I slaget på Stiklestad, i år 1030, ble kong Olav Haraldsson drept. Da var dette treet allerede her.

I år 1100 ble første kirka i Tveit bygget. Eika på Mollestad fyller sine første 100 år.

I 1227 døde Djengis Khan, den store mongolske lederen. Da var treet over 200 år gammelt.

I 1349 kom Svartedauen til Norge. En tredjedel av alle i Norge døde. Eika var 350 år.

I 1492 nådde Kristoffer Columbus det “nye” landet; Amerika. Mollestadeika er nesten 500 år.

I 1503 begynner Leonardo Da Vinci å male på Mona Lisa. Mollestadeika ferier sin 500 års bursdag.

I 1626 stod St.Peterskirken i Vatikanet ferdig. Da var Eika på over 600 år gammel.

Og når jeg ble født hadde eika levd på Mollestad i nesten 1000 år.

Det er med ærefrykt vi står foran treet på gården Mollestad i Birkenes. Mitt minste barnebarn har ei bok om trær hjemme. Hun fortalte med iver og nysgjennighet om alle mulige typer trær hun hadde lest om. Så sa jeg bare; “Bli med til Mollestad”. En ekstra opplevelse for den lille. Og hun følte energien av treet hun også. Vi la hendene våre på eika og kjente på kraften. I over tusen år har dette treet levd på denne gården. Egentlig helt vilt.

NRK hadde et eget program om denne kjempen i 2004.

https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/2004/OFFM21000703/avspiller

Litt mer om eika.

https://norge.sandalsand.net/mollestadeika-i-birkenes/

Planen var å gå rundt fine Terjevann. Det hadde liten hensikt. Vi kunne like gjerne gått gjennom. Vassendgubbane trakk på seg lange longs og lag på lag med gortex før vi stupte ut i skogens mørke i går kveld. Det var høy luftfuktighet og ennå høyere bakkefuktighet i Vågsbygdskogen. Og siden vi ikke var i Vågsbygdskogen men bare i Skauen så var det ennå våtere der. Det var vann over alt. Stiene var blitt til bekker og myrene til tjern. Til vår glede hadde regnet stilnet. Men du verden. Så fint det er å se skogen på nært hold en regnværsdag. Du ser det du ser i lyset fra hodelykta. Av og til går vi uten å prate. Av og til skravler vi som kaluner. Og skogen rundt Terjevann er allsidig. Fin Bjørkeskog, åpen furuskog og noen helt enorme grantrær ved slutten av turen. Bekkene buldret og små piplebekker ble til frådende fosser. Flott. Der inne et sted er det visst og en fantastisk fin Barlindskog. Den får jeg spare til en solskinndag. Videre vekslet vi mellom ulike teknikker på vår ferd gjennom den våte skogen. Både rygg, bryst og butterfly ble testet. 6 Vasstrukne menn med smil om munnen kom til slutt ut av skogen og inn på fast grunn. Takk for turen.

Vi måtte bare. Brennevinstjønna lokka. Vi lærte jo en gang om en fyr som gjorde vann til vin, så hvorfor ikke? Kanskje noen hadde dradd kunnskapen ennå lenger. Så vi la i vei. Denne gangen bare 3 mørkemenn. “Resten er kanskje avholds”, tenkte jeg. Inn i mørket, inn i skogen.

Stien ledet oss over Sjøhei med sin utsikt som i stummende mørke er som alle andre utsikter; mørk. Videre fant vi et lite og fraflyttet bruk langt inne i skogen. Tveit Turlag har som vanlig gjort en strålende jobb med merking av løype og info-skilt på ulike steder. Sjømyr hette plassen og vitnet om slit. Det var her de virkelige farmen-deltakerne levde. Et hardt og tøft liv. Men kanskje godt også. I 1910 flytta ei gammel enke inn, 60 år gamle Karen Ånonsen Gåseland. I følge rykter var hun grov i målet. Men snill var hun. Hun huset mange på dette lille bruket. Blant andre Treske-Nils, den litt lutrygga knallsterke fyren med talefeil. Han som på tragisk vis døde for tidlig. Men det var ikke å se på forfalne hus vi var kommet. Vi fortsatte mot det forjettede vann.

Da vi endelig kom til Brennevinstjønna og smakte på innholdet skjønte vi at vi hadde blitt grundig lurt. Kanskje det er noen avholdsfolk som har gjort det omvendte av han andre fyren. De har gjort Brennevin til vann! Akk ja. Snytt for det vi så for oss fortsatte vi.

TreskeNils har sin egen bauta. Bitte liten men inntrykksfull allikevel. Et minnesmerke der han en gang frøs i hjel. I jula 1933 døde han her. Noen trodde han var borte og andre trodde han var hjemme. Så ingen gikk ut for å lete. Han frøs i hjel bare 300 meter hjemmefra. En trist historie. Steinen var lett å overse, men når vi først fikk øye på den var den stor i all sin lille prakt. 



Det er en fin tur og vi passerer flere steder med oppslag om stedets historie.

