Gleden med barnebarn er ikke at du ser dem så ofte. Det er ikke at du ser dem for lite. Det er i alle fall ikke å ikke se dem i det hele tatt. Gleden med barnebarn er at du ser dem, og at de ser deg når vi ser hverandre. Den betingelsesløse tilliten et barnebarn på 5 kan vise. Gleden og smilet når hun hopper ut av bilen og kommer løpende inn.  Gleden av å se Maya lese for henne. Lese den samme nattahistorien for 231. gang. Gleden av å se hun sove og “gleden” av lyden av forsiktig bank på soveromsdøren kl. 0600 når hun overnatter og du har sittet oppe å sett en nattfilm og lagt deg klokken 02.00. Gleden hun har når du står opp med henne og lager frokost og lager et glass; “Vi blander litt av alt vi har i kjøleskapet juice”. Lyset i ansiktet når vi kjøper et analogt pilspill i stedet for en pilspillApp. Gleden over vise hvordan et pilspill skal brukes. Og gleden over å bli fortalt pilspillets nye regler av en 5 åring som syntes de konvensjonelle reglene ble litt vanskelige. Gleden av å dytte gressklipperen sammen. Gleden av den gode klemmen du får når hun går. Bekymringene finnes også, men gledene er flere og det er dem vi gleder oss over. Et barnebarns besøk blir fort en innertier, uansett hvilket regelverk vi velger ved dartskiven.

Himmelen tar alltid lengst tid! Vi tror vi er  så barske, vi nordmenn. Med Roald Nansen og Fritjof Amundsen som ledestjerner er vi født med ski på beina og kokt torsk på brødskiva. Vi later som komper er godt og at det er deilig å bade om vinteren. Men sannheten må ut. Vi er ikke bare forbaska tøffe, vi er også en gjeng med puslinger. Det skjønner jeg nå. Min kone og meg forsøker å styre andre vekk fra digital moro. Heller sjakkbrett enn nettbrett. Heller utsynet enn fjernsynet. Heller teflon enn telefon. Dataspill, filmer og telefoner blir forsøkt erstattet med turer, brettspill og prat. Og vi lykkes ofte med det. En ny oppdagelse kom snikende inn døra en dag. Maya har hatt det vondt en stund og for å få tankene vekk kjøpte hun et puslespill. Og så ett til. Og vi hadde glemt hvor meningsløst gøy det var. Sitte å stirre og lete og tenke og myse. Brikke etter brikke datt på plass. Timesvis med pusling.. Det er terapi. Og det har vist seg at det ikke bare er vi som er puslinger. Når vi får besøk i disse dager samles vi rundt puslespillet med en kopp kaffe. Det er liksom lettere å prate da. Det er lettere å være stille. Det er lettere å være. To ungdommer overnattet hos oss i går, på sin vei videre. Gjett hvor de satt utover kvelden. Rundt puslespillet satt vi og skravla. Takk Oda og Severin for besøket. Men neste gang kan dere godt pusle de vanskelige tingene og overlate det lette til oss. Egentlig er jo hele livet  et puslespill som vi legger i sammen. Det er vanskelig å få alle brikkene på plass alene. Og himmelen tar alltid lengst tid.

Midt i.     Midt i.   Bom  – låg høgre.    Midt i.    Det er ikke bare brødrene Bøe og unge Bjørndalen og alle ungene og ungdommene og nerdene som liker skytespill. På PCer og nettbrett verden over siktes det og skytes det og liv blir tatt og gjenoppstår. Nå har også Maya kastet seg inn i dette her. Bokstavelig talt. Hun har kastet seg vei inn i skytespillenes verden. Ikke digitalt, men analogt. Ondskapsfull som få så lurer hun et barnebarn opp i klatrenett-tårnet på Hamresanden. “Høyere, høyere” roper hun i det ivrige barnehender følger edderkoppnettet på vei oppover. Lite aner han hvilken lumsk plan bestemor har. Med voksen kalkulasjon og oppfinnsom manipulasjon lurer hun guttungen inn i et spill han snart skal få erfare. Jublene kommer han seg til toppen, bare for å oppdage Mayas snedige plan. For der nede står hun med ammunisjonen foran seg og armen full-ladet. “He, he”, – høres svakt. Og så er det i gang. Bombardementet. Snøkanonen fyrer i vei på en levende blink viklet inn i klatretårnets nett. Heldigvis for Lucas er bestemor helt rævva til å sikte. Ikke kaster hun hardt heller. Men det står på ganske lenge. Helt til Hamresanden og ytre Tveit er tom for snø. De blir begge mer slitne av all fliringa enn av klatringa og kastinga. Vel nede på bakken får blinken sin søte hevn. Kald snø glir nedover nakken til bestemor. Hun syntes det var ondt og kaldt gjort, men fortjent. Stridsøksen ble litt etter begravet i hagen til Alan og Marianne hvor et bedre pølsemåltid ble en perfekt ramme rundt fredsforhandlingene.

