En eksistensiell utfordring kom i min vei. Livet er ikke alltid lett. Jeg tror på flere dimensjoner og parallelle univers, jeg klarer bare ikke å forflytte meg mellom dem ennå. Noen ønsker meg nok over på den andre siden, men de får vente. Lappen som var hengt opp på denne blå døren ga meg en utfordring jeg ennå ikke er klar for. Men hva om? For dersom jeg hadde klart å gjøre som det står på denne døra så hadde jeg jo havnet akkurat her jeg står nå. Og det er jo ikke her jeg skal. Hva skulle jeg da gjort? Og kommer jeg over på den andre siden vil jeg da se akkurat samme beskjed henge på den siden av døra. Hvordan kommer jeg meg videre herfra. Jeg får ringe til en av de klarsynte i Åndenes Makt. Kanskje de kan hjelpe meg over på den andre siden.

I mellomtida tar jeg trappa opp til venstre.

Den Norske Motstandsbevegelsen. Tidligere når jeg hørte denne betegnelsen dukket det opp bilder av menn med radioapparater, tungtvanns folkene og kvinner og menn som gjorde sin lille motstand mot en okkuperingsmakt. Jeg tenkte på dem som en slags helter. de tenkte kanskje ikke det om seg selv. Men jeg tror kanskje flertallet gjorde det.

Nå brukes betegnelsen av en gruppe som også har meningers mot, men det er vel kun dem selv som synes de er en motstandsbevegelse.

Jeg så på TV i går og så Den Nordiske Motstandsbevegelsen. Stor demonstrasjon i Gøteborg. De samme gikk også i takt i Kristiansand for en stund siden. Også her unge menn og kvinner, mest menn, som yter motstand mot en okkupasjonsmakt. Men hvem er det de kjemper mot, tenkte jeg og leste litt på deres hjemmesider (https://www.frihetskamp.net/var-politikk/ )

Jeg prøver noen gang å forstå ting. Hvorfor gjør folk som de gjør. Det er av og til ting jeg lurer på. HMMMMM, tenker jeg og lurer på mer. Hva har jeg gått glipp av. Hva er de så sinte på. Av og til spør jeg onkel Google og leser og leser.

Denne motstandsbevegelsen har en ni-punktsplan som egentlig burde være lett å forstå, men jeg forstår den allikevel ikke. Men vi er jo forskjellige. De forstår nok sin egen plan.

Heldigvis er det flere enn meg som ikke forstår.

 

 

Norske politikere har gjennom klimaforliket i Stortinget vedtatt mål for klimapolitikken og tiltak for hvordan vi skal nå målene.

Og kjære alle dere som bor i Nord-Norge.

Målet er å senke global oppvarming, ikke øke., Les dette:

Se på bildet! Kan du finne det virkelige hullet i veggen? De leker allerede med hodene våre. De har allerede begynt med å utfordre intellektet. En illusjon på veggen. Kanskje ikke den beste, men en fin start. Vitensenteret kommer her. De skal gi oss ny viten på nye måter. Vi skal bli smartere. Det er nok for sent for undertegnede. JIPPPPPIIIIIII allikevel. Vitensenteret kommer til Kristiansand og har funnet seg plass midt i Markens. Nå skal hoder brynes og tanker forvrenges og muligens forlenges. Jeg gleder meg til det er ferdig. Akkurat nå er det full ombygging av det som engang var Markens Grøde (Kristiansands svar på Aghia Napa på 70-tallet). Der hadde de til og med den gang syndige maskiner i form av kroneautomat på toppen av trappa. Senere har det vært mye. Også skole. Nå skal ny viten inn i nye lokaler. Dit skal jeg. Kanskje med en 7 åring og en 10 åring på slep. Eller kanskje alene. Da unngår jeg  nedverdigende og realitetsvirkelige kommentarer fra en 10 åring og en 7 åring.

http://vitensor.no/

Kjære Nordlending. Det får være nok nå. Vi her sør har hatt tre fulle dager med nesten sammenhengende overskyet vær. Det har vært helt ned mot nordnorske sommertemperaturer her nede. Regn har det også vært. Opptil flere timer i strekk. Slikt blir man værsjuk og blaut av. Så bringer våre landsdekkende kringkastere inn bilder og levende film fra et Nord-Norge badet i sol og varme. Tante Facebook hjelper heller ikke.  Det flyter over av vakre landskaper og smilende fjes. Men det er nok nå. Dere har hatt deres skjerv av penværet. Dere er vant til en sommer som aldri kommer. Det er ikke vi. Dere sier hele tiden at “Vi står an a!”. Det gjør ikke vi. Dere er vandt til mørketida og mørkets makter. Det er ikke vi. Så slutt med finværet og finn fram høsten slik den skal være norraførr. Enkelte klimaendringer skal man bare ikke helt uten videre godta.

Til og med syra er blaut.