Nok en gang Takk til Tveit Turlag som gjør det lett for oss andre-

Når jeg parkerer ved den gamle sykepleierskolen på Eg for å gå tur sammen med lavterskelkameratene forventer jeg en tur i skogen. Men den gang ei, jeg så ikke helt det som lå foran meg i løypa. For akkurat som sykepleierskolen er helt borte havnet jeg og helt bort. Heldigvis ikke alene. Vår ledestjerne som kjenner hver liten stubbe i mils omkrets loset oss trygt inn i nattens mulm ved Baneheia og ut av dens mørke på andre siden. Natteskravlerne krysset Myra på Grim og gikk på fortau og trapper og veier jeg aldri har gått på før. Vi tok bakveiene og omveiene opp til Dueknipen. Vi mimret om den beryktede Kobberveien og Tinnheias ville gjenger og bratte bakker. Vi så de ubegrensede boligene på Bellevue og all staseligheten de besatt. Alle visste litt om noe og innsikten ble om mulig større en utsikten denne kvelden. Under en jernbane og langs en bekk og opp ei trapp og vi var igjen i Baneheias lune mørke. Med 0 grader i luften og varmt hjerte kjørte jeg hjemover med et lite smil om munnen.

Takk for turen.

Det snølaget viste frem ekornspor i skogbunnen. Jeg fulgte dem oppover mot toppen av heia. Til øverst oppe på den lite besøkte Strømsheia ved Rona. Oppover mot den flotte varden som står der. Og naturen er fin og overraskende. Ekorn er smarte små dyr. Dette lille ekornet har funnet sin borg. En uinntakelig festning for plagsomme kråker og skjærer og nattens hylende spurvehauker. Sporene hoppet så fint opp på en stein og forsvant inn i et hull. Fra nå av varden Fort Ekorn for meg. Lurer på om den driver med E-sport der inne?

Skulle ønske jeg hadde røntgensyn.

En urban kveldsvandring hvor vi så koloniserte kolonihager, en slipp som har sluppet og trapper jeg ikke visste fantes. Alt sammen med lavterskelvandrerne en onsdags kveld. Med piggsko gikk vi tur. Etter 9 km var vi tilbake ved vårt hellige utgangspunkt; Oddernes kirke. Vi hadde da gått i ytterkanten av Øvre Lund. Forbi Kolonihagene. Forbi Kristiansands ukjente laksetrapp ved det gamle garveriet. Forbi isflakene i Bertes. Forbi forurensningsdepotet i Marvika. Det er som å oppdage Kristiansand på nytt. Alle vet noe om et eller annet. En vet hvem som bor i 22millioners leiligheten på Kjøita. En vet veien opp til Trollkjerringhei. En vet mer om noe enn oss andre. Og vi deler av vår kunnskap. Jeg av min uvitenhet. Jeg lærer mens jeg går. Det tror jeg kanskje vi gjør alle. Vi løser ingen verdensproblemer, men det er heller ikke vår oppgave.

Trollkjerringhei var helt ukjent for meg. Kanskje det stedet hvor nattlige Kristiansand tar seg best ut fra. Absolutt en anbefaling. Men om du går der nå! Bruk pigger. Moder jord hadde bestemt seg for å glasere hele toppen.

Hva er egentlig sammenhengen mellom corona og Dolkhale-krabben. Jeg fikk en bok til jul. En bok om naturens fortreffelighet og hvordan vi mennesker både bruker og misbruker den. Og her leste jeg altså om krabbens blå blod og dets egenskaper. Jeg lar meg fasinere og imponere. Krabben har levd på jorden i 100vis av millioner av år, så noe har den skjønt.

I store norske leksikon forklarer de det bedre enn meg:
Dolkhalenes blod inneholder et enzym som kan påvise bakteriegifter. Blodet brukes derfor for å sikre at det ikke finnes slike gifter i vaksiner og annet medisinsk utstyr. Her tappes dolkhaler før de settes tilbake i havet ved Charles River Laboratory i Charleston, South Carolina, USA.

Dolkhaler har vært høstet og utnyttet av mennesker i lang tid, som mat, agn, til gjødsel og annet. I dag er dolkhaler av stor betydning i medisin.

Det blå blodet har spesielle egenskaper som gjør at det klumper seg om det kommer i kontakt med endotoksiner. Endotoksiner er en vanlig type bakteriegift som kan finnes i væsker (for eksempel vaksiner) eller produkter (for eksempel proteser) som skal inn i en menneskekropp. Slik gift kan gi feber og i verste fall død hos mennesker. Siden endotoksiner ikke ødelegges av sterilisering, er det avgjørende å ha en metode for å påvise dem.

På 1970-tallet ble det godkjent en test basert på blod fra den amerikanske dolkhalen, kalt Limulus amøbocyt lysat (LAL) test som baserer seg på denne klumpereaksjonen. I Asia brukes en tilsvarende test, TAL, kalt opp etter en av de asiatiske artene, Tachypleus tridentatus. Testen er fortsatt i bruk verden over. Alle vaksiner, for eksempel nye vaksiner mot covid-19, er pålagt å testes med LAL-testen før bruk.

