Hva med å bevare trefasaden til Markensgate 32. Bevare den gamle stilen. Bevare den visuelle kosen og riv alt annet. Stapp et glasstårn eller noe annet ned igjennom det gamle taket! Da kan du gå inn fra Markens,  gjennom den gamle døra og inn i et større, nyere rom. Et nytt bygg, muligens litt finere enn jeg har skissert her, kan reise seg opp og ut av taket til det gamle hvite huset.

Vi bor i en fin by og har ei fin gågate. Vi må forsøke å holde den fin. Den må fornyes og effektiviseres, men tradisjon og kultur må bevares også. Det er ikke så mange hvite “sørlandshus” igjen i Markens. Jeg synes ikke planene til han som skal bygge ut dette er med på å gjøre byen finere. Bygg skal være effektive og bygg må generere penger til de som har penger. Men byggene i Markens må også gi noe mer enn penger i banken til eierne. Kristiansand er en kose-by og ikke en storby. Utbyggerne kan velge å sette spor etter seg. Gjøre det lille, eller det store, ekstra, når de skal endre noe. Utbyggerne av Torvkvartalet har klart det. De har laget nytt og gjort det finere og bedre men beholdt noe av det gamle. De har beholdt kosen.

De har et stort ansvar de som bestemmer her i byen. Vi vanlige fotfolk kan være enige eller uenige. Jeg er oldschool og liker mye av det gamle, men også det, innovative og morsomme. Jeg liker å bli overrasket. Håper de klarer å tenke nytt ennå en gang når det gjelder dette fine lille torvet i byen vår.

Slik vil utbygger at det skal bli.

Nei. Dette har ikke noe med nye ledere i KrF å gjøre. Det handler om meg selv. Jeg går ut. Det er det jeg gjør. 1 time hver kveld. Nesten. Ofte seint og ofte i stummende mørke. Inn i skogen. På en eller annen måte jobber hodet best når det ikke jobber. Omgitt av mørke og stillhet kommer ofte den gode ideen sigende. Jeg lykkes liksom helt uten trening. Helt uten å forsøke. Det føles litt som juks. For jeg bare går der og prøver å ikke tenke. Men så tenker jeg allikevel. Underbevisstheten kan nå inn til erfaringer og visuelle inntrykk som ellers er langt utenfor rekkevidde. Det er fantastisk. Og mange jeg har møtt i min karriere sier det samme. De jobber best når de ikke vet at de tenker. Plutselig kommer det et bilde i hodet, en lyd, en løsning, et svar. Det er en underlig deilighet i akkurat det. En oppgave mottas av en kunde og blir registrert og katalogisert før den sendes inn i hjernens hovedinngang. Siden blir denne oppgaven flyttet opp og ned i etasjene til du helt mister oversikten over hvilken etasje og hvilket rom den befinner seg i. Prøver igjen i morgen tenker jeg og går videre. Så går jeg tur i mørket.

Så kommer ideen. Kreativ uten å skjønne hvorfor. Kanskje det er månens fyrverkeri som på virker meg.

I seng med fienden, heter det. Hold dine venner nære, men dine fiender nærmere, heter det. Og kanskje det er noe i det. Når KrF og FrP slår sine kloke hoder sammen må det vel kanskje grunne i slike tanker. Men hva vet vel jeg. Selv er jeg en politisk analfabet vokst opp i en overmetta kristen landsdel. Akkurat det har jeg ikke tatt nevneverdig skade av. Ei heller blitt spesielt velsignet av. Jeg bryr meg ikke mer om politikk enn at jeg leser et innlegg i ny og ne og ser på en politisk debatt i reklamepausen på Transformers. Og litt får jeg med meg i sidesynet. Mennesker jeg møter gir også inntrykk og min oppvekst med ulike venner har satt spor. Så selv om jeg ikke kan mye politikk så stemmer jeg ved alle valg. Jeg stemmer etter hjertet og ikke statistikk. Jeg kan lite om vippeposisjoner.Ikke annet enn at begge finnes i lekeparker. Også i Stortingets. Jeg velger side etter hva jeg føler er essensen i partiet eller personen det skal stemmes over. Jeg stemmer det jeg tror er rett.  Politikk er et spill og politikere er gamblere. Like før vi ser Erna bytte plass med Carew i spill reklamene; Chill og Spill. Alle er troverdige helt til de ikke er det lenger. Og alle kan lett snakke meg i senk. Enten de er Frp eller Krf, Røde eller Grønne. Alle kan mer enn meg. Jeg kan ikke nok i noen saker til at ikke alle de på stortinget kunne ha overbevist meg om at de har rett. Derfor søker jeg etter det jeg oppfatter som essensen. Essensen av en sak eller parti. Allikevel.

