Ta turen nå, den er vel verdt det. Fine farger og masse vann i bekker og stryk. Bare tre og en halv kilometer att og fram. Akkurat langt nok til at det ikke er for langt. Det går mye oppover fra parkeringsplassen ved idrettsbanene på Solsletta i Tveit. Men løypa er bred og fin og av og til våt. Når det regner mye er stien blitt til bekk og balansenervene testes ut i det vi hopper fra gress-tuste til gress-tuste i håp om å holde oss tørre. En kort liten avstikker fra hoved-stien og du er på historisk grunn. Mestertyven og “folkehelten” Ole Høiland hadde en av sine hemmelige huler her i skogen. For ca 200 år siden stjal han masse. Ble arrestert en haug med ganger og rømte like mange ganger. Det skal visstnok være noen inskripsjoner akkurat her som han har laget. Turen videre oppover går i fin skog som blir finere og åpnere i det du ankommer Guritjønn. Guritjønn er et lite smykke av en plass. Som skapt for pølsebål og pause. I dag var dette akkurat langt nok. Men om du lyster kan du gå videre opp til Heietjønn, om mulig et ennå finere lite sted. Og tar du en annen vei hjem, kan du se rester av et tysk fly som styrtet i skogene her.

Løypene er godt merka og skilt i alle stikryss. Tveit Turlag passer på.

Ta turen.

“Skal du på tur i morra?” meldte en turvenn på telefonen. “Ja”, sa jeg. Og dagen etter ble hun med på tur. Og med på turen kom svoger og barnebarn og noe som kalles for bikkje, bare mindre. Vi drar til Johannesknotten sa jeg. Der har jeg aldri vært. Etter tips fra en som går mer enn meg hadde jeg lyst til å se hva Strai hadde å by på. Vi parkerte på Hommeren og la i vei etter hans turbeskrivelse. Den var god, for det trengte vi. Små stier og lite merker på deler av turen. Vi fant frem etter et par feilvalg.

Og Johannesknotten dukket fram foran oss. Johannesknotten var fin og turfølget eksemplarisk. Solen strålte og høstfargene varmet. Men turen dit var kjedelig. Grusveier og hogstveier halvparten av løypa. Det veide opp litt at vi kom forbi en flott Heller i et skikkelig trollterreng men det veide ned at vi gikk forbi en haug med søppel en lokal bonde hadde valgt å la ligge langs veien. Vi rastet ute på Knotten. Den ligger høyt med utsikt over Aurebekkvannet langt under oss. For det er like langt ned som det er opp på Knotten. Dette er en tur for de som bor i nærheten. Jeg er glad jeg har vært der og kan stryke den av min liste.

For etter turen er det vel liten sjans til at jeg drar dit igjen. Den var akkurat så minneverdig at den fort kan bli glemt.

Men vi er jo alle forskjellige. Vi traff mange smilende turfolk denne dagen. Så mange koste seg her. Det er en fin løypebeskrivelse her:

https://ut.no/turforslag/1110404802

Jula 1933 var Nils Olsen på vei mellom Drangsholt og Sjømyr, en liten gård som lå langs den gamle ferdselsveien mellom Drangsholt
og Høvåg. Det var en litt dårlig merket sti og Nils Olsen gikk seg vill i skogen. Kanskje var det snø. Kanskje var det mørkt. Han gikk seg bort i skogen. Nils Olsen hadde tilnavnet Treske-Nils siden han ofte hjelp til med treskinga på gårdene i Tveit. Han var liten men sterk. Allikevel gikk det denne vinteren riktig galt. Det var julehelg og de som bodde på Sjømyr trodde at Nils
var blitt igjen på Drangsholt hvor han og overnattet mange ganger. Mens de på Drangsholt trodde han var dradd hjem til Sjømyr.
Så ingen savnet ham og ingen lette etter han.
Det var først mange dager senere. Den 12 januar 1934 at Treske-Nils ble funnet. Sittende ved et tre i Gåselidalen.
Det tragiske er at han i luftlinje bare var 300 meter hjemmefra , fra gården til enkefru Karen Ånesen, Sjømyr.

