Jeg har en inngrodd sørlandsk suppeskeptisk holdning til facebookkampanjer som fremhever selfie-innstinktet til folk. Hensikten med kampanjen har en tendens til å forsvinne i gleden over å vise seg selv frem. Og jeg  mistenkte kjendisene sterkt for å ha et ønske om å selfie seg selv istedenfor å bry seg om en sak. Denne gangen har jeg nok rett, men tar feil allikevel. Kjendisene sier “Ja takk – begge deler.” De har gjort noe mer denne gangen. De har gitt. The ice-bucket Challenge virker. Alle har sett det til nå. Alle som er på fjesboka. Kjendiser tømmer en bøtte is over hodet sitt.  Og i går gjorde Dorthe Skappel det. På God Kveld Norge. Hun skapte oppmerksomhet. Og heldigvis sa hun hvorfor. Det var ikke bare for å fremme seg selv.

Det er for lidelsen ALS. Amyotrofisk lateral sklerose (ALS) er en progressiv neurodegenerativ sykdom som påvirker nerveceller i hjernen og ryggmargen. Motor neuroner kommer fra hjernen til ryggmargen, og fra ryggmargen til musklene i hele kroppen. Når de motoriske nevroner dør, er evnen tilmister hjernen evnen til å initiere og styre muskelbevegelser. Pasienter kan i de senere stadier av sykdommen bli helt lammet. Alle dør.

Ice-Bucket Challenge har blitt en fantastisk vellykket farsott. Ikke bare fremhever kjendisene seg selv og ALS, men de gir også penger. Washington, D.C. (August 23, 2014) — As of Saturday, August 23, The ALS Association has received $62.5 million in donations compared to $2.4 million during the same time period last year (July 29 to August 23). These donations have come from existing donors and 1.2 million new donors to The Association.

Gi penger her:

https://secure2.convio.net/alsa/site/Donation2?df_id=27420&27420.donation=form1

Se alle filmene her:

https://www.facebook.com/hashtag/icebucketchallenge

 

http://www.alsa.org/fight-als/

Are You Cultivating Knowledge, or Just Consuming Information?

Aldous Huxley skrev boken “Brave New world” i 1932 og James Orwell skrev boken “1984” i 1949. Lenge før jeg ble født. Huxley døde det året jeg kom til verden, i 1963. Allikevel beskriver han i boken sin et samfunn jeg kjenner meg igjen i. George Orwell skrev i 1949 om 1984. Jeg kjenner meg igjen der og.  “Amusing ourselves to Death” er nok en bok, skrevet i 1985 av Neil Postman,- like før vår tid. Nyutgitt i 2005. Den handler virkelig om oss. I boken finnes tegneserikunstner Stuart Mcmillen sine refleksjoner over Huxley og Orwell. Vel verdt de minuttene det tar å lese den. Jeg kjenner meg igjen. Gjør du?

 

Se mer fra Stuart Mcmillen på http://www.stuartmcmillen.com/comics/

I de siste dagene opplevde mange av oss at venner og venners venner byttet profilbilde til ett svart bilde. En blackout, en stille protest, en stille farsott, en stille hype? Dette for å  hedre den drepte journalisten James Foley. Mannen som vel vitende satset sitt liv for å dekke en uhyrlig krig. Han ønsket å fortelle oss numne rikinger hvordan verden er og gikk inn i ett krigsområde, – ett av de verste. Han ble fanget og myrdet brutalt av Islamsk Stat. En vond nyhet. Han gav sitt liv for oss. Og tro meg rett. Det er fint at vi bryr oss. Men har et svart bilde på facebook noen mening. Hva om vi heller bryr oss om sidemannen på gata . Mange av de som i går gikk i svart på facebook er ikke akkurat mennesker jeg igjenkjenner som omsorgsfulle og dypt engasjerte i det virkelige liv. Men det er allikevel fint å vise støtte, og i dette tilfelle motstand. Men jeg skulle ønske at flere mennesker brukte sin stemme i det offentlige rom. At flere mennesker våget å vise omtanke og nestekjærlighet på sosiale scener i den virkelige verden. Si hei til de du treffer. Hjelp de som trenger det. Først da tror jeg verden blir bedre. Mange har sikkert sett kjendiser som hiver is over hodet sitt på facebook. Men hvor mange vet hvorfor?

