Sørlandets homofobiorkester
Sørlandets Homofobiorkester holder intimkonserter over hele landsdelen i forbindelse med Skeive dager her i Kristiansand. Og det er litt trist. Heldigvis har de synkende publikumstall og spiller ikke helt i takt med tiden. Sure toner og falske stemmer, men allikevel. Trist. Deler av våre religiøst overbeviste toer sine hender og vrir seg i sine graver. Og KRF som har slagordet “menneskeverd i sentrum”. Statistikkene viser at skeive folk på Sørlandet har det vondere enn rette folk. Og vondere enn de har ellers i Norge. Det er trist. Men vi kan rette på dette. Skeive oppfatninger av skeive folk er feil. Frihet og respekt er viktige ord i mitt liv. Likeverd. Jeg gratulerer de skeive med sin skeivhet for det er jo de som har rett. Det er de homofobe som er på skråplanet og ikke de skeive. De har feil de som tror de er rette.
vær fri.
Jeg er ingen tekniker eller har noe som helst mekanisk innsikt. Mangelen jeg har oppdaget på dagens vannscootere kommer fra null selvinnsikt, iaktakelser, egenførte statistikker og snart tre måneders analyser av sjøens minste farkoster. I denne perioden har jeg oppholdt meg 5 meter fra havet i store deler av døgnet. Det viser seg at vannscootere ikke har noen måte å regulere farten på. Sammenstillingen av alle mine observasjoner viser at de enten er av eller på. De har enten bånn gass og hviner og skriker og splatter i full ekstase, eller så er de helt stille. De enten forstyrrer eller de gjør ikke. Ingenting i mellom. Akkurat som sekkepiper. Enten fullt trøkk eller ingenting. Vannscooternes inntog i våre kyststrøk har vært en berikelse, påstår noen. De tar feil. Jeg tror de som sier det er dem som ser en vannscooter passere mens de ligger på stranda. For meg som bor langs sjøen er de en forringelse. Jeg sammenligner vannscootere med sekkepiper. Det er sikkert veldig gøy for de som holder på. Det må jo være gøy å kjøre en vannscooter. Og det må jo være kult å kunne spille sekkepipe. Til og med jeg synes sekkepiper er fargerike og kule og kan gjerne se og høre på dem i ordnede forhold i et selvvalgt tidsrom. Men jeg vil ikke ha sekkepipespillere gående tilfeldig forbi huset 25 ganger i døgnet.
Første ventetid ble ved Reiårsbekken. Denne vesle bekken med et forhenværende fossefall på hele 200 meter. Det var mektig å klatre oppover i den tørrlagte fossen. Vi så fisk i kulper og samla rullestein og jeg fortalte om Reiår som en gang styrtet utfor denne fossen sammen med hesten sin i et forsøk på å imponere ei berte fra Ose. Vi kjørte videre. Vi kom til Bygland før vi måtte vente igjen. Og gudd. Tilfeldighetenes rare ting. For akkurat her var en festival for de Paranormale. De som trosser elementene med en skjerm over seg. Det ble avholdt norgesmesterskap i akrobatikk for Paraglidere. I blikkstille steikvarme kjøpte vi is og satt og så på alle disse menneskene som ikke liker seg på bakken. De ble dradd opp med båter til de bare var små prikker på himmelen. Tøft. Så bar det videre. Vet Syrtveit-fossen ventet vi mens vi så på rafting i elva og fikk kaldt vann av selveste grunnleggeren av Troll Aktiv; Tim. Vi kjente hverandre for lenge siden. Og gjensynet var topp.
Nest siste stopp var i skyggen av Spar på Skarpengland. Der gikk vi en stille vente-tur uten å prate så mye mens hjulet ble kaldt. Nesten hjemme dro vi opp i Stampa og bada av stresset og støvet og angsten for ikke å komme helt hjem.
! 