En 10 meters put. Av og til er av og til nok.
Buråsheia Frisbeegolfbane var turen verdt. Et flott stykke Mandal viste seg fram for oss. Fin og variert bane. Godt merket og fint vedlikeholdt. Tre av oss som liker å kaste disker dro til Mandal for å prøve denne banen vi ikke har kastet på før. Det er spennende å prøve nye ting. I alle fall noen ganger. Frisbeegolf er noe for alle. Vi møter unge gutter som kaster disken lengre på ett kast enn vi gjør på tre. De er flinke og prøver å dele av sin kunnskap om disker og teknikker. Lite vet de at slike opplysninger ikke fester seg hos oss. Enda vi skulle ønske det. Vi møter familier med små barn som kaster like langt som oss. Og til og med i den retningen de ønsker. Diskgolf er en sosial sport hvor de flinkeste og dårligste kan spille sammen. Og vi liker å være ute å gå tur uansett. Vi skravler og ler og kaster disker mot kurver. En av oss er flink. Det er ikke meg.
Men så er det slik at av og til. Av og til får man disken i den retningen og den hastigheten man ønsker. Av og til lander disken der du på forhånd hadde tenkt at den skulle lande. Og det gir en god følelse. En god mestringsfølelse for en gammel skrott. Og vi er ikke dårligere enn at vi gleder oss over hverandres prestasjoner. Vi ler av hverandres rævva-kast og gleder over hverandres gull-kast.
I Mandal begynte jeg bra. Litt over evne faktisk. Helt til halvveis på runda. Der kom reality tilbake. Jeg sanket godt med poeng etter hvert. På et par hull gikk det riktig dårlig før jeg bedret meg litt mot slutten. Og hva er vel bedre enn at siste kast, aller siste kast. Fra det en kaller dropzone.
Det gikk rett i kurven. En ti meters put til slutt. Det hender av og til.
Frisbeegolf kan anbefales. Baner finnes over-alt.
! 