Fenomenet kalles:

 «Slacktivism»

– et begrep som beskriver et overfladisk engasjement på sosiale medier hvor folk klikker, liker og deler, men ikke gjør noe mer.

Allikevel. Det er kanskje bedre med noe oppmerksomhet enn ingen, og det gjør kanskje at samfunnsengasjementet får lavere terskel. Håper det.

Jeg tror ikke på gud og heller ikke på djevelen, men jeg tror på bønner.

Du og meg, og han, og henne, og min mor, og min far, og Knut jeg ikke kjenner. Til og med en Trønder, og jammen meg en tigger. Barnebarna mine. Til og med en dust og attpåtil en prest. En frirbryter og en forbryter. En stor kineser og tre små. Samtlige i Somalia og alle i Etiopia. Finland tar vi med og glemmer ikke Turkmenistan. Ja. Felles energi. Det tror jeg på. Jeg tror vi henger sammen på et vis. Jeg tror ikke på gud, men jeg tror at bønner hjelper. Den kraften og energien vi alle bærer i oss henger sammen med den kraften og energien alle andre bærer i seg. Noen vet de har den og noen er en millimeter inne i sin egen energi og kan bruke noe av den kraften. Mange av de blir latterliggjort. Hånt av de som ikke kan bruke sin egen energi. Når vi ber fokuserer vi vår egen kraft. Jeg tror det hjelper. Du trenger ikke engang folde dine hender så, men det hjelper. Noen bønner metter magen, mens andre bønner metter sinnet. I vår del av verden er matematikk den store guden. Kan det ikke utregnes, kan det ikke være. Gudd å kjedelig.

Hvilken sommer. Vi lesker og smører og oljer våre kropper. Jentene tar på seg mindre og mindre topper. Guttene står på svaberget og flasher sine kropper. Sola steker og det freser i magefettet. Faktor 7o hjelper slettes ikke, og de av våre asiatiske venner som helst vil være hvite,- sliter bigtime. En annen gruppe mennesker som er fortvilt om dagen er rasistene. De som tidligere lett kunne peke ut sine mobbeofre i mengden på grunn av hudfarge har i disse dager et identifiseringsproblem. Vi ser nå alle ut som våre nye landsmenn fra fjernere strøk. Vi er så gylne og brune og melkesjokoladefarga at enkelte rasister nå går rundt og spør om fødselsattest før de begynner sine hatske utrop. Hvem skal de skule på nå? Og dem selv da? De slipper jo heller ikke unna sola. De blir jo brune de og. Så snart går de rundt og mobber hverandre. Da er det jo faktisk mulig at de skjønner hva de holder på med,- og slutter. La oss håpe det. Når hudfargen avgjør om hvordan vi ser et annet menneske, så ser vi jo egentlig ikke.

THIS LAND IS MINE! I den uforståelige konflikten mellom Israel og Palestina lider og dør mennesker hele tiden. De sprenger både seg selv og andre i fillebiter. Tilbake står de gjenlevende og sørger, og hater. Så lenge jeg har levd har det vært krigshandlinger der nede. Flere generasjoner har vokst opp med hat og motløshet. Ingenting å vinne, ingenting å tape. Desilusjonerte mennesker med sprengstoff og våpen. Og på sidelinjen står supermaktene og heier og gir partene påfyll av penger og våpen. Jeg har ikke evne til å forstå konflikten, men jeg blir trist når jeg ser hva den gjør med folk. I animasjonen over fortelles konfliktshistorien slik mange ser det. Trist men sant. Hill, hill til Nina Paley. En utenom det vanlige animatør.

http://blog.ninapaley.com/2012/10/01/this-land-is-mine/

I en stor verden med så mye godhet skjer det ennå grusomheter. Mine evner strekker ikke til. Jeg forstår det ikke. Vi mennesker som er så flinke til å ta vare på hverandre, ødelegger hverandre. For tre år siden ødela ett menneske livene til veldig mange på Utøya og i Oslo. Han avsluttet livshistorien til mange og forgiftet andres. Vi må huske det som skjedde og vi må vite at slike mennesker finnes og blir til. Men vi må håpe at det å dele godhet og omtanke og ressurser vil gjøre at de blir færre. Jeg er naiv og tror på det gode i menneskene. Jeg tror det finnes i alle. Gjør en god ting for en annen i dag. Så blir verden litt bedre. Både for deg og oss andre.

