Det er aldri gøy å bli kalt ut for å møte oppvasken. Møte all skittenskapen, gamle størkna egg-striper og smuler fra de rikes bord. Gafler med spagettirester, og skjeer med et tynt lag kramellisert laktosefri iskrem. Av og til støter jeg på litt mumifisert pizzafyll og månedsgammel kaffestørkning langt nede i en kopp. Og på hytta har vi bare vann frem til hytteveggen. Det åler og snirkler seg en vannslange med kaldt vann gjennom terrenget og stopper i en vask på utsiden av hytta. Og det er dette retterstedet som av og til kaller når tallerkenhaugen blir høy nok. Vann må varmes og oppvasken må gjennomføres. At oppvask er terapi er noe tullball. De som sier det er ansvarsfraskrivende selvfornektende illusjonsfremmende livsløgnere.

Oppvask er og blir nedstemmende kjedelig. Eller, det vil si, det var helt til Petra svingte innom på morgenkvisten. Uværet Petra; som slipper ned fukt i mengder over kristenfolket her sør. Med et stort smil om munnen så jeg på vannmengdene. Og vannet som tidligere bare kom frem til et sted på hytteveggen kom nå ned på alle sider, høyre, venstre, over, under, bak og foran. Og der, der ute, der ute i nedfallsvannet stod oppvasken vakkert plassert og ble høytrykksspylt. Oh glede! Selvoppvaskende oppvask. Og kanskje jeg tok feil. Oppvask kan være terapi. I alle fall å se på.

Sommeren er på hell. Den deilige lune sommer-heten er byttet ut med den fine høstlige stillheten. Innimellom høstens ville vinder og våte nedfall kommer dager med uendelig stillhet. Det er nesten ensomt å se utover sjøen. Havets gjester er borte og fjorden oppleves sikkert like stille som da min far vokste opp i Valsvika for 80 år siden, et steinkast unna. Og jeg nynner en omskrivning stille for meg selv; “Jeg sitter ned på berget og ser utover havet, en høstfindag i ferien min. Forbi meg suser ingen,- hverken skip eller båter, ja dette er så stille og fint.” Og jeg vet jeg trenger det. Og jeg vet du trenger det. Og jeg vet alle trenger det. Stillhetens nådegave. Stillheten å bare være i. Bare være i stillheten. Det kjennes godt. La mobilen ligge i bilen og gå inn i stillheten en stund. Stilne tankene. Stilne kroppen. Stilne verden. Det er alltid så mye som skjer, og bråkete hoder opptar hverdagen. Gi deg selv en stille time av og til.

Og så skjer det også her til lands. Enkelte mennesker føler seg forfulgt for sine meninger. Og i skrøpelige og åpne farkoster setter de liv og helse på spill for å komme seg vekk. Selv om de er født og oppvokst her i verdens rikeste og beste leveland blir de uglesett og ikke forstått. Og i takt med ankomsten av traumatiserte mennesker fra krigsherjede land blir de selv traumatisert. Tilværelsens uutholdelige enkelhet blir rokket ved. De føler at de ikke lenger kan oppholde seg i dette oppholdsvennlige landet og kjøper seg redningsvest på biltema og pakker kofferten. Planen er å nå kysten av Danmark, for så å gå gjennom åkrene til de finner en jernbane hvor de kan stue seg sammen. Deretter skal de snike seg gjennom Europa, ned til Middelhavets kyst. Her skal de etablere seg i leire. Rømlinge leire. Enkle hvite bygninger som omkranser primitive flislagte badebasseng. Her skal de innlosjeres dersom air-conditionen virker. Og er de heldige vil de lokale hjelpearbeider-servitørene bistå dem i baren, på gocart-banen og i boccia anleggende. Som rømlinger i utlandet ønsker de selvfølgelig ikke helt å kutte tråden til hjemlandet og det jobbes iherdig av sleske bakmenn slik at det kan bli opprettet stønadsordninger for dem. Pengestøtte fra hjemlandet skal sørge for at de mest grunnleggende Cognac typene kan lagres i hyllene til tøffere tider. Jeg håper de finner fred og trygghet.

Og så har det skjedd. Det var vel kanskje ikke til å unngå. Kun et spørsmål om når. Ettersom Middelhavet patruljeres, grenser stenges og FRP mobiliserer en avvenningskampanje for de i Libya som desperat ønsker seg vekk fra krig og nød, dukker det opp alternativer for flyktningesøkende mennesker. Og selv om enkelte politikere ønsker salgs-stopp av gummibåter i Afrika finner sleipe bak-menn nye måter. Nye markeder for sin lukrative reisetilbud. Og denne gangen er det konflikten i Korea som skaper ønske om et bedre liv for noen. I skrøpelige farkoster legger de i vei ut på det åpne hav med kurs for verdens rikeste land med verdens fineste kyst. Og forleden dag nådde de også Korsvikfjorden. Med flagget til topps vinket de til oss og ba om landgang. Som de navleskuende nordmenn vi er vinket vi høflig tilbake mens vi like hyggelig avviste alle ønsker fra de langveisfarende. “Reis, tilbake”,- ropte jeg. “Jeg kan hjelpe deg der du kommer fra”,- fortsatte jeg. “Jamen?” ,- sa de. “Du får det bedre der hjemme om jeg gir deg en femmer”,- sa jeg. “Vi har nok bekymringer i dette landet fra før av. Renta er så lav at det ikke nytter å ha alle pengene våre i banken. Og nå blir det kanskje bomring rundt Sørlandssenteret. I tillegg varsles det om at prisen på gåseleverpostei skulle opp med 0,5 %” . “Gudd, vi sliter! Så hold dere unna!”