I USA hentes dolkhaler inn til blodbanker der blod tappes, før dyret settes tilbake i havet. Dødeligheten er likevel betydelig, og sammen med andre faktorer som bruk til agn og nedbygging (se habitatreduksjon) av strendene der arten legger egg gjør dette at den amerikanske dolkhalen står som sårbar (VU) på den globale rødlisten. En av de asiatiske artene (Tachypleus tridentatus) har status som sterkt truet (EN), mens de to øvrige er rødlistet som arter der vi vet for lite til å plassere dem i rett rødlistekategori (DD).

Det har lenge vært jobbet med alternativer til LAL-testen. I dag kan vi framstille enzymet som reagerer på tilstedeværelse av bakteriegifter, i en cellekultur i laboratoriet, uten bruk av dyra selv. I 2019 ble den nye testen (kalt recombinant Factor C (rFC)) godkjent på europeisk nivå (gyldig fra 2021), men i USA ble en slik godkjenning avvist sommeren 2020.

Artikkelen finner du her:

https://snl.no/dolkhaler

Buråsheia Frisbeegolfbane var turen verdt. Et flott stykke Mandal viste seg fram for oss. Fin og variert bane. Godt merket og fint vedlikeholdt. Tre av oss som liker å kaste disker dro til Mandal for å prøve denne banen vi ikke har kastet på før. Det er spennende å prøve nye ting. I alle fall noen ganger. Frisbeegolf er noe for alle. Vi møter unge gutter som kaster disken lengre på ett kast enn vi gjør på tre. De er flinke og prøver å dele av sin kunnskap om disker og teknikker. Lite vet de at slike opplysninger ikke fester seg hos oss. Enda vi skulle ønske det. Vi møter familier med små barn som kaster like langt som oss. Og til og med i den retningen de ønsker. Diskgolf er en sosial sport hvor de flinkeste og dårligste kan spille sammen. Og vi liker å være ute å gå tur uansett. Vi skravler og ler og kaster disker mot kurver. En av oss er flink. Det er ikke meg.

Men så er det slik at av og til. Av og til får man disken i den retningen og den hastigheten man ønsker. Av og til lander disken der du på forhånd hadde tenkt at den skulle lande. Og det gir en god følelse. En god mestringsfølelse for en gammel skrott. Og vi er ikke dårligere enn at vi gleder oss over hverandres prestasjoner. Vi ler av hverandres rævva-kast og gleder over hverandres gull-kast.

I Mandal begynte jeg bra. Litt over evne faktisk. Helt til halvveis på runda. Der kom reality tilbake. Jeg sanket godt med poeng etter hvert. På et par hull gikk det riktig dårlig før jeg bedret meg litt mot slutten. Og hva er vel bedre enn at siste kast, aller siste kast. Fra det en kaller dropzone.

Det gikk rett i kurven. En ti meters put til slutt. Det hender av og til.

Frisbeegolf kan anbefales. Baner finnes over-alt.

https://www.facebook.com/Lindesnesfrisbeegolfklubb

https://www.facebook.com/groups/423005157734224/

På Hellemyr finner du Ingershelleren. Her bodde Inger Christensdatter og sønnen Christian Knutsen i mange år. Helleren er seks meter lang og ca 2 meter bred. Den ene enden var en gang tettet med en torv-mur mens andre åpningen hadde en gang en dør. Tror neppe de var varsom for trekk de to som bodde der. På jordet utenfor hadde de frukttrær og kjøkkenhage. Det er rart å stå der med hodelykt og tenke på disse to som levde her. Et hardt liv. Tenk å bo under den steinen mens vinteren knirket utenfor. Inger døde av kreft i 1891 mens sønnen ble boende lenger. Han ble kalt Christian Skaumann. I 1904 flyttet han på gamlehjemmet , 56 år gammel. De neste ti årene bodde han på gamlehjemmet om vinteren og på helleren om sommeren. Han døde i mars 1919. Det er en fortid som ikke er så veldig langt vekk.

Ingershelleren ligger like ved Hellemyr Kirke. For mine turkamerater og meg var dette kun litt krydder helt i starten av turen. Vi lever jo tross alt i den opplyste tidsalder, så selv om mørket hadde senket seg så fikk vi det kjapt feid vekk. Med 17 000 friske lumens fordelt på kloke hoder fulgte vi Øistein inn i det som en gang var mørket. Det ble en god tur. Sånn ca 8 km. Halvveis gikk vi opp på Bukksteinen som har det jeg kaller Eiendomsmeglerutsikt. For fra der vi stod hadde vi havutsikt. Og havutsikt er fint og høres flott ut når det leses. Eneste minus med denne havutsikten var at det var en massiv industriområde-utsikt mellom oss og havutsikten. Men slikt skal man jo helst ikke informere om ved tur-start. Fordelen for oss var jo at vi gikk i mørket. Utsikten til Mjåvann industriområde er best om natten.

Turen tar jeg gjerne igjen i litt lysere timer. Den var variert. Opp og ned. Hit og dit.

Takk for turen igjen. Ville ikke vært den foruten.