Dedikasjon. Hengivelse. Bli med. Være i nuet. Carpe Diem. Blodfan.Gudd å bra noen ganger. Jeg skulle av og til ønske det var meg som stod der, inne i musikken. Iherdig dedikert. Så lenge du har noe å holde fast i går det fint. Karen her er langt inne i en musikk jeg ikke skjønner noenting av. Tunge rytmer er det eneste jeg kan kjenne igjen i lydbildet. Men det er meg, en traust sørlending som av og til skulle ønske jeg kunne gi litt mer faen. Jeg skulle gått opp til gjerdet ved siden av ham og blitt med. Inn i opplevelsen. Måkeskrik 2018. Det er Sibir som er på scenen.

Og takk til Måkeskrik som leverer den gode følesen.

Enten venter vi solid væromslag, eller så har de ansatte i denne butikken ikke vært utendørs siden April. Summer Dream + nyheter = boblejakker. Noen drømmer muligens om slikt om sommeren. Det er ikke akkurat min fetisj, men dem om det. Kanskje det er en gylden mulighet for sjokkslanking etter badstumetoden eller bare rett og slett se litt rar ut når august kommer. I raden og rekken av tilbud jeg ikke forstår er dette ett av dem. Jeg gikk ikke inn i butikken og spurte hva greia var. Jeg er jo tross alt sørlending. Men kanskje jeg hadde fått servert litt julegløgg?

Jeg hadde nok gått på Palmesus jeg og om jeg ikke var så inni helsikes gammel. Fire av våre sommergjester var der. Gikk der. De sover nå. De sover ut susen og rusen. Noen sier at alt var mye bedre før. Jeg tror de tar feil. Noe var nok bedre, men ikke alt. Jeg har observert enkelte forbedringer i denne lille store Sørlandsbyen. Som en voksen mann et stykke fra ungdommen klarer jeg å se tilbake til mitt Kristiansand. Helt til den gang jeg var en av byens 18 åringer og eide verden. Vi visste pent lite om hva festivaler var og at palmer engang ville suse på bystranda som ikke en gang var der. Det fantes tre typer øl og nesten ingen steder å kjøpe den. Åpningstider var begrenset og vi hadde ikke peiling verken på hva kompisen spiste til middag eller hva som skjedde noen steder. Vi så svært lite filmer av kattunger og interiørdetaljer. Ingen gadd å ta selfies for det var dyrt å fremkalle. Men vi hadde utesteder overalt for det fantes ingen innesteder, rent bortsett fra bedehus da. Beste utestedet var Bertes. Der sørget vi for vår egen uteservering. Flekkerøya var hellig. Vennesla var langt vekk. Odderøya var militært og resten var kristent. Gikk det rykter om at du hadde hatt ei øl eller kanskje til og med danset fikk du i alle fall en bønn eller to i ditt navn. Salmer ble sunget og kirkene runget. Det sydet ikke akkurat i Kristiansand på den tiden. Men gøy var det lell for vi viste ikke bedre. Vi hadde fester hvor vi så på hverandre. Vi hadde six-pack i neven og ikke på maven. Jentene hadde mindre sparkel og ingen hadde capsen feil vei. Vi brukte solbriller når det var sol. Vi hadde sirkeltrening og ikke Crossfit. Men vi hadde ikke Palmesus. Hadde jeg vært 18 hadde jeg helt sikkert gått på Palmesus og hoppet i sanden. Jeg skjønte etter hvert hva festivaler var. At de er gøy og mye øl og mye støy. Festen som nå går inn i natthistorien er merkevare for byen og den skal vi omfavne. Det er plass til både PalmeSus og SalmeRus. Nede i båthuset ligger noen å sover ut susen med et smil om munnen.

Byen er ikke som den var før. Og det skal den heller ikke være.

Fra hytta så vi fyrverkeriet, hørte bassen og jubelen fra Bystranda. Det hører sommeren og Sørlandet til det og.

Det var jo nesten. Nesten meg. Så jeg stoppet opp, smilte, og tok bilder til den butikkansattes granskende og spørrende blikk. “Det er jo nesten meg!” sa jeg lykkelig. Det virket ikke som om den uttalelsen var det minste grann oppklarende for vedkommende butikkmedarbeider. “Trenger du hjelp?”, spurte hun. Jeg vet ikke om hun refererte til min mentale helse eller min kjøpekraft. Og mens hennes spørrende blikk fulgte meg ned trappen og ut av butikken smilte jeg fortsatt. Det var jo nesten meg. TomTom- Motivasjon for et sunnere liv.

Samtidig som meterologene skrur opp temperaturen ser jeg denne. Samtidig som varmerekordene går mot nye høyder og desillusjonerte sørlendinger reiser på forhåndsbestilte sydenreiser ser jeg denne. Det er alltid lurt å være tidlig ute sies det. Jeg kjenner mange som i disse dager reiser slukøret på en pliktferie til Agia Napa, Playa del Ingles, den franske rivieraen eller ennå lenger sydover. I April var det kaldt og bestillingsfingeren var triggerhappy. Jeg unner de nordlendingene som gjorde dette litt ekstra sol og sand. Men for vi som bor her? For oss sørlendinger. Modig legger de ferierende ut feriebilder på facebook. Av scenarier som minner om Bertesbukta, Hamresanden og Bystranda. Enkelte somre kan jeg kjenne et snev av misunnelse ved å se slike bilder. I år er det motsatt. På utallige strender i ulike varme himmelstrøk sitter sørlendinger og ser på bilder hjemmefra. Av oss som ble hjemme da flyet dro. “Same, same but same”.  Timinga er dårlig. Men det er jo umulig å vite på forhånd.

