“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

“På tide å krype til køys nå”, sier jeg forsiktig. Klokken har passert åtte og det er sengetid for alle 7 åringer. Jeg er mild og myk i stemmen. Litt fordi hun ser så trøtt ut og jeg ønsker ikke å vekke henne helt. Men mest fordi jeg er redd. Jeg  ønsker ikke å irritere henne. Jeg vet ikke om hun er farlig og kan angripe. Som en sovende bjørn, sleip slange eller en listig skorpion. Men jeg vet hun er på vakt og skeptisk mot fremmede. Jeg kunne ha båret henne til sengs men så er det dette med personlig kontakt og berøring hud mot hud. Smittefaren er ennå ikke avklart og jeg vet ikke om mitt immunsystem ville taklet å møte henne uten det korrekte verneutstyr. Jeg spiser både blåbær og drikker Chaga så immunsystemet mitt er sterkt, men ett sted går jo grensen. Jeg sier forsiktig igjen; “På tide å krype til køys nå, hun som tok deg med har allerede lagt seg.” Kosefilla henger der litt til. Ventende. Det er akkurat som den ser på meg og lurer på om den skal spise meg på vei inn til eieren. Så går det en liten bevegelse gjennom den. Det går et rykk gjennom meg. Den strekker seg i hele sin lengde før den stille glir ned på gulvet og smyger seg over dørkarmen og inn i soverommet til barnebarnet. Der krøller den seg sammen ved siden av barnebarnet mitt og sovner.

Ser ut som de koser seg.

En 4 årings fornemmelse for 17. mai ble innfridd. Jeg kjenner hennes glede over dagen på min gamle kropp. Sliten er jeg. Etter bytur og skoletog og jubelrop og is og gøy. Etter sekkeløp og potetløp og fiskedam og støy. Men det er selvforskyldt. Jeg ble med på reisen til denne 4. åringen. Vel hjemme skulle vi slappe av litt. Men da repeterte denne 4 åringen hele skoletoget. Minutt for minutt. Tålmodigheten fikk seg en ny test. Dette er muligens den første 17 mai hun husker og det er en 17 mai jeg vil sent glemme. Maya var i full fart hele dagen. Mina i enda større fart. Det var i alle fall deres dag den dagen.

Gratulerer med gårsdagen og gratulerer med dagen. Sliten, tilfreds og helskinnet kom vi hjem i går kveld. Maya og meg. 17. mai kan være en utmattende opplevelse. Dagen ble  innholdsrik til en dag å være. Men så var det jo nasjonaldagen som ble feiret i verdens rikeste land. Min kone har ME og min svigerdatter har ME. Mens jeg er bare meg, – me. På mange nasjonaldagsfeiringer var det nesten bare jeg som feiret den av oss to. Å starte en utmattende dag med utmattelse er vanskelig. ME / CFS kneblet min kone i mange år. Da er det med en underlig følelse av glede og tristhet jeg tar et bilde i den vakre parken ved vår vakre domkirke på den vakreste dagen i året av to vakre damer. Min kone og min svigerdatter. Maya har blitt nesten helt frisk av sitt utmattelsessyndrom. Det gleder meg å se henne løpe etter barnebarna i skoletoget. Se henne rydde plass i restauranten til oss, og senere på kvelden lage stor familiemiddag til alle. Samtidig sitter svigerdatter der med ME og kan ikke løpe etter sine barn i skoletoget eller bli med til skolefeiring med fiskedammer og sekkeløp. ME knebler henne nå. Det er trist. Hun starter denne deilige dagen med kun halvladede batterier. Rekkeviddeangsten er alltid der. Men vi kan dette med ME i vår familie. Og vi forsøker å hjelpe der vi kan. Vi kom oss helskinnet gjennom 17. mai. Arbeidsfordeling og rødvin gjør underverker. Og med en Maya som gjør ting jeg ikke trodde hun kunne blir dagen fin. Alle sovnet med et smil om munnen.

Gratulerer med dagen. Gratulerer med alle gode dager.

Finn Maya?

“Man skal holde hviledagene hellige”, prøvde jeg forsiktig å si til min kjære. “Vi skal pusse opp hytta og to rom i huset” svarte hun. Vel, vel. Drømmepåska kunne jeg bare drømme om. Jeg satt i gang med herping og riving og røsking og hodebunnskløing. Egentlig satte jeg i gang for en stund siden. Men plutselig var påska her og en haug med dagslystimer tilgjengelig. Fredagen ble jo ekstra lang, mens det skjærte seg litt på torsdag og påske-saften ble nytt til lammelåret på lørdag. Heldigvis har jeg en skikkelig handyman svoger som kom og hjalp. Han forhindret meg kjapt i å gjøre ting jeg ikke kan. Med oss hadde vi også og lærlingnevøen vår som behørig fikk oss dokumentert og lagt oss ut på Instagram. Vi jobba, sagde, banna og drilla. Vi fikk gjort mye og har mindre igjen nå enn når vi starta. Helt super hjelp. Takk. Og når kvelden avsluttes med påskelammemiddag med nykjente mennesker i havgapet ved Tømmerstø er livet fint. Siv brukte igjen sine magiske evner på kjøkkenet.