Sorry Dyreparken. Dere kan nok skilte med høyere besøkstall, men den beste Tømmerrenna på Sørlandet ligger i Vennesla. Og har “toget pebe”, så er du sannsynligvis på rett plass. Jeg har tatt Tømmerrenna i Dyreparken noen ganger. Den er gøy den, men den er liksom over når den er over. Tømmerrenna i Vennesla derimot kommer til å sitte i. LENGE. Og jeg har sett den på avstand tidligere, til og med syklet en gang i den i ungdommen. Men jeg har aldri hatt den som mål for en tur før sist lørdag. Og som den trege sørlending jeg er kom jeg sent av gårde. Men heldigvis ikke for sent. Med min kone ved min side og to Pokemon-søkende barnebarn i baksetet fant bilen veien opp til Kraftanlegget på Grovane. Bilen ble etterlatt til fordel for Tømmerrenna som starter her. En 4 kilometer lang overdimensjonert takrenne streker seg rank og finn innover og oppover. Langs elva, over elva, langs jernbanen, under jernbanen, inn i skogen og ut av skogen, i friluft og i tuneller. Renna ble bygd for å fløte tømmer forbi en flott del av elven Otra som ble temmet til fordel for en dam og et kraftverk. I dag fraktes tømmer kjappere langs landeveien. Heldigvis for oss har ildsjeler og andre sjeler fikset opp tømmerrenna slik at den nå fremstår som en av de fineste turene du kan ta her i sør. Den er lett å gå i og gir deg utsikt og innsikt. Vi gikk ikke hele veien denne gangen. I skogen langs renna fristet det med litt kvelds-sol litt oppe i lia. Vi klatret opp, fyrte i et bål og spiste blåbær til tungetrynet var blått. Neste etappe av Tømmerrenna skal vi ta en annen dag. Det skal visstnok være en lang og skummel tunell et sted, og i enden finnes en flott demning av den fine sorten. Ta turen du også, og i motsetning til Tømmerrenna i Dyreparken, er denne turen gratis.

 

Sensommerens varme vinder og fine dager har hentet frem tre etter tre nedlesset med ammunisjon. Et ord barnebarna ikke skjønte før de plutselig skjønte det. En bestefar som er født utenfor den digitale tidsalderen en gang i forrige århundre vet at rognebærenes vakre ytre skjuler et mørkt bruksområde. Og da snakker jeg ikke om vinlegging og 12% rognebærvin. To lykkelig uvitende barnebarn lurte på hvorfor jeg plukket ned rognebær og rensket dem så fint. “Det er ammunisjon”, sa jeg. Vel vitende om deres manglende forståelse av det ordet. “Hva er ammunisjon?” spurte de i kor mens jeg tilfeldigvis hadde et langt plastrør i hendene. “Skal du spise de? Er de gode?” lurte de på mens jeg fylte munnen med Oransje nyrensa rognebær og lot det lange plastrøret forsiktig gli opp til munnen mens lungene ble presset opp til bristepunktet av høytrykksmetta sjøluft. PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ PLOPP _ . Plutselig og i full fart vekk fra meg skjønte de to små hva ammunisjon betydde. Og samtidig med at bakhodene deres ble fylt med oransje små bær forstod de konseptet blåserør. He, he, “De gamle er fortsatt eldst”, tenkte jeg. Men så kom kravet om at mitt lange blåserør skulle deles i tre like deler. Lite viste jeg om hva som ventet meg. Nå, en uke etter, finner jeg fortsatt små rognebær i sokker, bretter, lummer, øreganger og øyehuler.

 

Topp tur til Treungen-toppen Torhild trakk troppene til; Skuggenatten.

