Maya er før enn tidligere
Maya er tilbake. Og hun har ennå ikke klart å stille klokken slik den var før hun reiste. Og det er godt siden vi er glade i å gå på ski. Men de siste årene har mangelen på parkeringsplass ved skiløypene blitt et økende problem for oss. For Maya sin morraklokke gikk seint, før, og vi var sjelden av gåre på tur før klokken 12. Og kommer du til skigåeres parkeringsområde på den tiden av dagen er det fult. Helt fult. Da var det vanlig at jeg slapp skigåerpassasjerene mine av ved løypa og parkerte der jeg kunne; som regel 1 km unna løypa. Deretter løp jeg med sekk og ski og smøring og bilringer tilbake til løypa og brukte hukommelsesbaserte Klæboteknikker for å ta igjen forspranget de andre hadde fått. Man blir svett av slikt. Turen ble allikevel kortere enn jeg likte for selv om det var jeg som løp var det Maya som ble sliten. Men nå er morraklokken stilt tilbake noen timer. Med Lucas med på tur var vi ved parkeringen før den var full. Vi tok på solbrillene og var i løypa omtrent samtidig som Maya tok av seg sovebrillene for et par måneder siden. Og vi gikk en tur slik at Tomm ble sliten.
Jeg liker denne klokka.
“Der bestefar”, sa han og pekte. En barkløs gammel grein ble sagt av og Lucas lukta på kutt-stedet. “Den funker.” Og han hadde rett. Det var tyrived innerst inne i greina. Vi sagde litt mer og hogga opp fliser. Sammen med litt never fra ei gammel bjørk fyrte vi opp. Masse røyk først, men så kom flammene. Og Lucas blåste inn i bunnen av bålet. 
Snart satt vi oss ned, vi to. Og hadde det fint. 2 pølser hver, med sprøstekt løk, i lompe. En bestefar og et barnebarn helt alene, midt inne i en bitte liten skog. Og i dag var den vår.
Her sitter jeg og ser inn i et lite vindu. Et vindu mot en annen verden. Et sted jeg ikke er. Gjennom mobilvinduet ser jeg, og hører hva som skjer. Men det skjer langt borte. I en verden jeg ikke kjenner. I alle fall ikke godt. Det er sesong 35 som vises foran meg. Det er den samme damen som har hovedrollen og jeg har faktisk deltatt i noen av sesongene. Ofte kalles denne sjangeren et reality drama. Og dette er det. Historien har tatt mange vendinger og hver sesong har sluttet med åpne spørsmål og en uavklart vei videre. Men det som skjer i disse episodene gir meg virkelig håp for hovedpersonen. Jeg titter inn i skjermen med en blanding av frykt og glede og forventning. Hva skjer i neste episode? Denne serien virker ikke som Netflix eller HBO. Jeg kan ikke spole fremover for å se hele sesongen på en gang. Jeg må vente? Og det må hun som er midt oppi det også gjøre. Neste dag er det nye instruksjoner og nye erfaringer. Spennende er det å følge med. For akkurat nå er det lys i andre enden.
! 