Et bittelite minnesmerke er satt opp der. For oss turfolk er det et fint mål med en historie knyttet til plassen. Og Tveit Turlag har gjort det lett å finne frem. Godt merket med kart og opplyning langs veien. Tveit Historielag kan mer om alt som har skjedd i Tveit.

Jeg fortalte historien om Treske-Nils til mine tre små turvenner der Treske-Nils endte sine dager. Slikt gjør inntrykk.

Rent bortsett fra det fant vi masse blåbær, masse sopp og masse fine farger.

Ta turen. https://ut.no/turforslag/1115894 https://www.historielagene.no/Tveit

Jeg trodde vi skulle på picnic i det grønne. For min venn som kom og hentet meg hadde en sekk full av tallerkener. “Litt mange?” tenkte jeg undrende, for vi var jo bare to. “Hva skal du med så mange?” spurte jeg. “Jeg skal kaste de”, svarte han. Lite skjønte jeg. Men skitt au. Jeg ble med inn til Sukkevann. Det var der vi skulle. “Oi!” “det er en diger utelunsj” tenkte jeg. For bak Sukkevannshallen var det mange folk, unge, gamle, single og familie. Damer og menn. Og alle hadde med seg plastikktallerkener. “Hmmmm.” Men hvor var maten?

Nok en gang tok jeg feil. Tommskalle som jeg er. Jeg kunne bare glemme mat og termos og pølser og bål. Jeg var vitne til den nye folkesporten i Kristiansand; Skjeinebrettgolf, eller Frisbeegolf som det heter på Sørlandsk.

Min kompis hadde tatt meg med på en skogstur med nogo attåt. Vi skulle kaste oss gjennom skogen. 18 hull, eller kurver, skulle treffes med ulike type disker. Han hadde sekken full. Jeg fikk låne et par brett som allikevel hadde sett sine beste dager og vi tuslet av gårde.

Det var vanskelig men gøy. Det er nesten rart hvor ofte et slikt brett søker innover i skogen til høyre eller venstre i stedet for å gå rett fram. Og mitt brett prøvde hele tiden og kutte ned digre furutrær. Null selvinnsikt på det brettet der.

Det er en fin tur og 18 hull tar litt tid. For min del ble det 17 hull. Et av kastene går over åpent Sukkevann. Det er lite lurt for en grønnskolling uten snev av kontroll å forsøke seg der. Diskene synker i tillegg.

Masse lykkelige stønn og jubellyder fra skogen rundt oss. Det var plass til alle. Og litt ventetid sammen med andre brettgale folk er bare koselig.

Har du ikke prøvd ennå så kan det anbefales. Kristiansand Frisbeegolfklubb finner du her; http://kfgk.no/hva-er-frisbeegolf/

Takk! Vi smiler til hverandre. Hele Kristiansand går på tur om dagen. Har vel egentlig gjort det siden April. Nye stier blir til, gamle stier får nye liv og vante stier får firefelts-standard. Der jeg før tuslet alene, eller kanskje en eller annen gang støtte på en annen introvert gammel mann som meg , er det nå yrende liv. Det er så fint å møte folk i skogen. Unger i bæremeis og familier i lave sko. Noen ser ut som de er født under en stein. Andre ser ut som de er født av Norrøna. Noen kjører retro med bestefars grå sekk. Det er så bra. Av en eller annen grunn smiler vi til hverandre i skogen. Vi smiler når vi høflig passerer på en meters avstand. Vi nikker når vi ser noen komme. Vi liker å gå på tur der andre går på tur. Kanskje ikke så rart for de fleste stiene har jo blitt til fordi de leder til noe fint. En bekk, en topp, et vann, et stup, en heller eller andre gode opplevelser.

