Jeg er en av de tørrskodde. En av de som bor såpass høyt over vannet at kjelleren ikke krever snorkel. Og alt mitt bakkels har ennå ikke blitt transformert til vannbakkels. Det er dessverre mange som har tatt seg ufrivillig vann over hodet i disse dager og må leve med dugg i huset frem til neste varme sommer. Og jeg føler med dem. Men en flom er også flott. Det er natur i arbeid. I skogen i disse dager har vannet presset sine yttergrenser og buldrer i vei. Ved bekker som jeg før kunne hoppe over, selv med mitt lave tyngdepunkt, blir jeg nå stående å se, og høre. Det er en beroligende voldsomhet i all denne nedbøren som samles i dalbunner og skar. Bekkene brysker seg og ungbjørka får seg en skikkelig tarmskyld. En overdøvende susing og knaking trenger seg inn i ryggraden og gjør meg stille og ydmyk. Ydmyk for alt det vakre naturen gir oss. Stolt av å få lov til å være her og oppleve dette. Gå en tur i skogen i dag. Finn en forvokst selvsikker bekk og sett deg ned.

Det gjør noe med deg.

Det er noe eksistensielt beroligende over det å kaste sokkene og parkere skoene. Det å gå barbeint over den knudrete wannebe plenen på hytta, for så å stige ut på svaberget. Det å kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom fotsålene og inn i hjertet. Tærne kroer seg av yr glede. Det å stå på et sommervarmt svaberg og høre måkene skravle og bølgene skvulpe. Det er ikke det samme om du står der med skoene på. Det er noen som sier vi blir “jordet” når vi tusler rundt uten noe mellom oss og moder jord. Jeg tror de har rett. I alle fall nesten rett. For det finnes et unntak fra denne følelsen  og denne gjennomgående deilige barbeintheten. Noe eksistensielt foruroligende. Unntakene ligger spredt utover plenen. Noen små terrorister av noen landminer forkludrer sommerfølelsen og sender smerte og forbannelse fra plattfoten og helt opp i lillehjernen. De kalles for furukongler og burde vært forbudt i kystnære barbeinte strøk. For like godt som det er å nyte svaberget mot fotsålene,- like forbanna vondt er det å trø på ei kongle. Den faller ned fra treet, rund og fin og sammenkrøllet. For så å spre ut sine infernalske vinger og følere. Gudd det er ille å tråkke på de. Heldigvis kan de omgås og flyttes på. Og i dag nådde jeg svabergene fri for ukvemsord og kunne bare glede meg over føttenes godfølelse. Jeg stakk tærne ned i litt for kaldt vann og lot som jeg nøt det en stund før jeg igjen kjente dagens lunkne svaberg mot beina. De våte fotsporene fordampet  sakte bak meg og jeg smilte fra øre til øre mens mine ti små tær sang av glede. Barbeint om sommeren er myrra for sjela. I hvertfall min.

Akkurat her skal det grønne lyset leses; Kjør PÅ karer!, Full Guffe! Fritt frem for menn! Grønt lys for alle menn! De skapningene der eier ikke skam. Damene gidder ikke å løpe etter hannene så de setter seg på en stein og skrur på det grønne lyset. “Jeg er klar. Velkommen til Grenn Light District.Her.” St.Hansormene er muligens de mest løsslupne sørlendinger som finnes. Min gamle misjonstunge bestemor hadde neppe vært på lag med disse damenes oppførsel. Men den vesle skapningen fasinerer. Det bor et par eksemplarer på hytta. De lyser opp for oss hver sommer. Underlig å tenke på det, men jeg er glad i den vesle skapningen.

Sankthansorm

Lampyris noctiluca finnes i eller nær skog. Ofte langs vassdrag. De er kvelds- og nattaktive. Hannen flyr på sensommeren og tiltrekkes gjerne av lyskilder som utelamper. Den kan også komme inn i hus, gjennom åpne vinduer. Hunnen er vingeløs og sitter i vegetasjonen.

Den vingeløse hunnen sitter i vegetasjonen og frembringer et sterkere lys enn hannen. Hun sitter et stykke opp i gresset og vrir på bakkroppen slik at dens lys blir godt synlig. Hunnen bruker lyset til å tiltrekke seg hanner, siden hun ikke har vinger stoler hun derfor på at hun blir funnet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sankthansorm

En stille morgen ved havet. Deilig og sjeldent. Og et sjeldent besøk kom også. Et par av den  utrolig sjeldne, men snurpete,  MåkUgla har kommet på snar visitas. De hekker i bølgebrytningssona og lever av fleinsopp, paltorsk og lav. Hua er rund og fin og snart eggleggingsklar. De legger egg på to-tre meters dyp. Hannen kalles ofte for ei HaukMåke, selv om den også hører til s-ugle slekta. Disse fuglene er såpass sjeldne at de kun finnes i hodet mitt på stille morgener. Og det er stille. Vannscooterne har ikke våkna ennå. Vinden er blåst bort og bølgene ferierer på Vestlandet et sted. Måkene i nabobukta koser med sine kompelignende unger mens kråkene klokelig holder kjeft. Egentlig er det bare meg og min halvtamme sildemåke; Kongen, som sitter her med våre egne taker. Han i stille håp om at jeg skal lette på ræva for å gå inn å finne noe mat til ham. Og jeg undrende om hvordan ei måkugle hadde sett ut.. God morgen verden.

Det var en ære og en glede å få møte selveste opprinnelsen til alle hoggormene. I en liten skog utenfor alle stier trødde jeg nesten på denne fruen. Sannsynligvis en dame siden de blir større enn hannene. Uansett var det det vi kaller på sørlandsk for en “dræbår”. Den var en rusk av en hoggorm. Jeg støter på slike kryp fra tid til annen på mine tuslinger, men de er små og raske og stikker av når jeg kommer. Men ikke denne. Den stod stille, kun litt sammenkrøking i øverste del. Klargjøring for hugg kanskje. Den ble ikke skremt av lille meg. Den har sikker slukt større turgåeren i sin karriere. Men jeg satt meg rolig ned og forklarte at jeg likte at han var der og at jeg var glad for at jeg hadde fått møte han. Det gjorde den lille skogsturen til et annet type minne.

Fakta om hoggorm.: http://www.wwf.no/bibliotek/wwf_naturfakta/hoggorm/

Kristiansand er fin. Den er fin når den går på stille dorgefart, den er fin når det er full guffe.. Den var vakker i går på en solvarm julidag. Og mens vår vakre by fyltes opp med yre 20 åringer fra de beste vestkantene gikk Maya og meg på Sjøhuset. Og mens bystranda er frihandelssone for palmeolje og palmebrus under Palmesus nøt vi en vakker aften i havkanten. Kent og Siri inviterte oss til utepils og middag på Sjøhusets brygge. Det var helt topp. Det var altfor lenge siden merket jeg fort, for dette var en god kveld. Sola koste seg, servitørene koste seg, Maya koste seg og Tomm koste seg. Og mens Palmesus’ vakre unge kvinner i sine trange shorts slet med å få kontakt med de veltrente vakre unge mennene som heller ville se på seg selv enn på dem, ble vi kjent med nye folk. Venner av venner kom til og kvelden ble lang, men kort. Og mens DJ-ene på Palmesus tapte dunke-kampen mot en to-hesters marnamotor, vant kvelden våre hjerter. Takk for invitasjonen.