Plutselig så jeg det. På torvet i Kristiansand. På øvre torv. Ikke nedre,- øvre. Der var det bare. Essensen av min oppvekst i Sørlandets hovedstad. Jeg er født på 60 tallet, var ungdom på 70-tallet, og ble voksen på 80 tallet. Og da jeg løftet blikket denne unormalt varmevakre dagen på øvre torv i Kristiansand så jeg oppveksten min. Jeg løftet kamera og der var den fanget. Oppveksten min. I ett knips ser jeg kristendommen, som var overalt rundt meg i oppveksten. Jeg var til og med wannebe-kristen selv en stund. I det samme knipset ser jeg vann. Som barn og ung badet og seilte jeg så mye at foreldrene var redd jeg skulle få svømmehud mellom tærne. Og så var det forlystelsene i bildet. Her representert ved en sprudlende utefontene. Et produkt skapt for å glede. Og jeg har vært en flittig bruker av utesteder opp i gjennom, og er det fortsatt. Og som fjerde ingrediens i bildet sitter måka. Denne fantastiske fuglen som jeg digger. For meg er den et bilde på vakker natur og en oppvekst langs havet. Med seilbrett, svaberg, svømmeføtter og snekker. Alt dette i et blikk. I ett bilde. Dette er mitt bilde.

 

 

Kristiansand blir finere og finere. Jeg blir mer og mer stolt av hvor fint de gjør det rundt om kring. Det pusses opp og flikkes og forbedres. Harmen over torvparkeringen virker parkert. Det ble jo fint. Debattene debatteres flittig på de tusen skjermer her i Kristiansand om ting som bygges og lages. Vi bryr oss om byen vår,- heldigvis. Det menes og synses og  det skal vi jo. Uten meninger stopper vi. Festningsheisen slaktes, Torvkvartalet roses og det lille hvite huset inni Markens skal ofres mens Caledonien nytes. Domkirka er nå omkranset av noe fint og det er ikke lenger skummelt på baksiden. Tangen blir fin, og Odderøya blir fin og Fiskebrygga  er fin. Vi tåler litt kaos i ombyggingsfaser bare ting forbedres og blir finere. Jeg ble derfor en smule overrasket og ble stående lett måpende da de tidligere tok ned all tildekkingen og  stillasene rundt Sparebanken Sør sin mursteinsklump.

Jeg hadde i mitt stille sinn trodd at de skulle gjøre bygget fint. At det også skulle skinne på torvet. Etter lang tids arbeid og ståk og bråk ser det ut som de ikke har gjort noen ting. De har holdt på lenge. Kanskje bygget er verneverdig, – det burde kanskje omgjøres til verneferdig. Eneste som jeg er spent på nå er byggets signatur.

Jeg må begynne å se igjen. Se med hjertet. Se med nysgjerrighet. Jeg må begynne å gå. Begynne å vandre. Begynne å ta med meg en brosjyre. Begynne å sette meg ned på en benk. Fortsette å kjøpe softis. Jeg må begynne oppdage ting på nytt. Jeg er glad i den byen jeg bor i og jeg er glad at så mange kommer hit. Alt de får se. Den dyre maten de kan kjøpe og den deilige atmosfæren som er gratis. Turistene kan gå på konserter og forestillinger, museer eller gatelangs. De kan legge seg bakover på fiskebrygga og tygge på ei Ræge. De kan ligge i Nupenparken eller dra med badebåten til Stokken. Det kan turistene gjøre. Men det kan jaggu meg jeg og. Og jeg skal bli mer turist. I dag hoppet jeg av bussen 5 stopp for tidlig og gikk på tvers og over kryss på vei til jobb. Jeg så hundre stykker ta morgenyoga ved bystranda. Jeg så ei gammel dame ta sitt morgenbad. Jeg så raske turister etterfulgt av skramlende trillebagger på vei til og fra ferien sin. Jeg så dovne frokoster og håndklær på ripa i Gjestehavna og den nye urtehagen i parken innenfor. Jeg så verdens fineste McDonalds og masse uterestaurantstoler som bare venta på slitne rumper.  Jeg så både byen og turistene våkne opp, gni seg i øynene, og smile til dagen. Alle smilte. Til og med de som liker å tegne på seg selv og andre og tidlig gikk inn på festninga hvor TattooConvention akkurat holder på. Jeg smilte jeg og, for det er en fin by jeg bor i.

Vi har så mye fint her i Kristiansand. Og akkurat denne byen skal vi både like og dele.

 

Om du ser en eldre herre stå utenfor Cubus med et smil om munnen, så er det kanskje bare meg. Øyet stoppet opp igjen og hjernen tok en 360. “Hva var det jeg leste?” Har de allerede planene klare for 17. mai piffen. Burde jeg varsle Tveit Union? Underlig nok leste jeg feil i farta og trodde det jeg så helt til jeg så noe annet. Men da var for sent. Tubaer og trompeter og trommer og klarinetter lagde allerede smilet mitt og bildene i hodet ble framkalt et etter et. Av og til er det gøy å være meg.

