Jeg skjønner nå hvorfor Tømmerrenna i Vennesla ble bygget. Det er lenge siden tømmerstokker fløt i den. I dag er det bare sånne som oss og en haug med andre daffere som liker å gå flatt midt inni skogen og langs elven som bruker renna. Denne finfine turen som er hevet over både terrenget og en hver tvil går vanligvis langs en impotent elv med brukket rygg. Stille og vakkert. Jeg vet ikke når de tok fra denne fossens den stolthet, men diverse blokkeringer, steriliseringer og årelatinger lengre oppe gjør dens fordums villskap til et syn kun for fantasien. Det er ikke ofte denne elva og fossen får leke seg fritt. Men det hender. Sist fredag var det en i øverste etasje som åpnet himmelens sluser. Dette førte igjen til at noen jordiske sluser åpnet seg og vannet gikk. Det steg til det glade vannvidd var nådd og fosset ble født på ny. Den brølte av glede. Dette hadde ikke engang Moses klart å skille. Elva var ikke lenger dehydrert og den fikk stolt potensen tilbake. Med bankende hjerte og store øyne gikk vi oppover Tømmerrenna i Vennesla. Av og til fikk jeg en barnehånd i min mens vi gikk. Av og til var det litt skummelt. Lenger oppe fløt elven rolig og vi kunne igjen høre oss selv. Boller og juice i en skog hvor lyng og mose fortsatt holder pusten. For oss som har vært her før var det fantastisk å se forvandlingen. Vannets villskap og råskap er fryktinngytende fabelaktig på slike steder.

Ta turen og se hvorfor tømmer ikke kunne fløtes i denne biten av Otra. jeg tipper elva blir sliten etter ei økt som nå og sovner nok snart igjen. Blir slapp og går i dvale.

 

Det har snødd i Finnmark. Takk sommer! For at det ikke snør her. For en som er unormalt glad i snø er dager som dette allikevel ikke å forakte. Sommerdager i september. Takk sommer for alle besøkene vi har hatt på hytta på Valsvigodden. Takk sommer for familien som kom. Takk for svirebrødre, svigerbrødre og svigersøstre og nevøer og en haug nieser. Takk sommer for familien som dro. Takk sommer for gummibåten og jerngrillen. Takk for østers i havet og vind fra sør. Takk for blåbær i lia og bjørnebær langs veien. Takk sommer for måkene som kjenner oss. Takk sommer for Maya som kjenner måkene. Takk for Sjøbua som barnebarna kan overnatte i. Takk for kamerater som drar meg med ut i natten. Takk for solstrålene som drar meg med ut i dagen. Takk sommer for alle dyrene jeg har møtt i skogen. Og takk sommer for at du strekker deg litt lenger.

Wikipedia definerer: En blåtur er en overraskelsestur ut i det ukjente. Deltakerne skal ikke ha kjennskap til bestemmelsesstedet og opplegget rundt turen, som gjerne tilrettelegges av en arrangementskomité (i dette tilfellet bestefar og Tomm samt mannen til Maya). Det eneste deltakerne trenger å vite er om de kan gå lett kledd, eller om de må ta med seg varmt tøy til årets blåtur. Blåturer innbefatter vanligvis ikke overnatting.

En blåtur kan arrangeres akkurat slik man selv måtte ønske det (ikke faen). Ofte starter blåturer med en kort reise. Likeledes hender det at andre former for transportmidler blir leid inn, eksempelvis kanoer eller noe annet, for den videre ferden. I vårt tilfelle beina.

Turen ble denne gangen lagt til Gråmannen. Et flott utsiktspunkt like utenfor Kristianby. Med meg kom Maya, Isabella og en blytung toåring som tilfeldigvis satt i bæremeisen på ryggen min. Gudd. Og turen er fin i seg selv, men ble perfekt med et slikt reisefølge. Blåbær-risene har mistet mange av sine blader men beholdt mange av bærene så vi endte opp som en tannleges drøm. Kontrastvæskekjæftfamilien. Eller Blåkjæftfamilien om du vil. Vi så både jettegryten og den fine bålplassen under fjelloverhenget. Turen starter på Kjærrane. Ta den.

 

 

 

 

OY_OY_OYsters. En ny skjellsettende opplevelse for mitt unge sinn tunge kropp. Jeg lot meg nedsenke i havets salte fludium ikledd gummi fra topp til tå. Mitt lett isolerende lag av sommerens chips og peanøtter ble ytterligere isolert av neopren. Oppdriften og flyteegenskapene var sikret. Lokket hit av Gunnar og Wanida møtte jeg med åpent nysgjerrig sinn og dykkermaske med snorkel. De tok meg med til litt sør for Vesterhus i Østerbukta. Sør, vest, øst, østers; dette måtte bli bra. Her skulle det letes og graves. Kanskje vi kunne finne noen deiligheter med litt hell og lykke på vår side. Jeg håpte de ikke lå altfor dypt da jeg ikke hadde tatt blybelte med. Vanskelig å komme under vann med gummidrakt på. Det blir fort mye plasking uten effekt. Vi vasset utover. Med vann helt opp til leggene stoppet Wanida meg og pekte rett ned. “Her er det”, sa hun. Og der stod vi. Familien gummi på tur aldri sur. Hun bøyde seg ned og tok opp en østers. “HÆ!”, sa jeg. Vel vitende om at det å vasse rundt på grunna med vann helt opp til anklene ikledd våtdrakt og dykkemaske kanskje ikke går under betegnelsen; Impress Chicks. Jeg bøyde meg ned jeg også og tok opp en østers. Hælvete, var det så lett.

Heldigvis ble det såpass dypt at jeg kunne legge meg flatt i vannet og se litt cool ut. Og østers fant vi. Masse, mye og mange. Gøy var der. Jeg var førstegangsøstersfanger. I kveld skal de nytes sammen med gode venner.

Takk for turen Gu og Da.

En fremmed horde skylder over oss og inntar våre territorier. De kommer fra nord og de er ikke alene. Med smiger og godord samt en del familiære tilknytningspunkter har de overtatt vår bolig og jaget oss til kystnære strøk. De har sine imperialistiske tankesett med på turen. Deres plan er å opprette et Konglomerat her i sør. Der skal deres seder og skikker fortrenge vår måte å leve på. Lite ante jeg at da jeg som en service til disse kjente fremmede tok dem med til skogs var det jeg som ble villedet og ikke dem. Deres snedige plan var å bruke meg som veiviser inn til det ypperste av ammunisjonslager. Langt vekk fra farbar vei og kjente tryner. Etter ei skive med ost, et glass eplejuice og Brownies fra i går satte helvete i gang. De lada opp hendene og dro avtrekker armen tilbake. Plutselig var luften full av prosjektiler. Freden var brutt. Oppe på Møvigveden med Flekkerøya for våre føtter var krigen i gang. Konglekrigen. Disse selvekspanderende kulene fra naturens mangfold borte seg inn i legger og bakhoder. Pannebrasker og ryggmarger. Slaget varte ikke lenge. Vi var i mindretall vi som bor her. Nordlendingan gikk av med en klar seier og vi måtte kapitulere. Slaget var tapt. Heldigvis kunne de ikke veien hjem selv, så de sparte våre liv. Jeg ledet dem trygt tilbake.