Det så ut som de skjønte, og godtok argumentene mine, for de ristet bare på hodet, og la ut en ny kurs.

“Voff”,- sier jeg, og står litt kroket mens jeg slår begge hendene på låret. Den derimot, stirrer lykkelig, men dumt, tilbake. Den vil ikke ut i dag.  “Voff, voff”,-sier jeg, mens jeg tar opp ballen, spretter den et par ganger på gresset før jeg hiver den opp i skogen. . . . .Den ser fortsatt lykkelig ut, men den hverken logrer eller puster og peser. “Voffffff, Voffffff, Vofffff”,-  sier jeg, mens jeg tar opp noe knask fra lomma.  Ingen reaksjon. Jeg spiser knasket selv og går inn igjen. I dag er heller ikke dagen for lek på plenen med min firbente venn. Vel, det er kanskje min egen skyld. Det sies jo at våre firbente venner gjenspeiler eieren. Og når sant skal sies har jeg neglisjert treningen i det siste og all tid før det igjen. Lydighet og slikt har ikke blitt prioritert. Kanskje fordi den er fredelig av natur.

Helt siden vi fikk den har den vært svært rolig og  stedbunden og faktisk aldri stukket av, selv om døren ofte står pip åpen.  På varme dager sover den om trent hele døgnet og det er først når temperaturen kryper nedover at den letter på et øyenbryn og våkner til liv. Da lyser den opp og står der i kroken og ser på oss med sitt optimistiske tryne. Det varmer en stakkars sjel. Og varmen sprer seg helt inn i hjertet og i hele hytta. Det er slik det skal være. Det er sant at han er menneskets beste venn. Vi kaller han DeLonghi og selv om han ikke lyder navnet så bærer han det med stolthet. Den eneste som blir litt skremt av all varmen vår venn gir fra seg, er Mr. Ost. Han blir mykere og mykere jo mer deLonghi tar i. Men som den OK fyren jeg er hjalp jeg mr. Ost ut av knipen. Jeg spiste han og gikk inn til min trofaste venn igjen som fortsatt varmer mer enn hjertet.

På Fremskrittspartiets kontor i regjeringen sitter de og lytter på radio. Carl blir intervjuet. Deres gamle frontfigur og ikon for deres tankegods. Han blir intervjuet om hvordan han synes vi skal håndtere båtflyktningene som i desperasjon forsøker å krysse Middelhavet. Og Fremskrittspartiets medlemmer sitter stille i sine stoler og lytter på hva deres Grand Old Man sier. De skjelver. De er kalde. De er varme. Hjertet banker. Noen ser ned. Andre ber til høyere makter. De er redde. De har ingen steder å flykte. De vet de er i overhengende fare. Og det er ikke mye de kan gjøre med det. De er akkurat som båtflykningene. Fortapt og uten håp. For akkurat nå er det Carl som når ut til hele Norge og ikke dem. Det må være noe drit å sitte der i stolen og tenke,- “Ikke si det! Ikke si det! Ikke si det!”. Og så sier han det. Fremskrittspartiet har som andre partier mildnet betraktelig når de kom inn i regjering. Det er slik politikk virker. Alle kompromiene gjør at alle kan få litt igjennom, men ikke alt. Og slik blir stortinget og spesielt regjeringen mer  seig, mer konform. Og FrPs meninger forsvinner litt i massen. Men så har Fremskrittspartet en pensjonist de ikke har kontroll over. Selv deler jeg ikke så mye av FRP s meninger om dett og hint og ønsker dem nedgang og ut av maktens korridorer. Og takk Carl. Jeg tror dine ubevingedeord hjelper dem vekk. Det er fler enn flyktningene som trenger en livbøye nå.

Jeg tror det er viktig å stoppe av og til. Finne sin egen holdeplass og stige av. Forlate tankene en liten stund. De kan kjøre videre.  De er store nok til det. Tankene kan kjøre videre til neste stopp uten deg. Du trenger ikke være med dem på hele turen. De kommer sannsynligvis tilbake når tiden er inne og da kan du hoppe på igjen om du vil. Eller du kan la dem ta en runde til uten deg. Jeg ser så mange som tilsynelatende aldri går av bussen. Bevegelsen er så viktig og dersom de går av vet de ikke helt hva de skal gjøre. De  er redde for å stoppe. Akkurat som om en hver holdeplass er siste stoppested. Men jeg liker å gå av,- og jeg liker å gå på. Kanskje kjøre et stopp eller syv før jeg går av igjen. Og nå har jeg fått et fint lite nytt stoppested. I sjøboden har vi nå ryddet og ordnet. Det er fortsatt en sjøbod, men en gammel divan og et skap og et til og en stol gjør det litt triveligere. Og dette stoppestedet inneholder bølgeskvulp og krabbeskall. Terneskrik og fiskesprett. Det er et perfekt sted for tomme tanker. Og jeg er ikke alene. Etter at Maya fiksa det opp for meg kommer slekta. ÅHHHHHH! sier de, og vil tilbringe tid der også. Heldigvis er dette stoppestedet romslig. Det er plass til mange. Den eneste forutsetningen som krever på denne holdeplassen er at de stopper når de går av.