Jeg sa opp i går. Det var lettere enn jeg trodde og vanskeligere enn forventet. Tiden før var minst lett, selve dagen minst vanskelig. Når avgjørelsen var tatt var det lett. Og stemmen min skalv sikkert litt når jeg leverte min oppsigelse til daglig leder i går. Ikke for meg selv, men for dem. På et vis føles det som jeg svikter mine alltid så gode kolleger. Og er det noe jeg ikke er kjent for så er det å svikte. Men denne gangen var det mitt eget hjerte jeg ikke måtte svikte. Jeg måtte redde meg selv. Det er ikke ofte jeg rykker fremover i køen, men denne gangen satt jeg meg selv helt først. Mitt elleville mosegrodde introverte lille hode passer kanskje ikke inn i systemer. Alle jeg har jobbet med er fine flinke folk som kan sine ting. Og som jeg håper jeg kan jobbe videre med i en ny setting. Vi har laget fine ting sammen. Ting både de og jeg er stolte av. Jeg skal fortsatt lage historier og hvileløst lete etter den gode ideen for de som vil lete sammen med meg. Samtidig skal jeg gjøre mer. Ennå mer av det jeg liker best. Jeg vil skrive manus. Jeg vil skrive fortellinger. Jeg vil tegne. Jeg vil lage film. Jeg vil lage fete PowerPoint presentasjoner og magiske ord. Jeg vil være kreativ i en verden og se om jeg kan overvinne fornuftens rike. Jeg vil gå mot enveiskjøringer og trø i salaten. Jeg vil være meg selv. Om en måned er jeg ute av min stilling og siden det da er juni er jeg sikker på at jeg i alle fall ikke blir skjøvet ut i kulden. Jeg vil takke for følget i det jeg går ned trappen men håper at døren ikke vil lukkes.

Det ene benet detter ut av senga og treffer gulvet. Tærne søker etter fast grunn. Litt etter detter også det andre beinet ut over sengekanten og svever litt før det lander med et mykt brak ved siden av det andre. Et par minutter etter er det bevegelse i resten av kroppen. Det knaker i korsryggen og høyre albu sover fortsatt. Jeg sitter litt på sengekanten før en ufattelig selvkontroll får meg til å tippe forover slik at knærne retter seg ut og noen ville kalt meg for oppreist. Litt etter løfter jeg opp overkroppen og med den ene hånden inntil veggen forlater jeg soverommet. På forhåndsinnstilt autopilot går jeg der jeg går hver morgen. Rutinen leder meg. En fot foran den andre. Helen i gulvet og fotsålen etter. Så vipper jeg forover. Og så repeterer jeg dette. Hel etter hel. Fortsatt føles hodet som en kompe og alle morgenlydene jeg hører er pakket inn i blaut bomull. Jeg har retning kjøkkenet og de livsnødvendige vitaminene som min skakkjørte kropp skriker etter. Øynene er fortsatt nesten igjenklistret.  Kun svake lysglimt vises i veldig lav oppløsning. I det jeg når benken og skal runde hjørnet inn mot vitaminskuffen tar jeg tak i kanten, planter helen bestemt ned i gulvet og skal til å svinge meg rundt. Og DER,- AKKURAT DER. Ligger det en bitteliten lego-bit.  Biten borrer seg inn nedenfra. Rett oppover og inn i en nervebane som henger sammen med min altfor lave morrasmerteterskel. Øyelimet løsner og øyeeplet har en ut av kroppen opplevelse og blendes av alt lyset. Jeg hyler som barnebarnet og synker skjelvende sammen på gulvet etter å ha vært innom taket. Mens skriket fortsatt ljomer i nabolaget ligger jeg selvmedlidende sammenkrøllet på parketten og  forbanner min nyeste slekt og en dansk oppfinner.

Jeg er våken.

Det er sårt. Selv om det ikke skal være det. Det er sårt. En drøm er en drøm og vi skal jo alle leve her og nå. Akkurat nå. Det forteller min klokere halvdel meg. Allikevel finnes drømmen i hodet. Noen drømmer er flyktige, ofte usannsynlige bilder om deg selv i fremtiden. Andre kan være oppnåelige. Realistiske. De kan være gode å ha. De kan være gode å strekke seg etter. Av og til ser du at du nærmer deg litt. Du klarer å strekke deg litt lenger. Litt. Og du skjønner at du en dag kanskje kan nå helt fram. At du kan ta tak i den og holde på den. Du kan nyte øyeblikket og klappe deg på skulderen; Du klarte det. Og så kan du lage deg nye drømmer. Nye mål. Det såre er når det du drømmer om ser ut til å forsvinne. Litt, etter litt. I stedet for at den nærmer seg skritt for skritt ser du den blir innehyllet i tåke og forsiktig glir vekk. Maktesløsheten kan kjennes og erkjennelsen kommer. Drømmen du har kan ikke nås på den måten du forsøker. Drømmen kan forsvinne helt og det er vondt. Men om drømmen fortsatt finnes i horisonten er det jo håp. En må bare forsøke en ny vei for å komme dit. Av og til er den korteste veien for lang. Og det er kanskje den lange veien som er den rette. Mine drømmer blir som regel ikke brutt, heldigvis. Allikevel er det ikke alltid jeg når fram. Men jeg prøver alltid å finne nye veier.

