Dronninga på tur

Posted on by tommetanker

Error
This video doesn’t exist

Vi var tre lakeier. Jeg var sporfinner og veiviser. Isabella var Admiral og altmuligmann. Lucas var Hoffnarr. Dronninga ble oppvarta og geleida og plaga fra parkeringsplassen ved frivillighetens hus. Videre langs kjærlighetsstien bak sykehuset og opp bakkene til Bånetjønn. Langs dette vannets bredder ble hun ytterligere traktert og mast på. Opp de bratte trappene fra Bånetjønn holdt tjenerskapet stort sett kjeft. Mangelen på oksygen sørget for det. Men det tok seg opp igjen på toppen i det vi beveget oss inn i alle stiers land. Vi måtte lete lenge etter et tre som ikke hadde rødt, blått eller hvitt merke på. Og min vesle lokasjonstjeneste på mobilen var mer forvirra enn meg. Men dronningens stab gir ikke opp så lett. Ved å følge det berømte blåbærsporet fant vi veien oppover og oppover. Hellestønutens fantastiske utsikt lokket. Men før vi nådde så langt havnet dronninga nok en gang på bærtur. Og hoffnarren lagde bomstasjoner for hver 3dje meter hvor avgiften kom opp i hele 9 blåbær. For dronningas del var det ikke bare blodet som var blått når vi kom til toppen. Tenner, fingre og barnebarn hadde tatt farge av tilfeldighetenes omgivelser. Ei furu fungerte som rasteplass og en fjellnabb som kjeks og saftbord. Vi hadde et måltid ei dronning verdig. Og Hellestønuten kan anbefales. Fin tur om du havner på den rette stien.

 

 

Mitt hjerte blir glad

Posted on by tommetanker

Hele hytta smiler. Hele Korsvikfjorden og fjordstrøka uttaførr. Jeg pleier å plukke opp søppel jeg finner i skogen. Jeg pleier å ta med meg isopor jeg finner på holmen ovenfor hytta. “Det betyr jo ingenting”; er det noen som sier. “Det lille du gjør”. “Om du plukker opp noe søppel her så hiver de ennå mer søppel i Kina.” Kanskje de har rett, men det betyr jo noe for meg. Og det betyr noe for den neste som går i skogen eller går i land på holmen. I kjølvannet av mikroplastikkhysteriet som dukket opp tidligere i år har det skjedd en endring. Vi har blitt flere. Mange flere. Vi som tar med oss litt søppel fra naturen og leverer det i den rette dunken. Filmen Blue Planet har endret mange og flere og flere tror det nytter. Det lille de gjør. Og mye av det lille blir til slutt ganske stort. Det gjør meg glad og hjertet smiler. Og i Norge kan vi jo også gjøre det lille ekstra i søppelbegrensningens navn. Vi kan lage mindre søppel. Vi er jo egentlig verstingene blant jordas forbrukere. Vi er kanskje flinke til å sortere søppel, men vi er også ufattelig flinke til å produsere søppel. Jeg har et helt loft fult av ting jeg ikke trenger. Jeg har egentlig alt for mye. Kanskje jeg kan forsøke å forbruke litt mindre og på den måten også lage mindre søppel. Plukke mer, bruke mindre . . .

Hmmm.

Det er deilig å være norsk i Danmark

Posted on by tommetanker

danmark_3_pissoir_tommetanker

En liten ferie i Danmark gjør et stor forskjell i et kreativt hode. Vi er ikke så forskjellige fra dem men ulikhetene er store. Språket skjønner vi, selv om de ikke kan telle. Ord å utrykk er nye og deilige. Det føles bedre å ta et Brusebad, enn en dusj. Kartofler smaker bedre enn poteter. De små forskjellene er nok til å føle seg vekk hjemmenfra. Jeg ser mye og smiler ofte. Et skilt på en lastebil antyder hvor vanskelig det kan være å prøve seg som konditor i Danmark.

 

En kjellerpub i Århus hadde vært føre var med tanke på tagging og tilgrising. På en festival vi besøkte så jeg en kar som ikke lenger levde i nuet.

Danmark er gøy. Jeg tror de er en anelse mer kreative der, enn her.

