Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.

Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.

På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).

Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.

Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.

Når det var som kaldest. Når isen lå tjukk ved Hamresanden og alle små vann og tjern med respekt for seg selv hadde 30 cm tjukk is. Når bekkene frøys og isen begynte å legge seg på Otra. Når det hadde vært skjerf. lue og hutrevær i minst to uker. Det var da jeg fant denne lille dammen. En bitte liten dam i skogen. Bare 5 cm dyp. Vannet var stillestående. Ingen del av en brusende bekk. Vannet var isfritt. Ved foten av et digert grantre lå den. Rart. Underlig. Mystisk og litt magisk. Jeg gikk tilbake flere ganger i løpet av kuldeperioden. Dammen lå der hele tiden uten tegn til å ville fryse. Mitt enkle hode forstår ikke slikt. Hvordan det går an eller hva som skjer. Jeg blir bare gledelig fasinert. Naturen er sjelden mangelfull.

https://videopress.com/v/LtOlUZM3?preloadContent=metadata

Norges Beste Skiløype? Det stod svart på hvitt og den måtte jo bare oppleves. Jeg kunne ikke dra levende fra Nystølkroken uten å ha tatt den Gule Runden. Dette skulle være Norges beste skiløype. Derom strides muligens de lærde skiløpere, men du verden. De som er født med swix mellom beina. Men for en legmann som meg var dette stort. Ei niese har nemlig fått seg ei fin fin hytte på Nesfjellet ovenfor Nesbyen i Hallingdal. Hele 404 kilometer hjemmefra og 1000 meter over havet. Et bra utgangspunkt for minst 1 meter snø under skisålene. Fra hytta er det milevis med oppkjørte løyper. Fra skog til fjell. Godt merka og “trikkeskinner” hele veien. Tror en kan gå i skispor hele veien til Troms herfra. Minst.

Men altså; Den gule rundet. Det starter og ender ved Nystølkroken kafe og hytteutleige. En fin kafe midt i hyttefeltet. Et miniskitrekk for de minste og de dårligste hadde de også. Fra starten går det lett oppover i godt spredt granskog. Bare noen få små kneiker underveis. Løypa er lettgått og siden vi starter på ca 959 moh tar det ikke lang tid før fjellheimen omslutter oss med sin hvite glasur. Det var en fin dag, 3 grader pluss og sol. Vinden som kom hadde vi i ryggen. Høyeste punkt på løypa er 1106 meter, men det finnes avstikker mange steder hvor toppturer venter. Hallingknatten og Trommenatten. Fine navn på fine fjell.

Jeg har ikke gått så mange turer til fjells. Allikevel ser jeg hva som har gitt denne løypa denne fantastiske tittelen.

Det var bare flott. Like fin som mine to turkamerater denne dagen.

Vi ble plutselig coronaflyktninger uten helt å vite det. Vi reiste ut på en lykkelig hostefri vinterferie like før Kristiansand fikk strengere regler. På den annen side reiste vi inn i en kommune med strengere regler enn Kristiansand. Vi har kommet til fjells. Opp, opp, opp på Nesfjellet ovenfor Nesbyen hvor ingen har sett et smil på lenge. Dette er munnbindland.

Ei fin, fin hytte til ei fin niese står nyoppført og innflyttingsklar. Min drøm om en rolig behagelig rekonvalesensferie borte fra barn og barnebarn og slikt røyk fort. For barnebarna og hele vår lille kohort ble med på tur. Vi brukte over 6 timer på turen opp så det var i drøyeste laget for en med kjørevegring. Og det var egentlig ikke så høyt til fjells når vi kom til Nesbyen i Hallingdal. Men det var her klatringen startet. Oppover og oppover, opp til fjells og snø og plussgrader.