Vi dro til Treungen. Den flotte lille bygda ved starten av det 4 mil lange Nisser-vannet i Nissedal i Telemark. Vi dro dit for der bor Torhild. Og Torhild hadde pizza i ovnen når det kom gjester fra kysten. Torhild er flott og bygda er flott. Treungen har en liten storhet over seg. Som et fordums senter for trelast, tømmerfløting og flørting og trehandelsbaroner har sentrum mange flotte trebygninger. Og bygda ligger fint til ved det digre vannet. Hver kveld blir bygda badet i skygge av det høyeste fjellet i nærheten: Skuggenatten. Torhild har vært der før . Vi hadde ikke. Så hun viste oss veien og pekte oppover bratte lia.

“Følg de blå prikkene.” Og mens hun tok vare på vår minste turkamerat, dro jeg med en 16-, en 17- og en 19åring på topptur. Jeg burde jo skjønt det og sett det komme. Jeg er like gammel som de til sammen og med nesten 460 høydemetre på 3 km la jeg jo selv opp til hjertestans, oksygenmangel, gnagsår, høydeskrekk, høydesyke, enstavelsesord og melkesyrespreng i pupper og resten av kroppen. Men jeg kom opp, og en high-five med utsikt over verden var en fin opplevelse. De sier det tar halvannen time opp. Vi gikk på 45 minutter. Rekorden er på 22. En tilårskommen mann fikk kjørt seg. Kaloriene føyk av og bilring etter bilring punkterte. Turen er fin på tørt føre. Det meste går på fjell. Og utsikt er det hele veien for dem med øyne i nakken eller for de som snur seg. Turen kan anbefales for alle. Men Torhild vil vi ha for oss selv.

 

Det er ikke skryt en gang. Jeg vet hvor verdens fineste badeland ligger. Dersom du tilfeldigvis kjører opp over dalen mot Treungen iført sandaler og badebukser på en varm sensommerdag er det dumt å ikke svinge inn der det står “Jettegryter 15 km”. Heldigvis kjørte jeg oppover der en dag. Med bobler i blikket og brusende blod. Stappa inn i bilen hadde jeg to nieser, en niesekjæreste og et barnebarn og flere og flere pokemonvesener. Vi tok turen ved hornene og føyk av sted på fine veier fra Kristiansand. To timer tar det å komme seg opp til verdens fineste badeland. Jeg og en niese har vært der før. De andre ikke og de kunne bare jette seg til hva jettegrytene ville koke i hop av minner denne dagen. For jettegrytene inviterer til jettelek. Og stup og hopp og plask og knall og fall. Veien innover fra riksvei 41 i Telemark gir deg smakebiter av fin og våt natur. De siste kilometerene er på en smal og lykkelig grusvei som en grunneier har laga. Betal 50 kr i kassa før grinda og du er i det gode selskap. Etter litt homping og vaskebrett under bilen og ikke på magen kunne jeg parkere langs elven der oppe. Gå nedover og ikke nøy deg med det øverste partiet. Det blir bare bedre og bedre. Lucas var føstemann uti av oss. Et litt uheldig veivalg gjorde at en gutt på snart ni valgte å ta av seg skoene, brette opp buksa for så å trø ut i en strøm på et glatt svaberg. Han oppdaget for sent at en 20 kilos tynn guttekropp ikke er nok til å stå stødig i sterk bekkestrøm. Han tryna i elva. Heldigvis kjenner jeg denne ivrige innovatøren. Jeg hadde med skift. Litt lenger nede åpnet magien seg. Et av naturens mystiske og magiske skaperverk. Sklier og boblebad og fossefall og magerenner og plaskedammer og høydehopp. GUDD. Det var mer vann i elva enn jeg hadde opplevd tidligere. Vi takket naturen for dens magi, vi takket hverandre for at vi tok turen og nå startet den virkelige jette-leken.

 

Skatten på Den Mørke Øya har vært et usammenhengende rykte blant de sjønære beboerne rundt Korsvikfjorden. Historien har gått fra sønn til far i generasjoner og fra stasjoner til misjoner. Mange har ikke giddet å lete etter skatten i alle år. Men det var helt til nå. En flaskepost drev i land på hytta!