Kjøp deg Domino. Rett og slett. Gammal moro blir ny moro. Og har du et lite barn som skal innføres i denne famøse idretten blir lykken doblet. Enkelt og greit. Domino er godt for hjernebarken og hjertet og inneholder ingen aldersbegrensning. De enkle brikkene som består av to kvadrater med tall inni er perfekte for en liten og en stor kamerat. Og med et godt glass lactosefri melk ved sin side kan en søndagsmorgen sjelden bli bedre. Egentlig er dette flate terninger. Dominobrikkene representerer alle de tall kombinasjonene du kan få med to terninger. 21 stykker med andre ord. Men så la en luring til en blank brikke og da endte spillet opp med 28 brikker. Og overraskende nok har spillet fått sitt navn fra den Dominikanske Republikk og ikke omvendt.

Disse små enkle brikkene kan brukes til alt og variasjonene har ingen begrensning. Og når en bestefar og et barnebarn legger nettbrettene til side, slår av DisneyChannel og finner frem de analoge dominobrikkene smiler verden. Vi bygger tårn og garasjer. Biler og båter. Vi skriver navnene våre og vi lager detterekker. Og så spiller vi litt. Med høy juksefaktor tyner jeg 7-åringen. Jeg vinner og vinner helt til han vinner og vinner. Domino er så anbefalelsesverdig som det går an. Og dominoeffekten funker. En glede skaper en ny glede. Løp og kjøp.

Det finnes ikke noe liv etter døden!. “Jeg tror ikke noe på et liv etter døden. Når jeg slukker om et par timer så er det slutt. Da er det over. Ikke noe mer. ” sa min far og sluttet å puste omtrent 2 timer senere. Og i motsetning til omtrent resten av jordas innbyggere var han fornøyd med det. Han hadde roen og var klar til å slutte å være blant oss. Hverken jomfruer , gullbelagte krabbeteiner, perleporter eller orienteringsposter i paradis og evig glede fristet ham. Han var realist.  Nesten alle religioner snakker om en annen tilstand, en himmel, et nirvana, et fortsettende liv på den andre siden. Jeg tror heller ikke på dette. Litt likt min far, så tror jeg ikke vi går til annet sted når kroppen slutter å virke. Men ulikt ham så tror jeg ikke at vi dør heller. Jeg tror de fleste religiøse forklaringer er fordi noen enkeltmennesker har hatt evnen til å se, og å forstå sammenhengene her på jorda. Men for å få andre til å begripe dette har religioner blitt til. Jeg tror ikke vi dør.

Kroppen vår forsvinner men ikke energiene, de udefinerte greiene som gjør at jeg er jeg og du er du. De forsvinner ikke. Og jeg tror min far fikk seg en liten aha-opplevelse der han lå og åndet ut i sykesenga. Han finnes nok fortsatt. Han rakte ut sin hånd til meg ganske nøyaktig 2 uker etter at han gikk bort. Jeg var på et møte i Grimstad. Da møtet var ferdig og jeg skulle gå til utgangen, gikk jeg feil. Jeg løp opp ei feil trapp og bråstoppet på 2 avsats. “Gudd, feil vei”, sa jeg til meg selv og snudde for å gå ned igjen. Og der, rett foran meg, strakk han ut sin hånd. På veggen hang det et bilde min far hadde laget. Hva er oddsen for dette. 1. Grimstad. 2. Rett bygg. 3. Feil trappeoppgang 4. Stopper og snur meg. Ja, ja pappa, en gang måtte du ta feil. Du lever ennå. Både i oss og utenfor oss.

Det er Maya sin dag i dag. Min kone sin dag. Hun har bursdag og hilsnene hagler inn på facebook. Fra folk som hun kjenner og folk som er venner og folk som vi ikke vet hvem er. Hyggelig er det i alle fall at så mange er glad i henne. Jeg er også glad i henne. Men akkurat som solen i dag blir formørket så skjer det ting i livet som også formørker det.  Men akkurat som solen, vil også livet se lysere ut etter hvert. Skyggene går forbi. Kanskje ikke så fort som for solen, men de går forbi. Så gratulerer Maya, med dagen. Takk for at du går ved min side, og takk for at vi deler våre liv. Vi har det av og til vondt, og av og til godt, men vi er aldri alene. Gratulerer. Og les gratulasjonene en gang til. Du lyser opp flere liv enn mitt.