En uvanlig tur på en uvanlig dag. 17. april varte hele dagen og tung snø dekket en stund landskapet og gjorde lang sikt til kort sikt. Familie og påskemiddagstappa magesekk  vek plassen for egentid og turstappa ryggsekk. Helt egentid ble det ikke. Mine alltid velkomne turfølgesvenner ble med. Gunnar og Da. Selv om ikke været så lyst ut så vi lyst på det. “Ta med lommelykter”, sa jeg. “Vi skal på huletur.” I vakre omgivelser gikk vi langs en neddemmet elv og en jernbanelinje i vinterdvale. Setesdalsbanens småspektakulære trasè er vakker. Også i tett snøvær. Vi lukket øynene en stund og hørte buldringen og så strykenes villskap, fra den gang fossen, og elven, var fri. Det må ha vært villere enn vilt der oppe. Vi gikk gjennom den lange tunellen til tømmer-renna og den korte til jernbanen. En ufattelig jobb ble gjort for lenge lenge siden. Steinhuggere og tunellarbeidere som kunne sine ting. Med ærefykt mintes vi de som bygde alt dette en gang.  Litt fantasi, og turen blir magisk. På Paulen Gård ventet det overbygde bivuakker og bålplass. Vi fikk til og med delt litt av vår pølseoverflod med en liten familie fra Vennesla. Det er godt å dele.

Takk for turen.

Voksentur til Settehei kan anbefales. Og på søndag tok vi den lange veien. 3 av oss. Og den lange veien ble faktisk litt lengre siden veiviseren viste feil vei en stund. Men mine turvenner tillgav meg. Og mens det regnet ved sjøen, snødde det lett og fint her oppe. 100 meter opp og litt inn befant vi oss. Fra Saga ovenfor Kvarstein tok vi turen innover til Slettehei. Vakker variert skog ikledd melisdryss fra oven. Jeg er glad jeg lever. Og jeg er glad jeg ikke trenger å fly til andre siden av jorda for å få de store opplevelsene. I grillbua der oppe et sted fikk vi tørka sko og sokker og stekt pølser samtidig. En kulinarisk opplevelse uten sidestykke. Det ble mer enn en mil som beina tusla rundt inni skogen der og noen og ellevetusen skritt ifølge min svoger. Well done og Takk for turen.

Vi snek oss rundt. Listet oss på stive tær på jakt etter ville trær. På Hamresanden. Kristiansands svar på Playa del Ingles, Agia Napa, Bondi Beach og Løkken. Vi listet oss rundt. Så stille vi bare kunne gå med en ved-fyrt toåring på høyoktan. Og for å gjøre stillheten komplett fulgte det med en nybakt 7-åring på skjelljakt. Hamresanden er ikke alle forunt en gråstenkt marsdag i 2017. Men takk for at du er der. Du er elsket. Med på turen var Gunnar og Wanida. Mest for at jeg skulle slippe totalansvaret fot to små oppmerksomhetssøkende barnebarn. I tillegg er de hyggelig turfølge. Men altså trær. De fleste besøkende ser utover havet og ned i sanda på Hamresanden. De ser på måker som driter og svaner som gjør seg til. De ser på pinner i sjøen og skjellsettende skjell. Men ta en titt på trærne litt innpå land. Trær som har stått der lenge og sett mye. De bøyer seg mot vinden og lager sitt eget le. De er solide, stolte og kraftfulle i sitt vesen. De ønsker oss velkommen og strekker sine grener mot oss. Det er de som bor der og det er de som gir oss skygge for solen. Det er de som lar oss klatre i dem og lar oss steke pølser på deres gamle grener. Vi skal ha respekt for disse skapningene vi deler stranda med. Vakre Hamresanden er en tur verdt. Se utover, men se også innover. Se på trærne.

Takk for turen til dere som var med. Og takk for turen til dere som er der alltid.

