Naturen sparte ikke på effektene i dag. Solen trakk pusten og strakk seg opp fra havet i sin vakreste stas.  Når magien starter dagen er det å gå to kvartaler ekstra for å oppeve den ingen pris. I stedetfor å komme fortest mulig innafor, gikk jeg litt ekstra uttafor. ned til havet. Ned til Sjøhusets brygge. Havflaten var nypusset for anledningen. De trøtte små krusningene tok i mot skyenes speilbilde mens solen strakk sine farger mot oss som så dem. Og jeg var ikke helt alene. Heldigvis er det håp for menneskeheten. Det var flere enn meg som stod der. Og vi bare sto. Stille. Dette var høytid for vi som liker ute. Nå har jeg bilder i hodet som varer hele dagen. Og solens vakre lysshow smakte ennå bedre med en kopp kaffe fra Jordbærpikene i hånda. Den fikk jeg fra en egen liten solstråle litt lenger oppe i gata. En god start på dagen.

Det er noen som følger drømmen sin. Enten den er stor eller liten. Denne fulgte drømmen er ikke så stor, men du verden så fin. For på en tur i skogen utenom stiene dumpet vi på et lite byggverk på et lite under av en plass. En liten fredens oase på kanten av et stup med stille utsikt over in liten dal. Det beste med plassen var at han som hadde bygget dette satt i sin stol. Stille. Og så ut over sin dal. Han likte å være alene, men tok i mot oss med hjertet. Han fortalte om en hyggelig grunneier som lot han få ha denne plassen.

Hit kom han som oftest alene og matet sine fugler og tenkte sine tanker, eller bare satt stille. Slike plasser burde vært obligatorisk for alle. Det å ha sitt eget lille sted hvor stillhet kan råde. Vi lovte på tro og ære og ikke fortelle om hvor dette er og det skal vi holde. Og jeg er glad for at jeg fant plassen og møtte mannen, men jeg skal aldri tilbake. Dette er hans. Jeg har med meg et godt møte fra denne turen. Og turen ble fin-fin i en skog jeg aldri har vært. Vi traff på bråkete Nøtteskriker og fossende bekker. Stupbratte lier og knitrende bål. Og medbragt PlumSauce fra Merethe gjorde vasne pølser gode. Og midt oppi alt dette hadde vi godt vennskap med. Takk for turen Arild.

Jeg vet jo hva jeg går til når jeg går tur med Arild. Vi har svømt med Spekkhoggere sammen. Vi har vandret i Lyngsalpene og gått på ski på Svalbard sammen. Vi har vært i Ngoro Goro og Zanzibar sammen. Vi har padlet i kano fra Ogge og til Hameresanden sammen. Og vi har fryst ræva av oss på Mount Teide på Tenerife sammen. Vi har bært en kano i seks mil på Hardangervidda sammen uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Vi har dykket i Rødehavet og i Korsvikfjorden sammen. Og alt har vært store opplevelser. Men på mitt naive vis trodde jeg at en skogstur i skauen innafor Ålefjær skulle være nogenlunde safe hva angår frykt og angst og dertil hørende nervøsiteter. Det var til og med meg som kom med områdeforslaget under den subtile turplanleggingen. I etterpåklokskapens navn burde jeg nok ha kommet med løypevalget også. Men som den inkluderende person jeg er så overlot jeg enkelte avgjørelser til Arild. Resultatet ser man i vedlagte filmklipp. Turen var fin og inneholdt alt hva men kan tenke seg når to kamerater går på tur. I tillegg kom høydeskrekken. For Arild velger ofte ikke den letteste vei, men den korteste vei. Jeg tror vi tilbakela flere høydemeter enn lengdemeter i dag. Og når nervene mine en gang roer seg vil jeg nok se tilbake på denne turen også som ganske fin.

Endelig snø. Nå har jeg venta siden April. Og i går kom den, og i dag er den . Fint for meg, surt for alle andre jeg spør. Og surt for pip-pip-ene. Plutselig ligger maten deres nedfrosset i natures fryseboks. Litt kjedelig for fuglene. Som ishakkere er de elendige. De veier ca 60 gram og har ishakka midt i trynet. Guddd. Så finn fram gamle skorper og komper fra i fjor. Heng de opp til glede for deg selv. Dropp mobilen og TVn en halvtime og sitt og se på lykkelige småfugler.

100 meter ekstra. Og 100 meter tilbake. Det var alt som skulle til for å se naturens maleri. Et flyktig kunstverk i et flyktig hode. En gyllen glød skinte inn i bussvinduet og fikk meg nyfiken til å gå en ny vei til jobben i dag. Ikke den korteste, og ikke den lengste, men i dag den fineste. Ned til havet og utsikten utover. Øynene stoppet ikke før de kom helt ut til der hvor hav og himmel møtes. I dag var det bare slik at de møttes ikke, de vokste inn i hverandre og ble ett. Og midt i alt lyset der ute hang Oksøy Fyr i luften og viste vei for Color Line sin SuperSpeed som kom seilende på skinner av sol.

Opplevelsen sitter i ennå. Det er noen timer siden nå men bildet var så underlig vakkert. Etter jeg tok bildet ble jeg sittende stille ganske lenge og bare se. Og alt dette bare fordi jeg gikk litt lengre enn vanlig.

Hvorfor ikke la turen bli en del av ferien. Tenk på alle de gangene du ikke stopper. Alle de gangene du kjører forbi. Ikke fordi du ikke har tid, men fordi du er på vei. Mentalt er du klar for å komme frem til et eller annet innen normal gjennomsnitts idealtid. Men jeg tror alle allikevel har sett langt etter ting langs veien. En rasteplass, en utstilling, en butikk, en avstikker, et tre, en elg, et eller annet. “Hvorfor stoppet jeg ikke?” tenker vi altfor sent og gidder ikke snu, selv om vi bare har kjørt 200 meter lenger. “Der må jeg stoppe en gang”, tenker vi og stopper der aldri. Ofte er turen til hytta raskest mulig transport i bevistløshetens navn. Noen velger 20 forbikjøringer på vei opp eller ned bare for å komme 10 minutter raskere opp. 10 minutter de ikke trenger til noen ting. Jeg er en av dem som stopper av og til. Tar en pause og opplever noe nytt langs veien. Denne gangen var det min bror som tipset meg. “Ta turen opp til Gloppefoss. Det er verd det”, sa han. Og han er jo min storebror så jeg hørte på han. Kun en halvtimes tid etter jeg forlot Hovden, stoppet jeg.  Like ved Sanden Såre går det en liten vei oppover. Og etter en times tur oppover og innover langs en liten elv og i et trangt juv så jeg fossen foran meg. Og etter nye 10 minutter stod jeg stille foran den. Det var den som pratet; høyt. Nesten 300 meter fra topp til bunn, så den ruver. Kan bare forestille meg hvordan den er i vårsmeltinga. Jeg tror jeg må stoppe her igjen. Turen er mye oppover, men allikevel lettgått. Elva må krysses noen steder og det kan være pes når det er mye vann vil jeg tro. Jeg så fisk i elva og beverterasseblokk.

Minst 4 demninger på et kort strekk i elva. Det sikrer nok solid innavl i den slekta. Skogen rundt elva bar klare spor etter fest med bevertenna i nevertapeten. Flott natur og en fin tur. Glad jeg stoppet og ikke kom hjem i tide. Eller det var kanskje akkurat det jeg gjorde.