Hareide overrasket på sensommeren og gjorde min verden litt lettere. For jeg har egentlig alltid undret meg over at essensen i KRF kan matche essensen i Høyre, eller enda mer underlig essensen av Fremskrittspartiet. Jeg har liksom alltid oppfattet kristenverdiene som “vi” og “deg først”, og ikke “meg først” og “de”.

Og i min verden er de partiene som noen kaller venstresiden de som jeg ligger i kategorien samlende og inkluderende. De som jeg mener ønsker det godt for alle før enkeltindividet. Så mens de blå partiene nå kappet om å vise hvor kristenvennlige de var, og sørlendinger var i sjokk over Hareides utspill og foldet sine hender, satt jeg her og følte liksom at Kristelig Folkeparti endelig hadde funnet veien.

Men siden dette er Kristelig Flokeparti tok jeg jaggu meg feil.

På ny er jeg i villrede og denne underlige troen og Stortingets Casino; Comeon.

Chill og spill! Vedder på at Robstad fikk FrP sine longs på kjøpet..

Aldri mer tomme tanker! Jeg fikk så lyst på en toseter med en heftig stor motor og stor tank. En ny bil hvor rekkeviddeangsten aldri er innen rekkevidde. For jeg så en tøff en parkert like ved Markens i Kristiansand. “En slik en vil jeg ha!”, tenkte jeg. Jeg har tenkt tankene lenge og nå er det kanskje på tide å sette planen ut i livet.

Kona reiste til Spania i dag så hun skal få det som en overraskelse når jeg henter henne på flyplassen om en ukes tid. Hun har selv lekt med tanken om en toseter så jeg tror hun blir glad. Fordelen med en slik bil er jo at tanken aldri blir tom, nesten.

Eller tenker jeg feil om tanken.

Uansett. Tøft av Christiansand Bryggeri

På steder der jeg har jobbet har vi alltid hatt oppvaskmaskin. Det er en ganske enkel innretning. En stor dør med fint gripe-håndtak kan åpnes og skitne kopper, fat og bestikk kan settes inn i dertil egnede hyller og skuffer. Når den er full kan nevnte dør lukkes og den kan, ved å vri på en bryter og trykke på en knapp, startes og den vasker alt rent i løpet av en times tid. Da kan døren åpnes og  rene kopper, fat og bestikk kan løftes ut og settes inn i de skap og legges i de skuffer som, er tiltenkt dem. De aller fleste oppvaskmaskiner jeg har møtt,  i alle fall der jeg har jobbet, har hatt oppbevaring for glass, kopper, fat og bestikk i umiddelbar nærhet til selve maskinen. Ofte kun en armlengdes avstand fra selve maskinens skuffehyller.

Hele operasjonen med å tømme en oppvaskmaskin for rente ting og sette inn skittent tar som regel i underkant av 5 minutter. På steder der jeg har jobbet har nettopp disse 5 minuttene manglet hos disse travle menneskene som sokner til denne oppvaskmaskinen. De er så inni helsikes travle. De har ikke tid til å prate. De har ikke tid til å være. De har ikke tid til å gå. De har aldri tid til å rydde opp etter seg. De har bare ikke tid til noen ting. Det underlige er at det virker som enkelte heller ikke rekker å gjøre noen ting. Enda så travle de er.

En gang jeg tømte oppvaskmaskinen på et sted jeg jobbet kom en kollega bort til meg og sa; “Så flink du er!”. “Takk”, sa jeg, “men det er ikke så vanskelig. Jeg kan vise deg hvordan.” Jeg tror han rødmet litt før han travelt måtte videre.

Jeg er glad jeg ikke er så travel .

Jeg har alltid 5 minutter å avse til et oppvaskmøte..

I Norge kan du bli hva du vil. Er det ikke flott? Utradisjonelle valg vekker åtgaum i samfunnet. Mannemenn kan bli quiltere og kvinner kan bli sprengere. Det er så fint. Alle kan bli hva de vil og forfølge sine drømmer. Mulighetene ligger for våre føtter enten du har baller eller pupper eller begge deler. Selv om det er slik at utradisjonelle valg blir framelsket og ikke lenger er så uvanlig allikevel må jeg jo si at jeg ble litt nysgjerrig på eieren av denne bilen. Jeg stod og ventet en stund men eieren kom ikke.