Sommer på Torvet. Fest og fyll og moro. Et fint sted å være en kjernekar. Jeg er en kjernekar. Jepp. Jeg tror det. Jeg prøver å være hel ved. Jeg vil gjerne være det. Men slikt vet man jo ikke helt sikkert selv, andre må bedømme.  Det har gått en kampanje med budskapet, “Kjernekar”, en stund nå. Den oppfordrer oss til følge litt ekstra med. Til å følge med på vennene våre når vi drar på fest. Til å følge med på andre som kanskje ikke har det bra. Kampanjens mål er å begrense “fest-voldtekter”. Voldtekter som skjer når folk er fulle. “Fylla har skylda!” sier noen. Det er mulig det. Men også den som ser noe, og allikevel ikke gjør noe har skyld. Så vær en kjernekar. Pass på vennene dine. Og pass på andre.

https://www.facebook.com/kjernekar

Fin kampanje laget av Redink for Politiet.

http://redink.no/

 

Venner er gode å ha. De er dyrebare og sjeldne. Og finner du en venn så ta godt vare på vedkommende. Det er en viktig selverkjennelse. Det er gjort en studie av mennesker som like før de dør forteller hva de gjerne ville gjort annerledes hvis muligheten var der. Et av de vanligste svarene var; Ta bedre vare på vennene. Og der er sant. Venner kommer og går. Vi forandrer oss og flytter på oss. Men av og til er det noen venner som bare blir der. Lenge. Og en av mine gode venner er Arild. Jeg kjenner ham godt. Og han kjenner meg godt. Og jeg tror det er mange andre også som setter pris på denne karen. En fryktløs tusenkunstner som alltid hjelper. Det er for meg uforståelig alt hva han kan når det gjelder praktiske ting. Skal noe bygges, skrus, sveises, mures, spikkes, drikkes så trør han til. Jeg har akkurat strevd livet av meg med å bygge brygge på hytta. Det har Arild også gjort. Mens jeg lå i vannet og rota med tenger i tanga gjorde han resten. Han stiller opp med powertools og kunnskap. Apparter og teknikker som en dust som meg ikke kan noe om. Men han kan, – og han hjelper. Takk Arild. Vi er faktisk venner på facebook også, men der treffes vi aldri.

Vi er bortskjemte med at fotballsupportere er noen griser og bråkebøtter. Det er bare slik. Det gjelder selvfølgelig ikke meg, bare alle de andre, sier de fleste. Men det er nok av dem til at ryddighet og høflighet ikke er ord som assosieres med fotballsupportere. Men det var til nå. Japan tapte i Brasil, mot Elfenbenskysten. Det var et skuffende tap. Fansen var sint, forbannet og skuffa. Så de rydda tribunene de satt på og gikk slukøret hjem. De plukket opp sitt eget søppel og forlot plassen respektabel og med æren i behold. Jeg tror muligens jeg var japaner i et av mine forrige liv. Jeg tar ofte med meg søppel jeg finner når jeg er ute og på tur. Jeg liker for eksempel at buss-stoppet ikke flyter over av søppel, selv om det er en søppelbøtte der. Så til mine medventende buss-stopp-menneskers store forbløffelse bøyer jeg meg ned, tar fatt i søppelet og strekker meg en halvmeter bort og hiver det i søppelkassa. Så blir det litt finere for meg og for de andre. Hvorfor gjør ikke fler enn japanerne og meg slike ting?

https://sg.sports.yahoo.com/blogs/soccer-dirty-tackle/japanese-fans-clean-up-their-section-after-world-cup-match-against-ivory-coast-015533399.html

http://www.nettavisen.no/sport/fotball/her-sjokkerer-japanerne-en-hel-verden/8455887.html