Jeg skriver og skriver. Trener hodet, øyet og forstanden litt hver dag. Jeg skriver om det jeg tenker i mine tomme tanker, jeg skriver om det jeg ser med mitt tomme blikk og jeg skriver om det jeg opplever som den tomsingen jeg er. Og av og til er det to som leser det jeg skriver, av og til 1000, og en gang helt opp mot 20.000. Og jeg må være bevisst. De bokstavene som danner de ordene som havner på bloggen er viktige for meg. Eller uviktige, men allikevel noe jeg forteller videre. Jeg tenker noen ganger ikke på om de er viktige for andre. Men det viser seg at de av og til er det. Jeg må være meg selv ordene bevisst. Jeg må vite at jeg kan påvirke. Godt, men kanskje også ikke så godt. Det ligger et ansvar i det å publisere ut i det store intet-nettet. Ord kan fanges opp og brukes om igjen. Jeg vil aldri såre noen, det er ikke min styrke. Men noen gang vil jeg pirke borti og si “Hei du! Tenk før du handler!”. Av og til blir også jeg pirket borti;” Hei du! Tenk før du handler.” Og jeg takker for det. Jeg trenger pirkinga jeg og . Det er ikke alltid min noe naive verdensforståelse dekker full forståelse for aktuelle temaer. Jeg opplever ting som jeg ikke forstår og skriver allikevel om det. Men av og til ser jeg at jeg burde forstå mer og skrive mindre før jeg skriver mer om jeg selv forstår.

Vi må alle passe på og pirke litt borti hverandre.

Min siste time kommer snart. Bare 5 timer til nå. Klokken 15.00 skjer det. Da begynner min siste time.  Klokken 15.00 på denne siste maidagen i 2017 har jeg 60 minutter igjen til min første time. Og det skjer i 12 time. Er det rart jeg er forvirret. Siste dag på en arbeidsplass jeg har hatt et år. Jeg og Kent higer etter friheten til å gjøre jobbene på en litt annen måte. Vi søker etter de små forskjellene og de store tingene,- skape oppmerksomhet som teller. Om vi klarer det er nå kun opp til oss. Kanskje vi brenner vårt lys i begge ender at tunellen. Er ikke sikker, men det brenner i alle fall. Og sulten er der. Hungeren.  Lekelysten og nysgjerrigheten som skaper innovasjon og kreativitet og driv ligger i oss. Og vi står nå foran åpningen til en ny tid. Så satser vi på at fallskjermen virker og at vi aldri lander.

Min siste time er kommet.

Det er rart å være midt i mellom. Akkurat her jeg er nå. “Jeg hører til der borte” tenker jeg, men så er jeg der borte. Allikevel er jeg ikke på noen av stedene. Jeg er midt i mellom. Etter at jeg leverte inn min oppsigelse har tiden gått sent, men fort. Overraskende mange har gratulert meg og heier på meg. Jeg takker fra hjertet mitt for det. Jeg tror at dette vekker åtgaum i mange ikke fordi de kjenner så godt til om hvorfor jeg gjør det, hva jeg gjør nå og hvor jeg skal gå. Jeg har en fornemmelse om at mange er misunnelige på akkurat oppsigelsen. Mange drømmer om å gjøre egne ting og kaste seg ut i det ukjente kjente. Men få gjør det. Fast grunn er bedre enn stram line. Tryggheten er viktigere enn drømmene for de fleste.  Jeg tror det er mitt hopp utfor kanten og mitt frie fall de applauderer. Når jeg lander forsvinner nok manges interesse. Og når jeg nå står her og vet at fallet begynner snart oppstår det et vakuum på arbeidsplassen. Med kun 7-8 dager igjen av jobben min har jeg, i midt og mine kollegers hoder, liksom allerede sluttet. Det er lite jeg kan ta fatt i her jeg er nå og ingenting jeg kan begynne med. Men litt er det. Og de få jobbene jeg er borti mot slutten skal gjøres bra. Kunden skal bli fornøyd og min rygg skal være rak når satsen tas.  Innimellom sitter jeg og tegner og leker i Photoshop. Der jeg skal i min nye jobb har jeg ting å ta fatt i og mye jeg kan jobbe med,. Men så kan jeg jo ikke det for jeg er her og ikke der. Så jeg setter meg ned og tegner litt mer og tar ett skritt nærmere kanten.

