8 år siden kortreist terror
Jeg følte den innerst i ryggraden. Frykten og sorgen. For 8 år siden på denne dagen. Det var dagen da terror ble veldig nært for meg. Jeg kjente ingen direkte involverte, men kjente på den tristheten denne udåden skapte i meg. Jeg brant en fakkel på svaberget. Den brant for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt.
I en stor verden med så mye godhet skjer det ennå grusomheter. Mine evner strekker ikke til. Jeg forstår det ikke. Vi mennesker som er så flinke til å ta vare på hverandre, ødelegger også hverandre. Det er vondt for meg å forstå siden jeg har vokst opp i trygge, sikre, rike Norge. Utøya gjorde terror tydelig. De vonde sporene etter denne dagen har gjort noe med meg. Jeg må gjøre mitt til at slikt ikke skjer.
Jeg kan gjøre litt. Jeg kan hjelpe andre. Jeg kan lytte og prøve å forstå andres meninger. Jeg kan holde ei hånd. Jeg kan være en kjernekar.
Jeg er naiv og tror på det gode i menneskene. Jeg tror det finnes i alle. Gjør en god ting for en annen i dag. Så blir verden litt bedre. Både for deg og oss andre.
Jeg skal tenne en fakkel i kveld også.






Av og til kan et bilde, eller i dette tilfellet en gateplakat, si mer enn tusen ord. I alle fall hos meg. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skal gå inn her før jeg går å klipper meg. Det er noe inni meg som lokkes inn. Det høres jo spennende ut, og prisene er det ikke noe å si på. Jeg undres på hva forskjellen er mellom Herreklip og Herreklip pensjonist? Rent bortsett fra 5 kroner da. Samtidig er min sørlandske bluferdighet og semireligiøse moral i veien for min inntreden i dette lokalet. Kanskje det er et fint sted å jobbe. Jeg kikket litt på skiltet og så for meg ting jeg ikke skulle se for meg.
Det kalles barnearbeid og jeg er ikke stolt av det. Men alt lå til rette og jeg gikk noen omveier rundt mine prinsipper denne dagen. For her kunne jeg utnytte dette lille menneskets lyst til å kaste ting. Foreldrene hadde allerede advart meg om hans trang til å plukke opp steiner og kaste dem av gårde. Jeg så mitt snitt. Denne muligheten kommer ikke ofte. På hytta har vi nemlig digre furutrær som kaster velsignet kjølig skygge på hytta disse varme sommerdagene. Resten av året kaster de forbanna uvelsigna kongler ned på bakken. Over alt. Og følelsen av å løpe barbeint på gresset og på svabergene stilner kjapt i det du trør på ei utsprunget kongle. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Det er underlig å assosiere i Danmark. Små kartoffelforvrengninger i hodet setter et lite smil i midt ansikt. Forbipasserende på gaten i Skagen lurer muligens på hvorfor denne norske syklisten stopper, undrer, og tar bilde. Jeg kan av sensurerende hensyn og god moral ikke utdype helt hva som spilles av inni hodet mitt. Dere får se selv. Kanskje dere også smiler litt.