Det er visst påske. Og det er den lange fredagen i dag. Den lange. En dag oppkalt etter Jesus sin lange lidelse på korset. Tro eller ikke. Gjør dagen god. Og gjør den lang. Jeg liker heller den engelske betegnelsen på denne dagen; Good Friday.  Del noen egg med noen. Finn noen egg sammen. Legg et gullegg sammen. Gjør dagen til en dag du ikke vil skal ta slutt. Ikke pga. lidelse men av glede. Gi et smil til en fremmed. Gi en klem til en kjent. Du har fri og det er påske og det skinner gult i påskeliljene som strekker seg mot solen. Smil.

Gudd! tenkte jeg. “Gudd!” sa meg høyt, og stod og stirret på utstillingen i denne heller eksklusive motebutikken. Den unge damen bak disken så rart på meg.  “Ehhhhhhh”, sa jeg. “Vet du hva en Soss er?” spurte jeg henne.   “Ehhhh” sa hun.  “Det var en type mennesker som levde før du ble født”, sa jeg.

På oppdrag for en kunde har jeg vært ute med filmfotograf og gjort kreative opptak i 6 ulike forretninger. Og truffet bare hyggelige og imøtekommende butikksjefer og ansatte. Jobben min er fin sånn. Jeg treffer masse nye mennesker i alle aldre og i alle type settinger. Og de er alle fine. Men denne dagen var det overraskende gjensynsglede med en utstilling i denne butikken som fanget størst oppmerksomhet. Der lå det på beste hylleplass spredd ut-over; FILA. Jeg husket det plutselig, denne labelen. Og når jeg husker ting så har det en gang gjort uslettelig inntrykk. FILA klesmerket var en gang det de uoppnåelige gikk med. De som var rikere enn meg og som kjøpte klær jeg ikke skjønte hvorfor de kjøpte. Som en senutviklet gutt i 13-20 årsalderen forstod jeg ikke riktig hvorfor de kjøpte disse dyre merkeklærne. Jeg mente de heller burde bli med meg til skogs for å bygge hytter og klatre i trær. Og kanskje det var et snev av fremmedfrykt blandet med min uforstand at jeg kalte disse medungdommene for sosser. SOSS, tenkte jeg ofte inni meg, lett misunnelig. Jeg distanserte meg fra dem. Eller det var muligens en ubevisst selvinnsikt som gjorde det. Jeg hadde vel lyst på FILA jeg også men innså jeg kanskje egentlig ikke hørte til i målgruppen.

Så jeg tuslet inn i skogen og fortsatte å bygge hytter og klatre i trær. Og det har jeg fortsatt med.

Omkretsen av Tomm ganger med høyden og dele på IQ. Er det meg? Facebook vet. Han viser meg livet mitt og lyver ikke. Min kjære kjenner meg og mine venner kjenner meg. Men min nærmeste digitale venn; Facebook kjenner meg best. Han forteller sannheten der ingen andre gjør det. Facebook kjenner meg gjennom matematiske formler. Han ser hva jeg klikker på. Hva jeg liker. Hva jeg titter på og hva jeg kjøper. Han ser mine venner og hvem jeg blokkerer. Han analyserer mine bilder og mine tekster. Hva jeg legger ned i skuffen og ha jeg fisker frem. Sånn sett er han en fin analyse på hvem jeg er. Min matematiske formel. Rent bortsett fra at han ikke samler denne analysen og sender til meg i et selvforklarende notat. Det burde de gjort, så kunne jeg gått videre til legen, psykologen eller avlivningsanstalten med denne informasjonen for å få den rette pillen eller den rette kula.

I stedet for direkte og klar tale sender Facebook ut hint om mitt liv. Hints i form av målrettet reklame. De sender ut små annonser de mener jeg er interessert i, og siden alt er matematikk og dataanalyser har de nok rett.

I går våknet jeg til tre stykk invitasjoner til grupper som facebook mener jeg vil melde meg inn i. I følge meg selv er det kun en jeg er svakt interessert i, men jeg tar sannsynligvis feil. Dessverre.

1. Velkommen til koftegruppa 🙂
   Gruppa for oss som er interessert i… kofter og koftehistorikk.
2. Healingenergier og våre åndelige gaver.  Vi ønsker å dele med dere vår lærdom innen det alternative.… Kanskje vi kan gi deg oppmuntring og inspirasjon til å finne din vei å gå
3. Skogsdrift gammel og ny – er for oss som er godt over middels oppt…att av skogbruk. Her er gamle og nye bilder av hogst.

