Tanker som teller | !

Gi bort et smil i dag

Posted on June 20, 2015 by tommetanker

Jeg var i begravelse i går. En vond og trist dag. Han hadde tatt sitt liv. Til overraskelse for alle. Og aller mest ham selv. Rett og slett en unødvendig ulykke. Familie, venner og kolleger æret denne mannen som nå er vekk. Jeg kjente han ikke før men ble kjent med han i går. En kjernekar er borte. En som smilte mye. Og i går så jeg hva et smil kan bety. Det betyr mye for de som er triste. Det betyr mye for de som er glade. Det betyr mye for kolleger. Det betyr mye for de nærmeste. Det betyr mye for familie. Det betyr mye for de fjærneste. Han som nå er borte har tydeligvis etterlatt smil hos alle han har truffet og kjent. Det er et godt minne. Gi et smil til de som forventer det minst . Det gleder dem men kanskje aller mest deg selv.

Bildet over er fra en reklamekampanje for noen som sprer smil.

Clowns without borders er en organisasjon som sprer smil og glede til barn som trenger det.

http://www.clownswithoutborders.org/

Laget av http://www.jwt.es i Spania . Hill, hill

En fugl fløy i vinduet

Posted on June 19, 2015 by tommetanker

I dag skal jeg i begravelse. I går fløy en fugl i vinduet. Jeg skal i begravelsen til en person som på en eller annen måte har flydd i vinduet. Han møtte veggen i sitt liv uten å si det til noen. Han stoppa sitt eget liv. Han fløy med vilje i vinduet. Eller kanskje ikke. Et uhell’- en liten feilvurdering, saa var livet over. For oss andre som er igjen, og for de aller nærmeste er det ikke til å forstå. En fugl som flyr i vinduet er ofte ung, blendet av lys og flyr inn i et speilbilde. Smerten den lille fuglen opplever er resultat av et enkelt feil valg. De gjør det ikke med overveielse og lange tanker. Han vi skal følge til grava i dag, tok et fell valg. Et lite, men sjebnesvangert feil valg. Ingen lange ensomme tanker. Bare et uhell som til slutt gjorde at han fløy i vinduet. Det er trist men sant. Det triste er alle de de har rundt seg. De ser ikke dem som står klar til å verne om livet og åpne vinduet for dem så de ikke slår seg. Og vi som er rundt ser ofte ikke at vinduet er lukket og at noen planlegger å fly inn i det. Det blir en vond dag i dag.

Selvransakelse og grytelapper.

Posted on June 17, 2015 by tommetanker

Noen av oss ser på tiggerne som søppel. Vi spytter på dem og gir dem kanskje et lite spark istedenfor en tier. Vi skjeller dem ut og sier stygge ord vi håper de forstår. Vi lager sannheter om dem som er våre sannheter og ikke deres. Og sannhetene bygger opp om våre fordommer. Vi ser på dem som stakkarslige fremmedlegemer som helst skal fjernes. Og så er de egentlige som deg og meg, bare med så uendelig mye mindre penger og muligheter. Det er et fattig menneske som sitter der på gata og ber deg om hjelp. Og hva med å se på dem som deg selv. Lukk øynene og sett deg inn i deres virkelighet. Det er ikke lett for det gjør vondt. Kanskje du da tenker; jeg vil gjøre mot andre det jeg vil at de skal gjøre for meg.

Ta av deg skylappene og kjøp en grytelapp, lue eller sokker av en strikkende tigger. Eller gi dem en tier. Du har mange av dem.

En ny FAFO rapport sier: Det er ingenting som tyder på at tiggende rumenere i Skandinavia styres av bakmenn eller organiserte kriminelle nettverk. De er fattige mennesker.

Sammendrag: http://nab.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=11652

Hele rapporten: http://www.fafo.no/images/pub/2015/954-innmat-trykk.pdf

Kunstneren Paul Kuczynski bruker illustrasjon som et uttrykk for bekymringer om sosiale og etiske spørsmål. Hans sosiale kritikk bruker vidd som et våpen. Paul tar dagligdagse hendelser, og viser dem på en satirisk måte.

http://www.facebook.com/pages/Paul-Kuczynski/224163264341817?sk=info#!/media/set/?set=a.229547700470040.52970.224163264341817&type=3

