Julerekka på Bamåsen
Bamåsen fra litt avstand er fin. Den er egentlig akkurat som meg. Finest på avstand og i stummende mørke. Julelys er jo skapt for å lyse opp, pynte opp og skape stemning. De klarer det der oppe. Dessverre er det med undring jeg ser at mange andre tror at mer lys, gir mer stemning. At dess mer dess bedre. Og de som gjør det burde heller henge alt stasjet på innsiden av veggen i steden for å belemre oss andre. Og noen tror også at dersom du samler alle lysene dine i en kanon og skyter dem på huset blir det vakrest. Heldigvis er de fleste hus koselige med litt lys. Behersket lys. Og av og til smiler jeg og tenker at her er det noen med smaken i behold. Noen som tenker litt helhet og design. I begynnelsen av Hånes I Kristiansand har et helt lite nabolag skapt noe fint. Fra Strømsheia sent i går kveld så jeg de vakre lysene på Bamåsen. De som strekker seg fra hus til hus og lager et fint lite mønster. En koselig lysrekke. Lyslenker burde vært kvotebelagt med mindre du kan vise til slike ting de gjør i Bamåsen. De har klart det der. Det er bare flott. Hill, hill og god jul.
Det er dagen før dagen i dag. Og det er slik det skal være. Dager følger dager og alle dager jeg vet om kommer før neste dag. Men i dag er spesiell siden i morgen er julaften. Allerede i morgen. I rommet innenfor ligger hjertene til to barnebarn og banker spent. De ble innlagt her i går av foreldre som ikke helt takler forventningspresset disse to påfører omgivelsene. Vi merket det i det det nærmet seg leggetid. For selv om gjespene ble større og større økte energien i rommet. “I morra er det bare en dag igjen”, kom det fra to barnestemmer. “En dag.”, sa de med fjerne blikk. Den lengste dagen. Selv om fakta er at sola akkurat har snudd og dette er den tredje korteste dagen i året og det er nesten et halvt år til den lengste dagen; St.Hans, er allikevel dette en av de aller lengste dagene. Det er som med været ute. 3 minusgrader men sterk vind oppleves fort som 10 minusgrader. Dagen i dag har 24 timer, men siden den kommer før julaften har den en opplevd lengde på sånn ca 35 timer for disse to. De våkner snart der inne og kommer ut i stua. Siden dette er dagen før dagen får de åpne en pakke hver. Det sløver dem ned en stund. Men virkningen av den pakka avtar utover dagen og nye tiltak må iverksettes. Skogstur, snøballkrig, akebakke, ludo, julefilm. Det er underlig det med tidopplevelsen disse dagene. Mange voksne ville helst hatt flere timer til rådighet. De fleste barna færre. Opplevelsen av tid endres heldigvis når en blir eldre. Jeg sitter her med hvilepuls og venter på at de to skal stå opp.
Hva ligger under ditt juletre? Hva ligger under mitt juletre? Hva ligger under Michaelas juletre? Jeg undres. De fleste har reist hjem nå. Tiggerne. De dro sist lørdag til Oslo, for så å ta buss ned gjennom landene til de kom hjem. Hjem til mann og barn og koner og familie. Hjem til slekt og venner. Hjem til sine liv der nede et sted. Maria er hjemme nå, håper jeg. Hun gamle med bare ett øye. Og Michaela, som pleier å sitte utenfor Det Hvite Hus i Markens. Hun skulle også hjem til jul. Jeg traff Michaela på Hennes og Mauritz en dag. Hun kjøpte julepresanger for litt av pengene hun har tigget, fått eller tjent. Hun stod ved kurven med varer som gikk ut av sortimentet. Hun kjøpte noen billige sjampoflasker. De skulle bli julegaver til de der hjemme. Jeg lurer på hvordan julen blir hos henne. Hun liker Kristiansand, men ville hjem til jul. De siste ukene har de sittet ved hvert sitt juletre og tigget. Under juletreet de sitter ved har de lagret sine salgsvarer. Sine strikketing. Lurer på om noen av de tingene ligger under noen av våre juletrær. Jeg lurer på om de har juletre der de bor.
Det var noen som falt i staver. I alle fall jeg. “Fantastisk. Magisk. Vakkert”. I kommentarfeltene her ute i det store digitale universet er det gledelig mange tomler i været, hjerter og smilende fjes. Mange små snutter av Juleshowet på fasaden til Kristiansand Domkirke har blitt postet på vegger og flyter rundt i ulike kanaler. De gode ordene forteller oss at vi har klart å skape det vi prøvde på; Høytid og Julestemning for store og små. Alle gode, og høye makter har stått oss bi. En blir jo litt nervøs og svetter og stammer en smule i det en skal forsøke å få betong til å se ut som Stavkirke. Men det viser seg at vi hadde stavekontroll så det holdt. Juleshowet på fasaden til Kristiansand ble en suksess fra første visning. Takk Kristiansand. Her er Kvadraturforeningens film av showet. Men prøv å se det live. Det er da varmen kommer.
Jeg tenker ikke på stort annet om dagen. “O Jul med din 3-D og veldig, veldig lyst”. Tankene går i høygir i det høyeste. Det surrer og går i hodet mitt. Juleshowet står på repeat inne i hjernebarken. Alle detaljer i showet vårt er nå på plass og vi har hatt visning for oss selv på veggen på kontoret. Jeg fikk tårer i øynene av noe jeg selv kjenner ut og inn. Føler meg like lettrørt som Brøndbo. Men jeg er egentlig ikke nervøs i nervan. For alle gode krefter jobber for at alt skal virke. Vi er så heldige at vi har mange flinke folk med oss. For i tillegg til det vi lager er det er rett og slett mye teknikk som skal settes sammen. Og virke. De som kjenner meg vet at jeg er flik til å sette sammen ting, men det er sjeldent de virker. Jeg er nok flinkest med det tekniske på avstand. Heldigvis fulgte det dyktige folk med projektorene som vi skal bruke til å belyse domkirkens fasade. 32 tusen lumens ganger seks. Rett og slett mye lys som skal virke samtidig . Alt skal settes rett sammen og virke, virke virke virke. Gudd og Gudd! Og ja, han er med oss han og. Domkirkens folk er virkelig med oss. Kommunens folk er med oss. Event-selskapet BestEvent er med oss og ikke minst alle i Kvadraturforeningen. Jeg er nervøs uten å føle noe forventningspress, det er heller forventnings glede. Ingen prestasjonsangst heller, mer prestasjonsglede. Om to dager skal alt virke og flere kan glede seg sammen med oss. Håper jeg også virker fram til da.
Det ante meg. Før eller siden måtte jeg møte veggen. Det kom ikke uventet og det kom heller ikke som en overraskelse. Så det ante meg at noe var i gjære. Inne i veggen. Og i det jeg åpnet den opp så jeg det jeg til nå hadde ant. Pill råtten fra vinduet og ned. For mine to gamle vinduer i den gamle hytteveggen har ikke klart å holde tett. De holdt ikke vann for å si det rett ut. Men allikevel, jeg er ikke sint, de har gjort er god jobb. De har kjempet mot vær og vind i 60 år og fortjener et liv etter døden. Salt- og stormfritt. Veggen må jo fikses tenker jeg. Eller skal jeg satse på en sommer slik vi hadde i år. Da trenger jeg ikke henge opp noe annet enn en rullgardin. Dessverre tilsier mitt noe svekkede erfaringsgrunnlag at somrene ikke alltid er slik. Så jeg må nok bygge opp en vegg igjen som er ferdig til april. Så jeg har litt tid.
! 