En tur i skogen; Smukfest 2018

Posted on by tommetanker

 

husk_å_låse_tometanker

Vi har en strandfest, Palmesus. Og den er fet. Skanderborg har en skogfest, Smukfest. Den er og fet. Det er litt forskjell på Smukfest og Palmesus. Prisen på øl blant annet. Men så er jo Smukfest i Danmark. Selv om ølen er billig går det allikevel 2 kroner av hver øl til veldedighet. Hele festivalen er non-profit.  Alt overskudd og ekstra penger, millioner, går til gode ting. Et sted inni meg føles det godt. Selv om mitt dobbelmoraliserende meg kunne gitt alle pengene jeg bruker til øl og festival til et godt formål så gleder det meg at i alle fall litt av mitt sløseri går til noen som trenger det. Jeg liker at det finnes en edel tanke, om enn aldri så liten, et sted. Jeg var der sist helg, i den vakre skogen i Skanderborg. Sammen med to gode venner og 45.000 andre. Jeg liker å gå tur i den skogen. Fin skog. Masse vilt. Masse mennesker. Masse musikk. Støy og gøy. Jeg liker all humoren der. Jeg liker det danske smilet. Jeg liker at de lett gir klemmer. Jeg liker alt det gode ølet, og den ennå bedre maten. Jeg liker absurditeten. Og jeg liker at det går 2 kr av mitt øl til noe godt. Og ikke bare av mitt øl, men av de 45.000 andres øl.

Jeg leste i avisen at Palmesus tok ut 10 mill i utbytte. Håper de gir litt til andre og.

Fra fireren på toeren i Tretjønn

Posted on by tommetanker

toeren_tretjønn_tommetanker

Det var noen og førti år siden sist at jeg stupte fra fireren på toeren i Tretjønn.  Lenge siden men kort siden, det føltes hjemme. Jeg kjente igjen de samme trinnene i fjellet. Samme trærne. Samme busken.  Kriblingen ved å løpe ned den bratte stien til “toeren”. Snuble i ei rot. Toeren var den perfekte badeplassen for oss gutter med vann i blikket. Fra vi fikk lov til å bade alene var vi der. Kjell, Knut, Harald, Sverre, Frank, Bent og en haug andre. Vi var på Toeren. Der hoppet vi fra treeren, en hylle i fjellet. Der hoppet vi fra fireren, toppen av fjellet. Senere hoppet vi fra syveren, hvor vi unngikk trestammene som stod opp fra bunnen. Vi hadde tikken i vannet og tok stadig nye undervannsoppholdsrekorder. Vi svømte under vann til skjæret og tilbake igjen. Og rett før vi drukna etter 6-7 att og fram turer stakk vi hodet opp og fylte lungene med luft. Vi tøffa oss for jentene ved å stupe over busken i håp om at vi ikke skulle skrape magen da det var litt for grunt der vi landa. Vi hoppa fra furua som stod langs vannet. Det underlige er at den furua står der ennå. Ikke større, ikke høyere, bare litt kraftigere. Jeg vet ikke om jentene lot seg imponere. Jeg var for flau til å spørre. Vi satt under store håndklær og rista så mye av kulde at vi ble varme og måtte uti igjen. Vi bada til det ble mørkt. Av og til kom en av foreldrene våre og sa at det var på tide å komme hjem og legge seg. Og mamma sjekka alltid om det hadde begynt å vokse svømmehud mellom tær og fingre.

I går kom alt dette tilbake. Jeg hoppa fra treeren og fireren på toeren  sammen med noen som var like gamle som jeg var en gang.

toeren_1_tretjønn

 

Hurven

Posted on by tommetanker

taco_på_tirsdag_tommetanker

Så var de tilbake. Hurven. Hele hurven. Jeg har ingen anelse om hva en hurv er, men den er tilbake. Og hva er vel bedre enn å hamstre inn dett og hint fra butikken, snitte det opp i uregelmessigheter, og sette dem ut på bordet til hurven. Taco til full pris på tirsdag. Og sist men ikke minst; hive det i seg før måkene gjør det. Det ble et hjertelig gjensyn med stor klemfare. Først kom Maya og Lucas med toget. Klem, klem. Så kom 4 til med bil. Klem, klem, klem og klem. Dagen etter kom fire av dem til tirsdagstaco. Nye klemmer. Og de hadde med seg en ekstraklem i form av en venninne. Barnebarna og mora og faren har vært på seks ukers ferie i Thailand. Kona var med på tre av dem. Og for en mann og far og bestefar ble det litt lenge å være home alone. Jeg har snekret og murt og spadd og gravd på hytta for å få tiden til å gå. En og annen tur har det også blitt. Både i skogen og på byen. Men det er rart å være alene så lenge etter at vi har vært sammen så mye. Ventetiden er nå over, de er tilbake og tømte tacobordet. Måkene kom etterpå og rydda under bordet.

taco_på_tirsdag_2_tommetanker

Vannscootere og sekkepiper!