Petter Storgalen

Posted on June 16, 2015 by tommetanker

Den som roper høyest blir oftest hørt. Slik er det dessverre. Derfor hører vi ofte Petter Stordalen og vennene hans. Og derfor hører vi ofte ikke på han. Han roper så høyt at vi kritiserer stemmen, istedenfor budskapet. Hans volum overdøver meningen i det han sier. Og i Norge skal vi jo helst ikke stå frem. Våre helter skal være de små som banker de store. De skal være David eller Espen Askeladd som kjemper mot overmakt. Vi kan rope så høyt vi bare vil bare vi er lavmælte. Vi blir overdøvet av ekstravagansen til Stordalen ved hotellåpninger og privatjet og vannscooter og show. Mange ønsker ikke å høre på rikinger som roper høyt. Ikke fordi de roper, men fordi de er rike. Vi kan like det eller ikke like det. Men han gjør en del ting han ikke trenger å gjøre.

Han har bestemt at alle hotellene hans skal være ISO 14001 sertifisert. Miljøsertifisering. Han vil at alle som overnatter i et av hans hoteller skal etterlate mindre miljøavtrykk der enn om de hadde bodd hjemme. Tiltakene på hotellene har redusert vannforbruket med rundt 15 % de siste årene. Det blir noen liter. Choise hotellene serverer i snitt 2000 kopper kaffe i timen. Og serverer rundt 7 millioner egg i løpet av året. Alt økologisk. Choise hotellene har en egen” rødliste” over ting de ikke bør kjøpe inn av kjøtt og fisk. Listen utarbeider de i samarbeid med WWF, Dyrevernalliansen og artsdatabanken i Norge og Sverige. Choise hotellene skal være fri for ikke-bærekraftig palmeolje. + mye mer. Dette er ting han ikke hadde trengt å gjøre.

Mange sier at han gjør dette kun for å tjene mer penger. Disse tiltakene er bare PR-stunt. De som sier dette har muligens ikke valgt de økologiske alternativene selv i butikken. Dersom du vil spare penger driter du i økologiske valg. Hans høye rop kritiseres og overhøres av mange. Men enkelte må allikevel lytte til ham. De ansatte. Og kanskje hans ønsker om miljøtenking som blir pålagt alle hans medarbeider i jobbsammenheng også påvirker dem privat. Kanskje hoder blir snudd, tanker blir tenkt, valg blir valgt til mer miljøbevisste handlinger. Kanskje. Jeg var sist helg på en fest hvor en av hans ansatte fortalte varmt om deres tanker rundt økologisk mat, dyrevelferd, regnskog og samfunnsansvar. Og så serverte hun oss Tapas fra Choise. Jeg tror hun mente det hun sa.

Jeg liker heller ikke Petter Stordalens personlighet og fremtoning i media. Så det er litt rart. Her er det en fyr jeg liker som jeg ikke liker og jeg liker at han liker det jeg liker. Øko! Og jeg tror også han mener det.

https://www.nordicchoicehotels.no/samfunnsansvar/

Og som Are Kalvø sier, dersom du skal engasjere deg i noe:

“Men altså: Så lenge du ikkje ser ut og ikkje trener og ikkje er frisk og ikkje er sjuk og aldri har vore frisk aldri har vore sjuk og ikkje er kjent og ikkje kjenner nokon og ikkje er opptatt av noko, då er det fritt fram til å engasjere seg. ”

http://www.aftenposten.no/meninger/Kalvo-A-kjempe-for-ei-halvgod-sak-8046410.html

Er du knekt?

Posted on June 11, 2015 by tommetanker

Til alle som har fått seg en knekk.

Mens jeg sitter og stirrer inn fjesbokas meningsløse paradis tikker det inn en sannhet fra en venn. Han deler noe som er farlig å dele. Han deler sin sannhet. Han deler noe jeg bør ta stilling til og bry meg om. Jeg skvetter til. Tidligere har han delt alt om sin kattunge og om huset og om hagen og om bilen og om noen fine fjellturer. Men nå deler han noe vondt. Vondt for han å skrive, vondt for meg å lese. Dette handler ikke om hvor mye han veier, eller hvem blant vennene hans som facebook anser å være hans sjelevenn. Dette var ekte saker. Om en nedtur som var plutselig og langvarig. Om et liv som var på vei oppover men som plutselig ble knekt og begynte å bevege seg sidelengs. En periode fylt av ensomhet og mørke. Det var skjerpende lesing. Plutselig fremstod vedkommende som et menneske fra virkeligheten og ikke bare på skjermen. Historien var om en kamp som ble vunnet. Både av han alene og av han og vennene hans. Ingen plutselig seier, men allikevel en seier. Den sidelengse bevegelsen er over og han ser fremover og oppover. Vi har alle våre kamper og knekk i livet. Det er i virkeligheten få som har det så godt som de har det på facebook. Det er viktig også å dele sine vondter. Vi andre er ofte så bevistløse og stirrer så langt inn i vår egen navle at vi trenger et hint for å bry oss. Men mange av oss vil bry oss, bare vi får et spark i ræva.

