Til alle som har fått seg en knekk.

Mens jeg sitter og stirrer inn fjesbokas meningsløse paradis tikker det inn en sannhet fra en venn. Han deler noe som er farlig å dele. Han deler sin sannhet. Han deler noe jeg bør ta stilling til og bry meg om. Jeg skvetter til. Tidligere har han delt alt om sin kattunge og om huset og om hagen og om bilen og om noen fine fjellturer. Men nå deler han noe vondt. Vondt for han å skrive, vondt for meg å lese. Dette handler ikke om hvor mye han veier, eller hvem blant vennene hans som facebook anser å være hans sjelevenn. Dette var ekte saker. Om en nedtur som var plutselig og langvarig. Om et liv som var på vei oppover men som plutselig ble knekt og begynte å bevege seg sidelengs. En periode fylt av ensomhet og mørke. Det var skjerpende lesing. Plutselig fremstod vedkommende som et menneske fra virkeligheten og ikke bare på skjermen. Historien var om en kamp som ble vunnet. Både av han alene og av han og vennene hans. Ingen plutselig seier, men allikevel en seier. Den sidelengse bevegelsen er over og han ser fremover og oppover. Vi har alle våre kamper og knekk i livet. Det er i virkeligheten få som har det så godt som de har det på facebook. Det er viktig også å dele sine vondter. Vi andre er ofte så bevistløse og stirrer så langt inn i vår egen navle at vi trenger et hint for å bry oss. Men mange av oss vil bry oss, bare vi får et spark i ræva.

Av og til kjennes livet som denne furuen ved havet. Det kjennes som beina står støtt og sikkert nede på jorda. Problemet er alt det som stikker opp. Ovenfor jordfeste er beina. Der er legger, lår, mage, skuldre, nakke og øverst, et hode. Et hode som er mest utsatt. Det er hodet som tar i mot haggelbygene, sprutregnet, isvinden og solskinnet. Som furuen ved havet er jeg nå så gammel at jeg har vært gjennom en storm eller to, eller ti. Jeg har knekt både bein og armer, brent meg og slått meg. Jeg har kjent kulde fra omgivelser og jeg har kjent varme fra omtanke. Barken er slitt og barnålene er ikke så spisse som de en gang var. Sevja er seiere og røttene lengre. Og jeg prøver å stå støtt. Finne mitt fotfeste i vær og vind og være trygg. Selv om de med mindre røtter vakler rundt meg når det blåser som verst,-  må jeg stå fast. Av og til føles det som om at hvis jeg mister taket og kanter vil jeg rive med meg andre som har kortere røtter. Så jeg klorer meg fast. Her jeg står skal jeg stå. Jeg er ikke rank som ei parkgran. Jeg er ikke stolt som ei blodbøk. Jeg er ikke elegant som ei bjørk. Jeg er ei kroket og slitt  furu. Allikevel fin og flott. Og jeg skal være god å klatre i.