Posted on by tommetanker

vannråtte_tommetankerJeg er ingen tekniker eller har noe som helst mekanisk innsikt. Mangelen jeg har oppdaget på dagens vannscootere kommer fra null selvinnsikt,  iaktakelser, egenførte statistikker og snart tre måneders analyser av sjøens minste farkoster. I denne perioden har jeg oppholdt meg 5 meter fra havet i store deler av døgnet. Det viser seg at vannscootere ikke har noen måte å regulere farten på. Sammenstillingen av alle mine observasjoner viser at de enten er av eller på. De har enten bånn gass og hviner og skriker og splatter i full ekstase, eller så er de helt stille. De enten forstyrrer eller de gjør ikke. Ingenting i mellom. Akkurat som sekkepiper. Enten fullt trøkk eller ingenting. Vannscooternes inntog i våre kyststrøk har vært en berikelse, påstår noen. De tar feil. Jeg tror de som sier det er dem som ser en vannscooter passere mens de ligger på stranda. For meg som bor langs sjøen er de en forringelse.  Jeg sammenligner vannscootere med sekkepiper. Det er sikkert veldig gøy for de som holder på. Det må jo være gøy å kjøre en vannscooter. Og det må jo være kult å kunne spille sekkepipe. Til og med jeg synes sekkepiper er fargerike og kule og kan gjerne se og høre på dem i ordnede forhold i et selvvalgt tidsrom.  Men jeg vil ikke ha sekkepipespillere gående tilfeldig forbi huset 25 ganger i døgnet.

Jeg er mot et frislipp av sekkepiper.

 

Nesten utsolgt.

Posted on by tommetanker

tilbud_tommetanker

Det så ut til at det var kun et eksemplar igjen. Resten hadde vel blitt revet bort. Kanskje det kun var et lokketilbud kun denne dagen. Jeg så ikke prisen og jeg turte ikke spørre. Jeg var kun innom Obs! for litt småhandel så jeg hadde uansett en altfor liten kurv .

Sommerens to største tabber.

Posted on by tommetanker

tabber_tommetanker

  1. Jeg tok på meg langbukse
  2. Jeg dro over meg dyna

I og for seg uskyldige tabber.

  1. I går lot jeg kortbuksa ligge og fant fram langbuksene. Heldigvis husket jeg hvordan de virket så det gikk fint å få dem på. Det var meldt regn så jeg trodde disse var et godt alternativ. Først kom den underlige gjenkjennende følelsen av å ha knærne dekket av vevd materiale. Å kjenne stoffet gnikke mot leggen og ankelen. Være innpakket så og si. Jeg har ikke hatt langbukse på siden 17.mai. Sakte men sikkert gikk det opp for meg, at selv om det var meldt regn hadde de ikke antydet nedgang i temperaturen. Og naturen tettet seg til. Luftfuktigheten steg mens tordenbygene nærmet seg. Og mens timene gikk funket buksene mer og mer som varmekompress og vaffeljern. Klamt, varmt og vassent. Fuktig og surklete. Oh! What a feeling! Da arbeidsdagen endelig var over og jeg kom meg ut på hytta og ut av buksene var det nesten for sent. Jeg var dehydrert fra pungen og ned og huden så ut som ei brunlig overkokt kompe. Buksa kunne vris og sko og sokker var kliss.
  2. Jeg sover kun med et silkelaken og et tynt, tynt teppe over meg. Har gjort det siden mai en gang. Her ei natt dro jeg over meg dyna. Hvorfor vet jeg ikke. Det endte som i historien ovenfor, bare at denne gangen tror jeg all fuktighet i kroppen hadde trukket inn i dyne, pute, laken, madrass, sengegavlen og gulvteppet. Leppene føltes som størkna leire og huden som mugna soltørka bringebær. Jeg overlevde heldigvis ved å drikke tre bøtter vann.

Lærer stadig nye ting.

Helt unike opptak av elvekobba

Posted on by tommetanker

Det er ikke ofte den viser seg foran et kamera. Ferskvannskobba. Ikke fordi den er så vanskelig å filme, men det er fordi få fotografer gidder å kaste bort sine pixler på den. Noen kaller det miljøkriminalitet bare å slippe den til på offentlig sted, andre sier at herrens veier er uransakelige. Denne skapningen som glir like lett gjennom vannet som gjennom buskene finnes det kun en av. Dens form er som skapt for et liv i elva der den lekende lett sklir gjennom både bak- og for-evjer. Dens ynde og grasiøse væremåte trollbinder de av de forbipasserende som ikke snur seg vekk. Tykkhudet med et varmeisolerende lag holder den seg lett flytende og loffer og lemmer styrer den urytmisk omkring i en strømmende elv. Endelig er den foreviget for ettertiden. Se og nyt.