Yvst. Et godt ord fra Setesdal. Og der hvor Hovden Høyfjellshotell i dag står kommer et flott leilighetskompleks med navnet Yvst. Men i går var det vi som var Yvst. På et Hovden hvor både flade blaude sørlendinger og  grævla løye rogalendinger har pakket ned vinterferien og trukket mot kystnære strøk igjen ble vi igjen og ventet på skyfri himmel og et Hovden uten vrimmel. Samtidig vil jeg rette en takk til de som oppfant både skitrekk og heis. Disse har skapt avhengighet. Mange klarer seg ikke uten heis ser det ut som. For på vei mot det fantastiske høyfjellet lar de fleste seg lokke seg ned igjen fra heisen og trekket i stedet for å ta løypa. Kommer de først i heisen er de hekta. De må skynde seg ned igjen kun for å ta heisen opp igjen. Hele dagen? Underlig fetish. Men dem om det. De ble sittende fast i bakken, mens vi kunne gå videre oppover. Vi lot være å renne ned igjen. Vi brøt ut av sirkelen. Og med et siste undrende blikk bakover på disse rare menneskene som liker heis, har ukomfortable sko, korte staver og kamera på hodet gikk vi over toppen og innover. Vi fikk fjellet nesten for oss selv denne tirsdagen. Den første vi møtte var løypemaskinen. Den kom i mot oss og serverte helt nye løyper. Fra der av var det ugåtte spor og bare oss en stund. Fiskebekknuten og Storenuten smilte til oss i sin fineste vinterprakt. Fjellet var nymalt, nysukret, nyflidd, nykjemmet og nydelig. Jeg og Maya gikk stille innover, nedover og bortover og oppover. I sekken hadde jeg medbrakt ved, for vi var over vedgrensa.  Og gourmetpølser. Vi stoppet i solen og fyrte opp. Vi lagde et høyfjellsbål og grillet høyfjellespølser.  Vi satt der til skyggen fra Stemtjønnnuten seg innover oss og gav oss en kald skulder. Det var så fint på fjellet og jeg er glad jeg kunne dele det med Maya i dag. Hun ble sliten og trøtt. Men jeg visste at hjemturen der oppe fra ville bli ganske lett. 4 km utforbakke.

Litt synd på alle de som heller vil sitte i heisen hele dagen. Hadde de sett hva vi så i dag hadde de kanskje klart å bryte ut av sin onde sirkel.

Stormvarsel! Vegvesenet anbefalte folk å kjøre ned fra fjellet på lørdag. Søndag skulle bli ille. De tok mye feil, men litt rett. En liten dyrebar pakke skulle leveres på Evje i går. Et barnebarn. Han har vært med oss på Hovden i helga men måtte ned til skolen på mandag. Jeg skulle kjøre han til Evje hvor pappan overtok, på søndag. Ca 2 timers kjøring hver vei. Under gode forhold. Men; Stormvarselsøndag! Jeg sjekket YR og Storm og metrologisk institutt på jakt etter det beste været. Jeg så til og med ut av vinduet! Og værdamene tok litt feil. Det så ikke ille ut. Jeg liker ikke kjøre bil i utgangspunktet. Ennå mindre på glatta og ennå ennå mindre på glatta på natta. Men det så lyst ut. Lite vind, ingen snø i lufta. Han susset famma farvel og kl. 16.14 la Peugeot 3008 i vei nedover dalen med oss inni . Og kjøringa gikk topp. Masse biler nedover. Jeg fant noen som kjørte like seint som meg og la meg sist i køen. Slappet til og med nesten litt av. Det var nesten ikke is i veien. I alle fall ikke nedover-veien. Men øynene gled over i andre kjørefelt,- hjemover-veien. Full a snø og is. Begynte allerede å grue meg, men kona har lært meg å leve i nuet så gruinga forsvant og vi føyk langsomt nedover Setesdalen. Fine veier. Pulsen var nesten nede i hvilemodus noen kilometer. Men så.  Plutselig, litt syd for Ose, stoppet asfalten. UÅÅÅÅÅÆÆÆÆ. Klink is overtok. Zucca – føre. Og miljøbevisste meg har selvfølgelig ikke piggdekk. I det forhjula spant litt i en sving stivna jeg fullstendig. Lagde fingermerker i rattet, stoppa hjertet, beit tannmerker i leppa, pustet ikke, stirra stivt rett frem og blei kald som isen uttafor. Allerede nervøse nerver ble nevrotiske. Gutten satt ved siden av meg og spilte pianospill på mobilen uten å registrer likbleike bestefar ved rattet. Jeg lot den allerede saktegående køen forsvinne foran meg og kjørte så seint at jeg følte meg trygg. Snittet lå vel på 27 km i timen fra Ose til Byglandsfjord og det gjorde meg ingenting at skiløpere med skirulllatorer passerte meg. Heldigvis hadde veivokterne etter hvert sølt salt i veibanen så bilhjulene mine endelig fikk feste igjen. Hele denne tiden føyk morske menn i digre Audier, Volvoer, BMWer og andre forlengere forbi meg. Men jeg liker å leve så jeg holdt mitt tempo. Vi kom til Evje og gutten klemte også meg farvel. Jeg vinket i det de kjørte mot sør og jeg skulle opp til Hovden igjen. Med nerver i hellspenn lyttet jeg til Highway to Hell. Det var mørkt og glatt. Jeg lyttet til alt nytt om stengte fjelloverganger og var fornøyd hver gang speedometeret gikk over 50 tallet. Heldigvis hadde de salta hjemover-veien og så hjulene fikk litt feste her og der. Jeg så faktisk litt lyst på det, helt til Stormvarselet virka.