For av og til å dyrke min introverte sjel går jeg ut av stien og inn i skogen. Ganske ofte faktisk. Tyngre å gå, nye ting å se, stille. I sopptider som nå plukker jeg litt av skogens gull ,kantarellen, der den dukker opp. Men her en dag på min umålrettede kryss og tvers-tusling fant jeg skogens platina bak skogens konge. Et mektig gammelt eiketre sto og strakk sine armer mot himmelen. Og i dets skygge fant jeg en Blomkålsopp. En sjeldenhet og en kulinarisk opplevelse. Den kan bli over 10 kg tung men den jeg fant var kun et par kilo. Når den er tørket er det kanskje bare 150 gram igjen. Men smaken skal våre 3-stjerners. Og av helse-egenskaper kan en lese mer her; https://urbol.com/sparassis-crispa/

Hvor treet står og hvor jeg fant den får ingen vite. For disse soppene kan komme opp på samme sted år etter år. Så her vil jeg helst ikke møte noen.

Da går jeg heller en tur i Jegers, eller til Gråmannen, eller Møvigveden. Der er det alltid mange smil å finne. Og til alle dere som smiler, Takk, det varmer.

“Spiser du godt på toppen av fjellet kommer du ikke hjem igjen” , var det noen som sa. Det stemte. Dette er ikke en tur for de som har flere bilringer enn meg. Det er en tur for tynne. Jeg kom akkurat igjennom stiens smaleste punkt. Noen sier jeg er tjukk i hue, men heldigvis er fjellsprekkene litt bredere i hodehøyde. Dette er en tur utenom det vanlige og utenom allfarvei for oss turtuslere. Videhei, ved Kjøbmannsvig i Høvåg. Og vi valgte den fineste dagen denne høsten. Søndag 20 september,. Vindstille og sommergrader i luften. Turen er umerka, men stien er tydelig når du finner den. Det er verre med parkering. I Kjøbmannsvig finnes det lite parkering om du ikke har hytte på en av holmene der ute i Blindleia. Alle plassene er privat. Men vi fikk trøkka bilen inn i et søkk og traska av sted. Innover en privat-vei med fine små gårdstun og eplehaver. Etter en liten kilometer kommer en til en gård som er bygget i umalt materiale. Flott som bare det. Gå bak låven og stien begynner. Over noen jorder og ned til ei bukt. Da ser du starten på den egentlige løypa. Langs fjellet er det lagt steiner du kan gå på. Hele turen er bare 1,6 km lang, men det lille stykket er svært variert. Det er svaberg og vann, det er mørk skog og åpen skog. Det er bratte fjell, og ikke minst fjellsprekkene. Det er de som gjør turen så annerledes. Og det er her du må vurdere antall bilringer før du går gjennom. For det er veldig smalt. Og det er trangt i tillegg. Noen steder er det veldig bratt, så hold på de små. Jeg har prøvd turen i regnvær og det anbefales ikke. Oppe på toppen har en utsikt over blindleia og halvveis til Danmark. Litt varm saft og kjeks var lokkemiddelet til mine to turvenner Lucas og Bella.

Ta turen.

Femme Fatale. Fryktelig og vakker eller fryktelig vakker. Jeg er ikke helt sikker på hva dette er men den dukket opp på hytta. Inni mellom plantene kom den. Jeg hadde i min noe sørlandske og bibelske enfoldighet trodd at det var tulipaner jeg hadde satt ned i jorden. Vel. . . . . fra jord er du kommet til jord skal du bli. Både meg og denne monsterblomsten. For ingen tulipaner kom opp, bare denne. Det ser ut som den kan kaste seg over oss og svelge oss hele. Til og med meg og mine bilringer. Sulten og glupsk i sin skjønnhet. Etter den kom opp har jeg sovet med ett øye åpent. Og vi gjør som vi skal i coronatider, vi holder minst en meters avstand.