I serien overraskende ordde-linger stoppet jeg opp utenfor vin-duet til byens nyeste server-ingssted. Det ser innby-dende ut der det lyser mot meg under journalismens høyborg i Fe-vennen bygget. Der hvor korrekturen og orddelinger hører yrkesstoltheten til.  Interi-øret rundt kaffekoppene så fint ut. Selgende tekst i de store gla-ssflatene stod foran meg. Der stod det hva de kunne friste med. Pen typografi i pene vinduer. Jeg sto der litt og undret meg. Tok et bilde og gikk videre med hodet fullt av et ube-svart spørsmål. Break Fast? Hva er det? Jeg skjønte på en måte hva de mente, men det er ikke det det står. Hodet mitt spant og fra nå av husker jeg denne plassen og kommer sikkert til å gå der. Kanskje det var akkurat det som var meningen? Legge inn et ord som får slike som meg til å stoppe opp. Break Fast? Knekk Fort? Pause fasten? Bryte fasten? hmmm.

 

Wikipedia Break fast

Not to be confused with Breakfast, also with a meaning of “breaking of the fast.”
A break-fast in Judaism is the meal eaten after fast days meals such as Yom Kippur and Tisha B’Av. During a Jewish fast, no food or drink is consumed, including bread and water. The major fasts last over 25 hours, from before sundown on the previous night until after sundown on the day of the fast.[2] Four other shorter fasts during the year begin at dawn and end after sunset.[3] In Islam fasting mostly occurs during the month of “Ramadan” where Muslims fast for the whole duration of the month for around 30 continuous days. The fasting starts at dawn and ends by sunset where the first meal “break fast” is eaten. During the time of fast no form of food and drinks are consumed.

Her er et tips til menyen;

https://www.thespruceeats.com/yom-kippur-break-fast-menu-2122523

15 minutter på Oddernes Kirkegård. Jeg tok bussen fra Lund til UiA.  Jeg hadde avsluttet dagen med møte hos en kunde på Lund. Fra Universitet skulle jeg ta en ny buss videre til Strømme. Den kom om et kvarter. Siden jeg er litt gammel og usmart følte jeg meg utilpass på en holdeplass full av universitets-studenter ispedd en og annen professor. Bussen min skulle ikke ta meg vekk herfra før om et kvarter. Det ble et kvarter jeg husker. Jeg forlot IQ-ens bussholdeplass og gikk inn på Oddernes Kirkegård tvers over veien. Det snødde og blåste og jeg hadde kirkegården for meg selv. Meg og alle sjelene og minnene og savnene som ligger spredd utover i systematiske linjer. Vinden løyet og det snødde stille på alle gravene som nå selv ble begravet. Den gode stillheten viste meg en gravlund på sitt vakreste. Freden som omslutta mitt lille hode var total. Der gikk jeg mellom rekker av døde. Av mennesker som har vært. Rader av minner over fedre og mødre og sønner og døtre. Av venner og fiender. Av høye og lave. Tjukke og tynne. De ligger i fred her i dag. En vakker fred. En stille fred. Det var en god fred som også fylte meg der jeg begynte å gå tilbake igjen.

Jeg rakk bussen og freden kirkegården gav meg sitter litt i ennå.

Æddikkesånnviliårde? Sånnsåmdeænå. Slik! Det er sånn det skal være her på Sørlandet. Noen plussgrader, stillongs eller shorts, vadestøvler eller sandaler. Skal æ bruke hevert , øse eller skuffe for å få vekk snøen . Dilemmaene er mange og store i vinterhalvåret. Vi lever et tøft liv her i Kristiansand. Med en vinter som lider av dissosiativ identitetslidelse. Ser ut som vår kong vinter innehar flere personligheter. Av og til snill og mild. Av og til kald og hard. Av og til blaud som et naud. Han kan ikke bestemme seg helt. Det er kanskje vinteren som har gjort oss så gudfryktige her sør.  Vi er stille og forsakte og tar i mot den fukten vi får. Og blaude konsonanter kommer ikke av potet i munnen, men av høyvann midt på vinteren. Vi har til og med blitt så naturmiljøskada at vi lager komper resten av året. Dette underlige slapslignende stoffet som smaker som, timevis med snømåking ispedd veisalt spredd av en gammel traktor. I dag kunne jeg svømt til jobb, eller tatt skøyter om det ikke hadde vært for all strøinga. Kanskje kano på sykkelstien. Men jeg valgte buss. Klam, våt duggbussbuss.

Hvorfor kan det ikke bare komme en meter ferdigbrøyta snø, og holde -2 grader fra desember til april. Kan nå det være så vanskelig.