Jeg tror jeg må begynne å leve litt villere på nettet.

Gi mannen din 35 sekunder av din tid. Gjør det ut av kjærlighet og omtanke. Du ser jo på Greys Anatomy. La din kjære få se i fred på dette. La han se denne filmen og ikke spør spørsmål. Noen ganger trengs det ikke forklaring. Og av og til er det umulig å forklare. Det er heller ingen grunn til forklaring. De som vet de vet. Og ja, det er oss ballebesittere som vet. Mennesker med ballene plassert midt på brystet vet som regel ikke og de fleste kan ikke oppta den egenskapen det er å like slike ting. Til og med enkelte menn ser ikke helt greia og fornekter alt fra CAT til NewHolland, Hyundai, Cobelco og Kubota. Men de lyver. De kommer nok ut av garasjeskapet en gang de også.

Det heter forresten Gröfu på islandsk;

Jeg er en badekar. Jeg liker vann. Jeg tager min hvite kropp og en flaske godt brygget øl  og nedlegger mitt legeme i mitt hvite badekar. Så åpner jeg kranene og lar varmt vann omfavne mine slitne muskler. Underlig nok skal det ikke små mye vann til før jeg er omsluttet. Min aquadynamiske kropp føyer seg fint etter badekarets runde bunn og vegger. Flyter utover. Samtidig som ølet skummer i halsen fylles karet av mykt såpeskum. Gudd,- himmelen kan vente. Etter en familietur i skogen, bål med pølser og parkettlegging på hytta avrundet jeg aktivitetene denne søndagen med fotball over min forstand, teknikk og kondis. Jeg ramlet inn døren i heimen til slutt. Sliten men lykkelig. Jeg ålte meg over badekarkanten og bare nøt, nøt, nøt. Når kroppen skriker etter hjelp og bistand er et badekar godt. Du glemmer den forbanna stivheten og lemsterheten og muskelverken som allerede for mange år siden viste sine første symptomer. Problemet med badekar kommer først etter ca 20 minutter. Kroppen var gjennomlunken. Vannet var kaldt. Huden fornyet og ølen var tom.

Jeg skulle opp.

Hvor vanskelig kan det egentlig være. Faen. Jeg skulle sette på vannet på hytta. Har gjort det før. Om vinteren er det avslått på grunn av frostfare. Jeg skrur av en liten rørstubb langs veggen på hytta og lar alt vann som ligger i ledningsnettet renne ut. Kummen med selve vann-stengeventilen er ca 100 meter fra hytta. Den rørstubben jeg skrur av hver høst før frosten setter inn er liten og består av et rør + 2 identiske koblinger. En i hver ende. Koblingen består av 4 deler. . Og nå skulle jeg montere dette. 9 deler til sammen. Jeg skrudde de på og løp lykkelig de 100 metrene bort til kummen for å sette på vanntrykket. Ennå lykkeligere løp jeg tilbake til hytta igjen hvor vi nå endelig hadde vann igjen. Der borte fant jeg hytteveggen innhyllet i en fin dusj  som strålte ut fra begge koblingene. Tror til om med jeg kunne se noen regnbuer. Faen tenkte jeg, og løp 100 meter tilbake igjen og skrudde av vannet. Så løp jeg 100 meter tilbake til hytta, demonterte røret og justerte rekkefølgen på de fire delene. “Sånn!” tenkte jeg og skrudde alt fast og løp mine hundre meter bort til vannpåskruingskrana igjen. Jeg returnerte til hytta og så at den fine dusjen ut av koblinga var vekk. Nå ble hytteveggen spylt. Det spruta ut vann over alt. I min innovative hjerne prøvde jeg å skru dette fastere mens det spruta. Det eneste jeg oppnådde var å snu sprutestrålen inn i ermet på jakken. Gudd, det var kaldt.

Slik holdt jeg på til jeg sikkert hadde løpt 3-4 kilometer til sammen fordelt på 17 turer att og fram til en vintervannstengekran. mer og mer forbanna og mer og mer klissblaut. Til slutt endte jeg opp med avstengt vann og to ødelagte koblinger og ett ødelagt rør.

Neste dag dro jeg til Jula og kjøpte nytt. Det var først da jeg skjønte rekkefølgen på 4 små deler.

Samtidig vet jeg at det jeg tror jeg vet nå vet jeg nok ikke til neste år da jeg på ny skal sette på vannet for sommeren.

Fordelen med å være så teit er at dersom jeg snubler mens jeg holder to strikkepinner er det ikke så farlig om de treffer opp i hvert sitt nese hull. Jeg er allerede lobotommert.