Det er både en oppfordring og en utfordring til alle sammen. Våre foreldre gjorde det og noen gjør det ennå. Men flere burde gjøre det. Pelle seg vekk fra byen og opp i heia. Ut fra Kristiansand og til dalstråka innaførr. Og skal du pelle deg vekk fra sentrum er det lurt å ta med noe du kan pelle med.

Det er blåbbbbbbærtid nå. Eller den er nesten ferdig, men gudd, de henger der ennå på de små heiane våre. Ta turen en mil innover og et par hundre meter oppover og du finner de sikkert. Blåprikkede skog. 2 dager siden nå jeg hadde planer om plukketur. Diverse barnebarn gjorde at jeg ikke kom meg av gårde før klokka 19. Jeg kjørte til Tveit og gikk inn og opp i heia, bare en liten kilometer innover. Klokka var litt over halv åtte. Skumringer begynner snart og dag blir bæra vanskelig å se. Jeg pelte i litt mer en halv time. Tuslet rundt med ræva i været og pelleren i handa. Jeg sikksakket meg innover i skauen mens blåbærene randt inn. Jeg pelte og pelte helt til jeg pelte meg vekk.. Langt utenfor stien. Resultatet ble over 5 liter bær i ei bøtte. Jeg fortsatte helt til det ble nesten mørkt. Med blåfargede hender og tenner dro jeg hjemover med hodelykt i panna.

Heldigvis fant jeg veien ut igjen og nådde bilen i det mørket lukket stien bak meg.

Noen som vet hvor uttrykket Pelle seg vekk, kommer fra. Det passer jo godt til bærplukking. Plukker og ikke følge med hvor du går?

Tur med overraskelse. En liten tur i utgangspunktet. Den ble ikke lang, men den ble stor. En tur jeg husker. Tveit turlag viste meg veien opp til Blåbærheia. Ei hei som bærer sitt navn med rette. Det var blått i blått over alt. Høyresia dominerer denne klompen i naturen. Erna hadde likt seg her, -så blått var det. Og med banan i sekken var menyen satt;- Bananasplit.

Vel oppe på den vesle toppen; Terekniben, står det en værhane som en sønn av en smed en gang satt der for nesten hundre år siden. 1922.

(Historien til vindanviseren sakset fra Tveit Turlag: Den har inskripsjonen S.O.B 1922. Dette er initialene til Severin Olsen Boen. Dette var sønn av Otto Olsen som etablerte smie på Krageboen i 1877. Severin Olsen Boen utvandret antagelig til Amerika i 1914. Vindanviseren er trolig laget i familiens smie som et minne i anledning at Severin kom hjem på besøk i 1922.)

Fra den vesle toppen hadde vi utsikt mot der de en gang lagde gulvene vår og vi kunne høre Boenfossen sitt brus. Vi kunne se oppover og nedover og bortover. Men den største opplevelsen fant vi litt lenger inne i skogen. En stiløs tur bare 100 meter innover og vi fant Kråkehelleren. En uunnseelig heller på avstand. Imponerende i nærsyn.

Det ser ut som det en gang har vært utvinning av et eller annet her. Kanskje Kalk eller kvarts? Det var et frodig og imponerende sted. Det underlige var at det ikke gikk noen stier inn hit. Det burde det.

(Tveit Historielag kan fortelle; Helleren under Krågefjellet. Vi har flere hellere i Tveit, men dette er en av de største og flotteste. Sven Krageboen kunne fortelle at helleren ble brukt som tilfluktssted under siste verdens-krig. Det var hans foreldre, Toralf og Barbra Krageboen, og naboene Hans og Annie Egerhei som tok med seg familiene opp hit når det kom varsel om mulige krigshandlinger på Kjevik. Begge familiene hadde fraktet opp mat og klær som ble oppbevart under helleren. Oppholdene ble heldigvis aldri langvarige.)

Vel vært et besøk.

Vi vasset gjennom Blåbærlyng til vi fant Guritjønn og veien tilbake.

Ta turen til Terekniben og Blåbærheia. Men gå litt lenger