Jeg fikk aldri sett Fjellsprengnina, eller hvem er det som står der oppe? Tøft.

Jula er fin men endelig er den over. Nissene forlater hus og hjem og flyr til bake til isødet de kom i fra. Sekkene er tomme og grøten oppspist. De har gitt og de har fått. Nissene har fått feite vommer mens vi har slanket andre ting. For vi som en gang hadde feite lommebøker går en lettere tid i møte. Det er på tide å starte oppsparing igjen. En 11 måneders innstramningstid ligger foran oss. Det er akkurat nok til at finansieringen av neste års nissesekkefyll kommer på plass. Jula er fin men gudd hvor deilig det er når nissene igjen forlater balkongen og reiser nordover.

Julebord og vennefester. Møter og mingling. Julemåneden er tid for fest, feiring og fyll . Vi oppsummerer hverandre og takker for tiden vi har sammen i alle månedene som leder opp til desember. Slik er det også med meg. Familie og firma. Masse gøy og masse moro og av og til ispedd litt alkohol. Nå i romjulen har jeg en tradisjonspålagt møteplikt på Lummax Fotballakademis Romjulstreff. Lummax har eksistert i snart 25 år, og jeg har vært medlem siden starten. Vi er en fin gjeng som møtes hver søndag og spiller noe som ligner på fotball. I romjulen gjør vi ekstra stas på oss selv. Vi møtes og spiller fotball i 1,5 time før en badstu og kalde pils står klar til å ta i mot en gjeng uhåndterlige kropper. Vi skravler som høns og ler som haner. Når varmen, pilsen og litt medbragt juleaketvitt har gjort susen hørbar i hodet drar vi med maxitaxi til byen. Alt dette er vel og bra, også i år. Personlig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde spist nok denne dagen for fortauet begynte faktisk å bevege seg i det jeg gikk ut av maxitaxien. Jeg sa fra til de andre at jeg måtte ha en matbit og gikk på gyngende grunn over torvet i retning junkfoodens høyborg; MacDonalds. “Gått å gå litt”, tenkte jeg. “Frisk luft er bra”, tenkte jeg og undret litt på hvorfor domkirketårnet var laget av gummi. Jeg gikk videre på ustødig asfalt og blomsterkasser som ikke kunne holde seg rolig og nærmet meg en bigmac. Det var da jeg så det. Eller dem. Familien som satt og spiste på en restaurant jeg passerte.

Jeg snudde og gikk hjem.

Vi ser rett og slett alt for mye på TV. I vår familie har vi gjort noe med det. Vi har klart å redusere hva barnebarna ser på TV med over 50%. Også oss selv for den saks skyld.

Julen er fin med mye fritid. Så  julen har blitt TV-jul. Dessverre. Vi har så mye fritid at vi velger å bruke den til å ikke gjøre noe. Vi setter oss ned og ser på hva andre gjør. Vi ser Norgesmesterskap etter Norgesmesterskap på ski. Det litt underlige er at Norgesmesterskapene arrangeres litt rundt om kring i verden. Men dem og det. Og så ser vi på Magnus Karlsen som spiller utrolig langsomt hurtigsjakk. Men fjernkontroll i den ene hånda og kaffekrus i den andre ser vi på romantikk og spenning, sport og intriger. Vi ser ofte på ting vi har sett før bare for å se om vi har sett det før. Og husker vi ikke alt skifter vi bare kanal og ser det en gang til. TV-tittinga blir bare avbrutt av en og annen familiemiddag som sørger for nødvendig næring og toppstappa magesekk. Heldigvis sørger en viss tyngde rundt midjen for at jeg sitter mer stødig i sofaen når desserten kommer og TV-n kan skrus på igjen.

Vi ser rett og slett alt for mye på TV. Men nå ser i alle fall vi halvparten så mye på TV som før. Det var ganske lett å få det til. En ny TV til hytta ble satt på et utrygt sted inntil den skulle fraktes ut til hytta. Den gikk i gulvet,- og vipps! Den begynte å vise halve program. Instant redusert TV-titting. Og siden det var så lett å halvere kunne vi like gjerne prøve å slutte helt. Og hva er vel ikke gøyere for en 11 årig gutt å gå løs på TV med hammer.

Det litt artige er at forsikringa ikke dekker dette.