Jula siger på. Med alt hva den har av deilige dufter og smaker og syn og opplevelser. Jula er en knakende fin tid. Forventninger innfris og vi drømmer om snø.

Jeg liker den Julestemningen som går utenom stress og mas. Julestemningen som bygger på tradisjon og som  varmer både sjel og kropp. Det kan være lukten av et ekte juletre. Det kan være å tenne et adventslys selv om en ikke er troende. Det kan være en litt klein, men fantastisk, barnehagebakt pepperkake. Det kan være Askepott på TV. Det kan være lyden av en kjent julesang. Tradisjonene er mange i tiden vi er inne i. Jeg liker dem.

Selv ikke en krokodille med skjerf, lue og votter som skyver en spark full av presanger skal få meg vekk fra julestemninga. Kun 499,-.

Et Hageland her i byen har konvertert til Disneyland og gjør sitt for å knekke en tradisjonsforfølgende julestemningsmann som meg. De jobber hardt med julestemningsdempende produkter, men jeg lukker øynene og går utenfor. Der har de fortsatt juletrær som lukter juletrær. Jeg glemmer heldigvis fort Sjiraffen som sitter på kjelken sammen med en snømann.

Lurer egentlig litt på hvem som kommer på disse tingene. Han eller hun som plutselig sier; “Jippiiii. Nå har jeg det! Vi lager en Sjiraff som sitter bak en snømanngutt på en kjelke.” Og så lurer jeg på hvem kollegaen er til denne personen. Kollegaen som sier; “Det var en god ide! ” 

Nei. Takke seg til nisser og nek.

Sviktende publikumstall på grunn av publikum som ikke kommer. Supporteren er lagets 12. mann sies det. Og det er sant. Tiljubling fra fulle tribuner kan løfte et lag og lage glede og selvtillit langt inni spillernes hjerter. Personlig er jeg altfor lat til å være fotball-tilhenger. Egentlig beundrer jeg litt de tilhengerne som følger sitt lag i tykt og tynt. Men de blir færre har jeg skjønt. Og jeg er i alle fall ikke en av dem. Har ikke vært på Sør Arena i det hele tatt. Jeg registrerer hos mine mer fotballinteresserte venner at Startsupportere er en smått utdøende rase. En gang var det 14448 tilskuere på stadion og så på Start spille mot Viking. Det er 12 år siden. For litt siden spilte de mot KFUM. Da var det 2615 tilskuere. Og i går var det en viktig opprykkskamp på stadion. Da var det 4013. Men jeg så et skilt uti sørlandsparken.

Der kan tilhengere leies.

Kanskje det var noe?

Og ikke bare i overført betydning. Fargelegg kirken! Det var oppfordringen til barnehager og skolefritidsordninger rundt om i Kristiansand. Tegnekonkurransen ble sendt ut av vårt velduftende bakeri GEHEB. De er med på laget når vi lager ekstra julestemning på øvre torv i Kristiansand. For andre året får vi lov til å bruke selve fasaden på vår flotte kirke til å spre litt julevarme og litt julemoro til store og små. Tegnegleden og fantasien til byens håpefulle står det i alle fall ikke på. Vi fikk en mange og masse og mye og flott. Blant alle de fine tegningene vi fikk inn har vi trukket ut tre som skal bli vist på kirka. Norges største barnetegninger! Vinnerne får dere se på premieren 12. desember. I mellomtiden kan dere kanskje finne fram et barn eller barnebarn og besøke skøytebanen eller julebodene eller hele fine Kvadraturen og rett og slett bare glede dere til juleshowet.

Han kom seg aldri opp til toppen. Busstoppet jeg vanligvis bruker er på en bakketopp. Jeg står og skuer på bilene som kjører forbi og på el-syklene som ubesværet forserer den lange bakken og på barn på vei til skolen på sine sparkdrevne sparkesykler. Og i dag så jeg en gul prikk langt nede i bakken. En mann kom løpende oppover. Ikke så fort, for det er en lang bakke, men han løp så godt han kunne. Men før han nådde toppen stoppet han. Han snudde og gikk nedover igjen. Ut av syne. Men plutselig var han der igjen. På vei oppover bakken. Løpende. Han kom nærmere og nærmere. Faktisk litt lenger enn forrige gang. Men så stoppet han og snudde og gikk nedover igjen, ut av syne. For tredje gang kom han oppover. Kanskje han hadde tatt bedre fart denne gangen.  – – – Men nei. Han kom seg ikke opp til toppen nå heller. Han snudde igjen. Stakkar. Jeg gikk nedover bakken neste gang jeg så han kom oppover. “Jeg skal gjøre en god gjerning og hjelpe han det siste stykket opp til toppen,” tenkte jeg.

Men i det samme kom bussen min så jeg måtte hoppe på den. Fra bussvinduet så jeg at han nok en gang måtte gi tapt og snu.

“Han ender sikkert opp med å gå rundt,” tenkte jeg.