Nå er vi installert på hytta og områdene rundt skal utforskes. En løype som starter like her er kåret til Norges Vakreste skiløype. Bare 11 km lang, og med spektakulær utsikt sies det. Gleder meg. Den gule runden – kåret til Norges beste skiløype! (ut.no)

Selvtillitsboost på en solskinnsdag. Forrige helg var lysere enn denne. Åpen himmel og knirkende snø. “Bli med på en runde golf?” spurte en god venn. “Ok”, svarte jeg, “du trenger å få opp selvtilliten skjønner jeg”. Han har introdusert meg til frisbee-golf. Denne underlige sporten hvor vi går en tur på 5-6 kilometer. Innimellom kaster vi ut noen brett i ulike farger. Målet er å treffe kurver som man så vidt ser i det fjerne. Men venn kan dette. Jeg kan det ikke. Men jeg ble med han. Hva er vel ikke venner for? Ved hvert utkastpunkt står det en plakat med hvor mange kast som er forventet. Som regel 3 eller 4. Min venn blir irritert om han ikke klarer det som står. Hos meg kan du gange med 2. Av og til 3. Jeg vil så gjerne kaste den jækla frisbeen hardt ut og rett frem. Jeg vil så gjerne at den skal seile av gårde i retning kurven der borte. Men det underlige er at mine frisbees lever sitt eget liv. De kan bare ikke fly i den retningen de er tiltenkt. Det krever mer finesse og øvelse enn jeg har inne. Men gudd for en fin tur. Jordene langs Otra kledd i sin fine hvite skrud. Blå himmel og myk snø. 8 kuldegrader og en god venn.

Og for han gikk det etter planen. Min venn fikk styrket sin selvtillit og jeg fikk svekket min. Han nådde ikke helt sitt ambisiøse kastemål, men han knuste meg.

Våre faste labbeturer går som regel inn i svarteste skauen. Der går vi uten mål og mening i 2 timer og ser som regel ikke en dritt. Men godt vennskap og gode diskusjoner oppstår i mørket. Sist onsdag var det kommet litt for mye snø til at vi kunne traske inn i skogen uten å få åndenød og hjertestans. “Vi går rundt byen!” foreslo en. Og som forsiktige sørlending nikket vi anerkjennende selv om det ikke hørtes så greit ut. Men i alle fall jeg ble overrasket. Jeg så byen på en ny måte. Det er ikke ofte jeg frivillig tusler på kryss og tvers i urbane strøk, men denne kvelden gjorde jeg det. Og kunnskapsrike medtuslere fortalte om bygg vi gikk forbi, om historier og eventyr knyttet til hushjørner og strender. Fra mørket på Odderøya til lyset på den nye QuartBroa tuslet vi. Rundt leilighetene på silokaia og leilighetene på tangen. Jeg får litt klaustrofobi på slike tettpakka steder. Glad jeg ikke bor der. Men fint er det. Fin arkitektur og smilende mennesker. På Hartmanns brygge satt det et Skrik i en tom stol? Hadde vi tillatelsene i orden?

Dette var en god erfaring. Skikkelig kortreist urban tusletur med innhold. Dog uten spesiell tillatelse.

Her har jeg ikke vært før. Hit skal jeg igjen! Dette var fint. En labbeturkamerat sa jeg måtte prøve løypa som starter fra Høvårsland i Hægeland og går opp til Lauvås. Den var så rolig ,sa han. Rolig? Skjønte ikke helt først. Men det seg inn etter hvert som vi gikk. Du kan starte i begge ender, men fra Høvårsland går det litt oppover i starten. Og av erfaring så liker jeg helst at det går litt nedover på slutten så vi gikk oppover i starten. Men ikke så langt egentlig før vi var oppe i åpen lav furuskog. Glissent og fint. Løypa opp er 8 km, vi gikk 5 av dem før vi satt oss ned. Det var 9 kuldegrader og snøen tørr og fin. Sol fra skyfri himmel varmet kropp og sjel og et bål stekte våre vegetarpøler til det perfekte så ble vi varme i magen også.

Løypene var fine og flate og jeg kan skjønne hvorfor dette kan være en meditasjonsløype, for her kan du bare gå å gå, opp og ned. Lettgått i egne tanker uten det store strevet noen steder. Og løypemannskapet har laget spor så fine at en kan gå i blinde om en vil. Det var en fin turopplevelse. Sikkert mye folk der i helgene, så meditasjonsgåinga får bli i ukedagene.

Kart finner du her; 18 km Lauvås Høversland tur retur (ut.no)