En butikk i Markens har tydeligvis også forhåndstrykket plakater og tilbud. I et underlig håp om mørkere og kaldere tider henger de opp Høstens første nyheter! Jeg er en enkel sjel, men undres om ikke dette lokketilbudet fordamper i varmen og om ikke disse nyhetene er gamle når høsten kommer.

Snikreklame i Tollbodgata. I Oslo nærmer det seg årets Pride Parade mens mangfoldet i Kristiansand venter ennå litt. Først i August går festen Skeive Sørlandsdager av stabelen. Men snikmarkedsføringa har allerede begynt. Finurlig og forsiktig har reklameringen funnet plass i Tollbodgata. Mitt i hovedbussgata. Av og til ser jeg noen surkristne som korser seg. I min oppvekst fantes det ikke homofile mennesker. Vi trodde det bodde en i Danmark, men vi var ikke sikre. De som finnes i dag har blitt til i den senere tid. Men det er jo en fin tilkomst. Et mangfoldig felleskap er topp. Alle former og farger. En dag så jeg en som ropte ordet “Homo!” etter et mannlig par som leide. Den ene av den snudde seg bare og sa “Jepp!” og gikk videre.

Sammen med de fleste rundt meg oppfatter jeg ikke Homo et skjellsord lengre. Det er bare et ord. Noen bruker det jo ennå, men det beskriver vel ofte utroperen av ordet mer enn den det rettes mot. Pride Paraden i Oslo viser mye av Norges mangfold og er en fargerik fest. I slutten av August er det Kristiansand sin tur. Og snikreklamen har som sagt allerede startet.

https://foreningenfri.no/fri-sor/

Jeg merka det litt utpå ettermiddagen i går. Sånn i 3-4 tia. Jeg følte meg tung i øynene og det begynte å verke i leddene. Hodet var numment og det føltes som ørene var fylt med bomull. Jeg var så lei. Dritlei. Jeg stirret tomt ut av kontorglasset. Ut og opp på den mørke uklare himmelen. Jeg var så fryktelig lei det været som var utenfor vinduet. På vinden. På regnet som aldri tok slutt. På trærne som viftet like mye som gale Brann supportere. Og det var ingenting å gjøre. Rent bortsett fra å skule stygt på regnet som silte ned. Jeg fikk si som svigerfar; nordlendingen. “Æ STÅR AN A!”. Ja, man overlever jo alt, men dette er kjipt. Nå hadde det regnet lenge nok. Jeg har ikke bosatt meg her i sør for å ha sånt værfenomen. Det hadde vart i flere timer nå. Helt siden klokka 9. Nesten hele arbeidsdagen hadde det regnet. Og vi som hadde det så fint. Hvorfor i huleste skjer dette? Naturen er lunefull. Jeg innså sånn ca i 6 tia i går at jeg var på bedringens vei. Regne slutta og vinden løyet.  Jeg hadde visst bare vært værsjuk noen timer.

I dag er jeg god igjen og sola skinner.

Kjøttet er sikkert godt. Tilbudet er sikkert godt. Men grilling alene? Det er trist. Inviter heller noen du vet er alene neste gang du skal grille. Gjør en alenevenn glad. Grilling er for meg en sosial ting. Mannen, eller onkelen, griller og svir og steiker og stinker av pølser og burgere. Muligens en biff for de kondisjonerte eller fisk for de sunne. Selv om leveransen til slutt er akkurat det samme så er utgangspunktet det samme. Mannen ender alltid opp med kølsvarte seige udefinerte gummistykker. Grilling er mannens domene. Damene slipper ikke til grillen. Jo større grill dess mindre pølse heter det visst. Ungene løper rundt i hagen i hjemmelagd tåke og damene sitter med selvlagd salat og venter på noe som en gang var mat. Men det er sosialt. Grilling er svært sosialt. Det er prating og latter og slikt. Derfor fikk jeg veldig, veldig triste bilder i hodet av Kiwi sitt tilbud. Hulk.

Inviter en alenevenn på grilling.

En hyllest til Sommerbyen Kristiansand. Det er satt ut benker langs gater og i parker. Fine benker i solen og flotte benker i skyggen. I sommervarmen er det godt å sette seg ned, slappe av og kanskje kjøle ned en varm kropp.  Kristiansand er kåret til en god by å bo i. Og med slike offentlige nedkjølingstilbud som dette er ikke det så rart. Like ved Domkirken i Kristiansand kan du sitte ned og blir avkjølt. Lytte til litt klokkespill. Kanskje ikke slappe helt av, men lell. Offentlig nedkjøling i det aller helligste like ved det aller helligste. Hvor lenge du sitter avhenger av din egen smerteterskel. Etter en tur på denne benken føler du deg både avkjølt og nummen. De fleste går litt rart de neste kilometrene og for mennenes del kan de faktisk ganske helt sikkert regne med å kunne synge sammen med Sølvguttene ved neste gudstjeneste. Men hvilken service.