Enkelte vil nok kalle det skitt. Andre kaller det dritt, fysj og æsj. Størkna fett og appelsinsaft utover glasset. Og i seg selv er det jo kanskje det, i sin enkleste kjemiske analytiske form. Men det er tankene knyttet til denne dritten som er fin. Akkurat som når jeg går i skogen og ser avtrykket av en elg er det ikke en fordypning i jorden jeg undres over. Det er ikke noe nedtrykka torv jeg har bildet av i frontal-lappene. Jeg ser skogens konge. Majestetisk seilende innover myra. Noen avtrykk gjør slike ting med deg. Og avtrykkene som dimmet solstrålene denne morgenen lagde fine bilder i hodet. Bilder av klissete barnehender. Av et barnebarn på under meteren med svært begrensede tale-evner som like etter å ha prøvespist en appelsin løper til verandadøra for å peke på katten som var der i sted. Høylydt plaprende om noe som verken Google Translate eller vi klarer å tolke. Toneleiet antyder at ungen er sterkt kritisk til  at ikke naboens katt ventet på at dette lille mennesket skulle komme helt fram til døren. Fine avtrykk. Og det er slett ikke vaske-vegring som får meg til å la de stå et par dager til.

Til alle avtrykk hører det en historie. Og denne var fin.

 

Jeg kjenner ikke så mye til Autisme. Jeg kjenner ingen selv. Men har lest litt. Bare litt. Jeg skjønner litt av utfordringene men også litt av gledene. Og da jeg så en annonse for en Autisme Organisasjon tenkte jeg; AHA, og smilte. “Alle objekter kan fascinere en med autisme i timesvis”, sier annonsen. Jeg tror denne annonsekampanjen fra Sveits portretterer disse gledene fint. Jeg vet ikke hva som skjer inne i hodet på en med denne diagnosen når personen sitter og studerer et dørhåndtak, eller en beltespenne,  over lang tid. Men,- jeg har en ide.  Selv kan jeg forsvinne inn i en virkelighet hvor det bare er meg og en maur. Eller meg og et blad. Jeg sitter og undres over et eikeblads kompleksitet i begynnelsen. Etter den første undringen forsvinner jeg bare inn i et tomrom sammen med et eikeblad. Det kan gå lang tid før jeg igjen løfter blikket. I denne tiden vet jeg ikke hvor jeg er eller hva jeg har tenkt. Jeg bare er. Og det er fint. Og kanskje en med autisme også kan ha det fint inne i denne virkeligheten. Det er bare vi utenfor som ikke forstår. Gleder og sorger er i alles liv, også i deres. Alle våres virkeligheter er ulike. Men i alle finnes det lys. Og jeg tror alle vil ha godt av å kikke på et dørhåndtak, et blad, eller et strykejern over lengre tid.

Forsvinne inn i nuet.

Mer om autisme:

https://autismeforeningen.no/autismespekteret/

http://www.autismweb.com/index.htm

og hill, hill til reklamebyrået Ruf Lanz i Sveits.

Home

“Er det bedre på blø i hjel?”, tenkte jeg.  9 år gammel og ny-tryna. En slik tanke skal jo ingen 9-åring ha. Allikevel kom den. Jeg hadde akkurat tryna på sykkelen på vei hjem fra bading i Tretjønn. En solbrunn lyslugga utvanna liten kropp i shorts og t-skjorte kikka opp på en fugl som fløy forbi. Det jeg ikke så var at veien svingte uten at jeg gjorde det. Forhjulet gikk rett i en stein. Sykkelen sladda og jeg tryna. Rævva og låret gled vakkert et stykke langs asfalten før jeg stoppa. Det må ha vært et opprivende syn selv om shortsen og sykkelen og skoan og t-skjorta og det fuktige hånkleet på pakkebæreren slapp uskadd fra hendelsen. Den opprivende hendelsen ble påført mitt legeme. Der hvor hud møtte asfalt var det ikke lenger mye hud. Skinnfiller lå oppetter veien, spredd utover. Et stort skrubbsår var det jeg satt igjen med. Større enn hånda mi. Det blødde litt. Det pipla litt. Men ikke så mye. Allikevel slo tanken meg, “Skal jeg heller blø i hjel.” Den fryktelige tanken kom fordi jeg visste at hjemme ventet det masse smertefull omtanke. Min velmenende mamma ville tørke vekk tårene mine som først ville komme i det jeg gikk inn døra. Som andre gutter på den tiden var jeg for tøff til å grine offentlig. Grininga begynte først ved ankomst hjemme. Og min velmenende trøstefulle praktiske pappa vill løpe etter sårbehandlings pakka. Plasteret som skulle på og – – – og – – – og – – JODSPIRITUS. 5 %. Djevelens eliksir. Dette stoffet de voksne smurte inn små sår og store skrammer med. Det skulle rense såret. Det gjorde det. Tror ikke så mange levende organismer og bakterier overlever et Jod-Angrep. Det svei noe så inni helvete. Og grein du ikke før, begynte du i alle fall da. “Så, så” sa mamma. “Så, så” sa pappa, mens jeg svevde mellom liv og død på grunn av sårbehandlinga. Ikke av skaden.

Kun til utvortes bruk,- står det på flaska. Giftig,- står det på flaska. Oppbevares utilgjengelig for barn,-står det på flaska.  Allikevel ble det penslet på åpne kutt og skrubbsår. Flaska fant jeg i et gammelt skap på hytta. Og minnene den vekket var gamle, men ikke gode. De svir ennå.

GUDD.