomster.
Sørlandet og komper henger sammen. Hvorfor vet jeg ikke og ikke har jeg vært særlig interessert i å finne ut av det heller. Det er liksom bare slik. Av en eller annen grunn liker mange sørlendinger disse grå uformelige ballene som omslutter en kjøttbit. De smaker så vassent at de ofte inntas sammen med syltetøy og sukker etter hva jeg har erfart. Forstå det den som kan. Heldigvis har jeg hatt en trygg barndom i et ryddig hjem og en god oppvekst fri for disse asfaltstøvinfiserte slapsesnøballene. Mine foreldre tok de rette valg og sparte vår familie for dette.
Innlevelse er viktig i jobben min. Se og forstå målgruppen til ulike kunder. Og som en av de treigeste sørlendingene som finnes må jeg ta rekvisitter i bruk for å komme i den rette stemningen. For et ganske stort rederi lager vi nå en ny sikkerhetsfilm. Den forklarer i all enkelhet om diverse forholdsregler og andre regler om bord på skipene. Da sitter jeg selvfølgelig med beina i ei bøtte saltvann, litt blæretang i buksa og redningsvest godt spent på. Svetten kommer fort så da illuderer den det å bli klissblaud av sjøen. Det hjelper en usosial tulling inn på de rette tankebaner.
Vi er heldige vi to. Maya og meg. Vi sitter her på hytta på en sommer som tar hevn over sommeren i fjor. I 2018 begynte shortsværet tidlig og varte lenge. I 2019 er shortsen kun tatt på ved feiltak. Men vi er heldige. Sommeren kom med fly fra nord. Søstrene Oda og Ragnhild kom ned for å besøke oss. Vi er tilfeldigvis onkel og tante til disse to. Sannsynligvis er det derfor de kom til oss. Og selv om været ikke tror det er sommer så tror Oda og Ragnhild det. Og de bringer varme til hytta. Til en forblåst Valsvikodde i Korsvikfjorden. De kom med sol på en overskyet dag.
Vårt tidligere så høye speil er nå langt nok. Langt nok til at tre vakre damer kan få sin bekreftelse. “Lange speil på vegg der. Hvem er den styggingen i døråpningen her?” Svaret er nok meg. Jeg kan ikke helt matche disse tre. Og speilet smiler ikke tilbake til meg slik som det gjør til disse. Men det er godt å se allikevel. Gjestene. For vi har fått besøk igjen. Ragnhild og Oda gir oss den ære at de kommer sørover til oss. Det er et privilegium for en onkel og tante å få slikt besøk. Det gjør sommeren finere og varmere, selv på en sommer som denne.
Fortrengte og forvrengte minner dukker opp i et gammelt hode. Jeg rydder i mitt barndoms- og ungdomshjem. Frem fra glemselen og bak vedstabelen drar jeg en gammel kasse. Skitten og fæl og jeg lurer på hva den rommer. Før jeg i det hele tatt åpner lokket er hodet fylt av innholdet den leverer. På toppen av kassa henger det et klistremerke fra en spennende tid. Tiden da jeg ble gammel nok. Tiden da jeg fylte 18 år. Silius Diskotek og Bistro var drømmenes teater i Kristiansand. Jeg ble 18 år og fikk løyve til å kjøre bil drikke øl. Dog ikke samtidig. Det var på den tiden da Silius Disco fantes. Vi hadde vorspiel og stilte oss i kø før klokken 20.00. Vi håpte vi slapp inn før alkoholen slo til. Det hendte dørvakten oppfordret oss til en runde eller to rundt kvartalet før neste innslippsforsøk ble iverksatt. Vi kom som oftest inn. Vaktene var hyggelige folk.
! 