Avslutt Historien som aldri tar slutt.

Posted on May 27, 2015 by tommetanker

The never ending story! I New Zealand er vold i hjemmet et problem. Akkurat som her. Far slår mor, mor slår far, far slår sønn, sønn slår bror, bror slår mor. Og statistikk fra New Zealand viser at hele 85% av dem som tyr til vold i hjemmet, – har selv blitt utsatt for vold i hjemmet. Det er et vondt onde som ofte repeteres fra generasjon til generasjon. En tragisk og unødvendig gjentagelse. Og nettopp dette er det Shine vil ha slutt på. En organisasjon som skal gjøre hjem voldsfrie. Og hill, hill til jobben de gjør. Men også hill, hill til gateplakatkampanjen de har publisert. Reklamebyrået FCB i Auckland med creative Directors James Mok, Tony Clewett og Regan Grafton har lykkes med et enkelt budskap i en enkel form, men smart presentert. Hill, hill og slutt å slå.

Blir du slått hjemme og bor du i New Zealand kan du kontakte: http://www.2shine.org.nz/

Bor du i Norge finnes hjelp her

http://www.reddbarna.no/forstyrr?gclid=CNu4wubK4cUCFQTbcgodzzwA5w

og her: http://www.ung.no/vold/

Eller her: https://www.politi.no/rad_fra_politiet/vold_i_nare_relasjoner/barn_som_opplever_vold_hjemme/

Vi kan ikke ha dårlig samvittighet.

Posted on May 26, 2015 by tommetanker

Vi kan ikke ha dårlig samvittighet. Vi kan ikke gå rundt å føle oss ille bare fordi vi har mer enn dem. For den dårlige samvittigheten vil da aldri ta slutt. Vi vil alltid ha mer enn dem. Alltid. Vi er født inn i et samfunn som er trygt og godt og stødig. Og om vi ofrer alt for dem kan vi aldri ofre alt. Da utsletter vi oss selv, og sannsynligvis skader vi dem som er oss nærmest. Familie og venner. Hvis jeg gir bort alt jeg har og kun lever på et absolutt minimum her i Norge, vil jeg fortsatt ha det så mye bedre enn dem. Jeg tror jeg kan gi mer, men jeg må også passe på meg selv. Mitt liv skal være godt i min kultur. Jeg skal leve som jeg vil og gi som jeg vil. Det viktige er å aldri glemme. Alltid huske. Alltid være klar over styrken jeg har. Styrken i å kunne hjelpe. Styrken i av og til å kunne gi av min overflod. Styrken i min rikdom. At mine penger av og til kan gjøre en stor forskjell for mennesker som har det ille. Og av og til gir jeg. Av og til redder jeg noen jeg ikke vet hvem er. Av og til velger jeg vekk noe til meg selv og gir til dem. Av og til. Og siden jeg gjør det av og til og ikke glemmer så har jeg ikke dårlig samvittighet. Kampanjen bildene er hentet fra er sterk og gir meg et øyeblikks dårlig samvittighet. Og kanskje jeg gir litt mer neste gang. Med god samvittighet.

Kampanjen er fra 2007 og har vunnet en rekke priser. Hill, hill til Saatchi & Saatchi med Art Director Tim Bishop i spissen. Og takk til Ragnhild W. som viste meg denne.

Norge. Lik og del.

Posted on May 18, 2015 by tommetanker

Jeg er nordmann. Født i Norge. Far fra Randesund. Mor fra Bergen. Bror fra Hamreheia. Jeg fra Oslo. Urnorsk. Og i går på nasjonaldagen kjørte jeg Setesdalen fra mål til start. Fra munningen av Otra til Hovden. Ikke helt til start, men nesten. Jeg var alene på veien denne dagen siden resten av mine landsmenn var opptatt med å synge “Ja vi elsker dette landet”. Og jeg nynnet på den jeg og. Like forbi Homstean stoppet jeg i veikanten og stirret på en Elg. Den stirret tilbake. På Evje kjørte jeg i 20km i timen. 17. mai toget passerte på armlengdes avstand. Maya ringte meg like etter Ose. Jeg stoppet på neste stoppeplass, gikk ut av bilen, og snakket med min kjære. Mens jeg gratulerte henne med dagen landet en hakkespett i nærmeste tre. På Rysstad stoppet jeg helt. Der var nasjonalromantikken på plass. Masse Rysstadværinger på vei inn i kirka. Og jeg tror