 

 

Jeg er skuffet over meg selv. Jeg trodde det ikke, men det skjedde allikevel. Automatisk avsky og frykt. Fremmedfrykt. Redd for det ukjente. Uten at jeg verken trakk pusten, så en gang til eller rett og slett lot sinnet være åpent for nye ting. Jeg gikk rett inn i aversjon uten blygsel. En kveldstur og utsatt middag resulterte at jeg gikk inn på COOP Dvergsnes for å handle en liten pizza min mage kunne mettes med når jeg kom hjem. Og når Dr. Oetker har foreskrevet en liten kveldspizza takker man ja og gleder seg. Jeg vet hvor pizza-disken er og fant den fort. Øynene gled forbi Grandiosa og BigOne. De store pizzaene. Jeg fant de små og lurte på om jeg skulle ha vegetar, kylling eller pepperoni. Kanskje en sterk Diavola eller en Quattro Formaggio. Ummmmmmmmmmmmm. Kjertlene begynte allerede å bli vasne bak i munnen. De så fram til sprø bunn, smeltet ost og smaken av Italia. Ummmmmmmmmm.

Det var da jeg så den nye pizzaen borterst i disken. “Hmmmmm. Kanskje den?” tenkte jeg. “Kanskje noe nytt i dag?”.  Jeg gikk nærmere . . . . . . . . . . . . Jeg ble plutselig like kald som kjøledisken, skylappene smalt fram og korsets tegn kom automatisk (jeg er jo tross alt sørlending). Foran meg lå en SJOKOLADE PIZZA! Hadde de plassert den i disken med kaker hadde det vært OK. Jeg hadde vært forberedt. Men nå ble det bare kleint. Hodet var innstilt på pizza og ketchup. Istedenfor fikk jeg den i trynet. Tipper den ikke blir bedre av litt ekstra paprikabiter og noen fyldige skiver Jarslberg. Ei heller med litt ketchup på like før servering. Hodet var plutselig et virvar av ukulinariske bilder. Livet falt i grus og kjertlene bak i kjeften var knusk tørre på et blunk.

Jeg gikk til Fjordlandshylla.

Her foregår det Underground Knukcle Fights. Kanskje til og med MMA (det står for Mixed Martial Arts og ikke Markens Magasin som jeg uheldigvis forslo for en irritabel hardtslående utøver av grenen). Slike kamper utøves for det meste av voksne menn med skjegg og shorts som klasker til hverandre. De ender ofte opp med noen løse kroppsdeler. Og de har altså havnet her i Spar på Lund. Jeg liker ikke sporter hvor målet er å skade motstanderen, men på den annen side liker jeg gjenbruk så her er det mine tanker som er mixed.

Det begynner å gå opp for meg. Karrieren er på hell. Jeg nådde ikke helt opp i toppskiktet av idretts-Norge. Det viser seg etter år uten selvinnsikt at jeg fortsatt roter rundt nede i bunnslammet. Tross iherdig innsats. Jeg hørte tidlig at det var viktig med hviletid. Samle krefter. La kroppen restituere. Dette har jeg etterfulgt og jeg har restituert mer enn jeg har trent. Uheldigvis har dette resultert i feilslått oppbygging mot selvvalgte strabasiøse sysler. Og det toppet seg (eller bunnet seg) i går. En turinvitasjon til venner ble avslått og da tenkte jeg å heller benytte mine sårt oppsparte krefter til litt vedhogging. Det var tungt, men jeg gjennomførte det kun med litt stive ryggmuskler som resultat. Det var da jeg ble invitert på tur. Kone og tre barnebarn på topptur. Faen. Vel. Det minste barnebarnet skulle jo egentlig ikke gå på tur. Det skulle sitte på tur. I en bæremeis surra fast til min eikestamme av en rygg. Faen igjen. Jeg gjennomførte også denne turen og oppdaget mine nye stive knær og lår i det jeg gikk ut av bilen hjemme. Familien ble akkurat sluppet av tidsnok slik at jeg kunne rekke avtalen jeg hadde med å hente 10 sekker ved i Høvåg. Det resulterte i ømme skuldre og tunge never. Heldigvis rakk jeg fotballen klokka 18.30. Det eneste dumme litt senere på kvelden denne søndagen var at senga hadde tyngdekraft og ikke var laget av svak oppvarmet gele. Tommestokk var vel den beste beskrivelsen av meg selv på dette tidspunktet. Kroppen gliste av hodet mitt som naivt trodde en slik dag kunne gå smertefritt. “Payback time”, sa den i det jeg la hodet på puta.

Nok et kapittel i tilbud jeg ikke forstår? Det står ingen ting om pris eller rabatt på skiltet. Så derav kan det vel avdefineres som en tilbudsplakat. Spørsmålet da er om dette er ren opplysning eller advarsel. Jeg tror det siste. Hvorfor ellers henge opp bilde av nedkokt potetstøvstivelse med restemat oppå. Selv om skiltet er firkantet og ikke trekantet er dette et fareskilt. Jeg gikk varsomt videre og unngikk de varme kompene på vei til bussen.

For en som har opplevd 80-tallets moter skal man kanskje være forsiktig med å sette spørsmålstegn ved dagens. Allikevel? Hva inni helsike er kult med å vise kroppens største ledd? Kan noen fortelle meg det? Det ser jo ut som halve byens befolkning under 20 har snubla uten å ta seg for. Det ryktes jo at det er sexy å vise litt hud. Men knær for faen? Hæ? Hva skjer til våren når det har vært en solfylt men kald mai måned. Når en varm juni plutselig kommer og folk trekker i shorts og korte kjoler så er det bare trynet og knæra som er brune. Hæ? Jeg skjønner ikke den moten. Men det kanskje har noe med aldringens erfaring å gjøre, man lærer etter hvert å være litt kritisk til seg selv. Da jeg var 18 gikk jeg med digre skulderputer. Jeg følte meg kul,- men var jeg egentlig det?