Falkodden eller Polioheim? Ta turen
Falkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.
En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest. Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og 5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.
Ta turen.
Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.
her finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/
Han har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.
“Går det greit med deg?”. En ung kvinne bøyde seg ned til en av byens innbyggere og spurte dette spørsmålet. Hun som fikk det satt på bakken midt i Markens. Jeg hadde nettopp gått forbi og jeg stoppet ikke opp og spurte spørsmålet. Akkurat som alle de andre. Jeg så,- men overså. Jeg valgte henne vekk. Det svir litt, for jeg vet jeg burde. Det var jeg som skulle kommet de to unge damene i forkjøpet. Men jeg gjorde det ikke. Og det svir litt. For det kunne vært meg som satt der midt i Markens. Sliten, forkommen, kanskje litt ruset. Og det kunne vært deg. Eller ditt barn eller familie. Det kunne vært din venn. Og jeg hadde i alle fall ønsket at noen bøyde seg ned til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Eller min venn, eller mitt barn. Men jeg gikk forbi denne kvinnen som satt der. Jeg hadde ikke hjertet på rette stedet akkurat da. De to unge damene gjorde det ikke. De stoppet opp og åpnet sitt hjerte og viste omsorg. Hill, hill til dem.
! 