Men jeg kom opp. Uten nerver, de var slitt ut. Der ventet Maya med øl og gourmetisk oksehalesuppe.

Eller; “Det vakke no greit!” som vi sier i storkristiansand og dalsøkka uttafor og innaførr, med unntak av Vennesla. Der sier de Hælvede! Av natur går jeg mye tur og jeg foretrekker å gjøre det utendørs. Om jeg går tur innendørs må det være på  JULA eller BILTEMA. Det er områder med relativt flatt, allikevel småkupert terreng . Nok variasjon i vegetasjon og vareutvalg til at det kan gi glede. Turene der foregår ofte etter mørkets frembrudd. Men grunnen til mitt forsiktig uttalte “Hælvede!” var at jeg av ren og pur glede tok på meg skiene og skled inn i skogen. Denne gangen like før mørkets frembrudd. Deilig skog kledd i hvitt. Dessverre også i himmelen. Jo høyere jeg gikk, dess tettere ble tåka. Ca. tre kilometer inn og opp var jeg på Havsyn. Havet syntes ikke denne kvelden i tåkehavet og mørket som nå omsluttet meg.  Det var da  det gikk opp for meg at jeg var langt til skogs, med ski på bena i et tåkehav i mørket. Og nærmeste fastmonterte lyspunkt var en lyktestolpe i lysløypa på Dønnestad, 2,5 km vekk. Det var heller ikke her jeg uttalte; “Hælvede”. Heldigvis hadde jeg kake i lomma. Who doesnt?. Maya hadde pakket pent inn et stykke eplekake fra i går som jeg trøstespiste i lag  med varden på Havsyn som passet godt i rollen som midtskogsterapeut. Forutseende som jeg er hadde jeg en hodelykt i andre lomma. Den ble slått på. Dessverre så jeg inn i lampa når 500 lumens ville ut av lykta. Alt det lyset samla seg inni hue mitt så jeg var totalt blind de neste 5 minuttene. Det ble om mulig ennå mørkere og tettere tåke etter det.

Men med lys i panna og staver i henna og ski på beina og kake i magen tok jeg fatt på hjemveien. Mest utfor, dessverre. Gøy på dagen. Kjipt i mørket. Lykta lyste overraskende bra så jeg smilte og var fornøyd og turte å renne utfor, selv i mørket. Som sagt lyste den gode hodelykta opp mer enn nok til å se de små kulene og svingene og humpene som trengs for å holde balansen i dårlige, elgopptråkka, skispor fra i går. Dette går jo bra tenkte jeg.

Midt i neste utforbakke stoppa hodelykta å virke.

Det var da jeg sa; “Hælvede.”