Denne krabba ble raskt døpt; Motekrabba. Den hadde tatt umaken med litt kroppsmaling. Skall, skall ikke tenkte den sikkert. Heldigvis for oss valgte den å pynte seg. Vi tror i alle fall det, barnebarnet og jeg. Men jeg mistenker den heller for at dette er malt på for å lure eventuelle predatorer. De som er ute etter små lekre krabber med lange ben. For mens pilen peker fremover og får jegeren til å planlegge hvor han skal sette inn angrepet løper krabben sidelengs inn under en beskyttende stein.

Smart gjort, tenkte vi, barnebarnet og jeg.

Eller var det to Ronjaer jeg så på fjellknausen. Gudd for en plass på en fin dag. Med 3 stk barnebarn entret vi Baneheia og 3. stampe. Når over vann og under vann er like varmt og smilende folk omkranser Stampa sine bredder kan galskapen senke seg sammen med roen. Jeg tror ikke det var en ledig liten knaus langs tredje Stampe i går. Det plippet og ploppet og plasket over alt. Jeg har lært yngste armringebarnebarn å ta bomba. Når hun hopper fra badebrygga kommer det et plipp. Når jeg tar bomba påstår hun at det kommer et PLASSSSK. Kanskje jeg skulle vurdere å fjerne en bilring eller to. Når søstera som er noen år eldre tar bomba kommer det forresten et Plopp. Baneheia er fin så det holder på en slik dag. Lykkelige Tuslere, glade badere, smilende joggere og en og annen irritert syklist nøt denne fine solskinnsdagen.

Måtte det komme flere.

Utenfor allfarvei skal ikke mye til. Sving til venstre. Sving til høyre. Følg stien. Snu. Stopp. Den siste måneden har jeg tatt meg tid til å snu og kjøre inn den veien jeg nettopp kjørte forbi. Inn den veien jeg har kjørt forbi så mange ganger. Og nesten hver gang jeg har kjørt forbi har jeg tenkt på hva som er inn den veien. Men selv om jeg bare har kjørt noen hundre meter forbi tar jeg meg ikke bryet med å snu. Nysgjerrigheten har tapt hver gang. Men ikke nå. Jeg har kjørt inn til steder, gått inn til steder, stoppet på steder jeg ikke har vært. Det har skapt nye bilder og nye minner. For like ved der jeg har kjørt forbi hundre ganger finnes de vakreste steder og de underligste ting. Både HMMMMM og WOW har mer enn en gang blitt ropt ut.

Noen gang må en la nysgjerrigheten seire.

Aquarama, Badelandet i Bø og i Dyreparken er metta med folk som koser seg, stuper og sklir og tar bomba og soler seg. Ønsker du derimot mer plass, mindre kjøpepress, mer moro og spektakulær natur kan du heller velge Badelandet i Brokke. Den store forskjellen er at det er lengre åpningstider i Brokke, mindre trengsel og helt gratis. Inngangsavgiften er kun et godt smil. Vanntemperaturen ligger på sånn ca 22 til 24 grader. Vannskliene er designet av naturen og har varianter for både unge og gamle, tynne og tykke. Bassengene er mange og du kan finne ditt eget lille private om du ønsker. På en fin dag er det en himmelsk freds plass med mye hopp og glede. Ta turen.

J

Jeg må krype til korset. Høydeskrekken stiger med alderen. Det er fjerde gangen jeg er ute ved Kjeragbolten. Men det er første gang jeg har krøpet ut på den. Ikke så mange gjør det så det kan jeg være stolt av. Klam i hendene, klam hjernen, skjelven i kneane og kritthvit i trynet. Tre ganger før har jeg stått der ute. Ikke denne gangen. Det overlot jeg til barnebarnet. Han stod og så på sin krypende bestefar. Litt rart at en frivillig gåre en såpass lang tur for bare å krype ut på en stein. Men Lucas stod og har et minne for livet utenfor datamaskinen. Det er bra. Og når min gode venn Arild og var med på turen er det fine ting. Telt med bål uttafor et sted oppe på snaufjellet avsluttet dagen på beste vis.

Vi dro sydover i ferien. For en ferie har begynt. Fri fra jobb i noen dager fremover. Fri til å gjøre som kona sier. Vi gjør alt i felleskap, 50/50. Hun sier og jeg gjør. Og noen ganger gjør vi det sammen. Og nå ville hun sydover, til syden. Til sol, strand, varmt vann og sand mellom tærne. Svale strandkafeer og smilende mennesker med de samme ambisjonene som oss. Finne roen. Vi hoppet i bilen og kjørte sydover fra Kristiansand. Til en by hvor jeg en gang bodde og lærte mine første ord. Til Mandal. En perle av en sørlandsby med et strandområde som bare er Danmark verdig. Der ligger strendene på rekke og rad. Sjøsanden, Lordens, Kanelstranda med flere. Og vannet ønsket oss lunkent velkommen. Det kjølte ned sandsvidde fotsåler. Det var gode vibber i hele Mandal denne dagen. Og mens Maya varmet opp batteriene gikk Lucas og meg gjennom skogen til Lordens. Stranda nedenfor Mandals ekstravagante hytte til en fordums turist. En lordehytte. En feriebolig for sønnen til en utflyttet mandalitt med suksess i Skottland. Lord Edvard Salvesens Risøbank er et fint sted. Fin park, oppgradert drivhus og nok bygninger til å romme reisende fra Skotland. Strande på Lordens har finere sand en på Sjøsanden og kjentes godt for slitne tær. Senere tok vi med oss noen jeinebrett og gikk ei runde med diskgolf. Det var godt i skyggen av trærne for dagen var varm. Dagen avsluttet vi på en flytebrygge med hyggelig middag langs mandalselvas bredde. En dag i syden smakte godt.