alle hadde Setesdalsbunad. Gudd. Bunadsfetisjen våknet. Underveis hilste jeg på alle sauene med alle de ferske spretne lammene. Allerede ved Valle var det snø i veikantene. De hvite bjørkestammene stod der hele veien. De nyutsprungne grønne bladene ble færre og færre jo lengre opp i dalen jeg kom. Og ved Ørnefjell åpnet fjellheimen seg i all sin prakt. Blå himmel. Snø i masseviss. Og snart var jeg på ski. 1000 meter over havet. 1 km høyere enn hytta mi i Korsvikfjorden. 15 grader kaldere. Gudd. Vi har plass i massevis. Vi har så mye plass her i Norge. Og vi har det så fint. Vi er så rike og vi er så snille. Vi har det så flott. Og kjære Norge,- jeg liker deg, og jeg vil dele deg. I disse dager diskuteres det i media om antall flyktninger vi skal ta i mot. Vi har et vakkert land. Vi er rike. Hvorfor ikke like og dele. Vi har plass til flere.

Furuen ved havet

Posted on May 3, 2015 by tommetanker

Av og til kjennes livet som denne furuen ved havet. Det kjennes som beina står støtt og sikkert nede på jorda. Problemet er alt det som stikker opp. Ovenfor jordfeste er beina. Der er legger, lår, mage, skuldre, nakke og øverst, et hode. Et hode som er mest utsatt. Det er hodet som tar i mot haggelbygene, sprutregnet, isvinden og solskinnet. Som furuen ved havet er jeg nå så gammel at jeg har vært gjennom en storm eller to, eller ti. Jeg har knekt både bein og armer, brent meg og slått meg. Jeg har kjent kulde fra omgivelser og jeg har kjent varme fra omtanke. Barken er slitt og barnålene er ikke så spisse som de en gang var. Sevja er seiere og røttene lengre. Og jeg prøver å stå støtt. Finne mitt fotfeste i vær og vind og være trygg. Selv om de med mindre røtter vakler rundt meg når det blåser som verst,- må jeg stå fast. Av og til føles det som om at hvis jeg mister taket og kanter vil jeg rive med meg andre som har kortere røtter. Så jeg klorer meg fast. Her jeg står skal jeg stå. Jeg er ikke rank som ei parkgran. Jeg er ikke stolt som ei blodbøk. Jeg er ikke elegant som ei bjørk. Jeg er ei kroket og slitt furu. Allikevel fin og flott. Og jeg skal være god å klatre i.

Dropp Taco i kveld og løft en stein.

Posted on May 1, 2015 by tommetanker

Selv om jeg ikke kjenner dem. Selv om jeg ikke engang vet hvem de er. De har opplevd voldsom frykt, mens jeg nyter Taco og sitter trygt. Allikevel. Selv om de er der og jeg er her kan jeg løfte vekk en stein for dem. Eller to. Eller tre. Eller et helt lastebillass. For jeg vet hva de trenger. De trenger penger. Tenk om det var jeg som satt utenfor et ned-rast hus og håpte. Jeg hadde blitt så glad for litt hjelp. En ekstra hånd, eller to, eller tre. En hånd til å holde i og flere hender til å løfte vekk stein. Men hånda å holde i ville vært den viktigste. Den som bare var der. Den som sendte hjerteslag inn i min og viste at den var der. At jeg ikke var alene. Håpene menneskene har er små i Nepal om dagen. På TV ser vi jublende redningsarbeidere når de redder ut mennesker som fortsatt er i live. Og det er godt. Mennesker i håpløsheten trenger litt jubel. Men nesten alle de finner er døde. Døtre, sønner, fedre og mødre. Venner og uvenner. Bestefar og bestemor. Og de som lever, lever. Men i et nytt liv. En ny virkelighet. Mange er borte nå som de trenger mange.

Jeg vil så gjerne hjelpe og jeg vet jeg kan.

Jeg dropper Tacoen i kveld og gir pengene til noen som kan holde i ei hånd for meg.

Og må du absolutt ha fredagstacoen så kjøp den til halvpris på meny, og gi det oppsparte til rent vann for folket der nede.

https://www.kirkensnodhjelp.no/gi-stotte/