Hoppeslott for voksne?
Dette er egentlig en trist erkjennelse om markedsføring. Har jeg egentlig telt nok? Jeg forstår at verden er større enn meg selv. Stadige påminnelser om min egen uvitenhet, sosiale feiltrinn og varig begrensede hukommelsesevner får meg til å innse at jeg faktisk ikke vet alt, – og kan alt. Det svir, men det er sant. Og en liten detalj som er stor nok i seg selv er erkjennelsen av at det finnes oppblåsbare irske puber. Og for en som jobber med reklame, målgruppetenking, markedsføring og påvirkning av folk var dette en nesestyver. Oppblåsbar Irsk Pub. Jeg må ærlig innrømme at her kjenner jeg ikke markedet for slikt. Hvem er målgruppen; Halvfulle menn i 40 årene med mye penger og stor hage? Kanskje irske borgermestere i byer hvor alle andre puber har rast sammen? Kanskje mot-trekk til all pengearv-spam-mailen fra Etiopia og Somalia. En snedig plan om å skape et falskt behov for oppblåsbare irske puber på Afrikas horn? Kanskje voksne som ikke kan svømme og synes det er flaut med armringer? Backpackere som vil imponere damer? Hoppeslott for menn med vom? Her må jeg drive mye Research føler jeg. Enn så lenge skjønner jeg ikke hvem målgruppen er. For en som liker ekte vare var erkjennelsen av at det finnes et marked for slikt ganske vond. Jeg tror kanskje at om jeg noen gang kommer til en Irsk Oppblåsbar Pub skal jeg kle meg ut som ei full kråkebolle og fyre opp i peisen på den analoge måten.
Trenger du et kan du handle her:
Dette gjør foreningen Raising The Roof i Canada, noe med. De hjelper hjemløs ungdom. Og reklamebyrået Leo Burnett i Toronto med Art Director Anthony Chelvanathan har hjulpet de med denne kampanjen. Hill, hill.
Topp tur på en topp dag. Alt stemte. Ikke for varmt ikke for kaldt. Ikke for langt,- ei heller for kort. Ikke alene, akkurat mange nok. Vi fant hvitveis og blåveis og finsveis. Vi tygga sure syreblader og søte syreblomster. Vi spiste blåbærkart og så på turkart. Det er Tveit IL sitt turlag som har gjort det trygt og godt inne i denne skogen. Skilt som viser kart og merker som viser veien. Går du deg vill her er det noe du vil. Turen til Store Svarte-Berg (208 moh) er kjempefin. Ikke for bratt og ikke for flat. Vi så hulen hvor Ole Høiland gjemte seg. Vi så treet som vokste inn i det andre. Vi så den store grana som lynet slo ned i og lagte ei stor grøft ved røttene. Vi stekte pølser ved Guritjønn og nøt livet hele veien. Vi skrevde over bekker og skrev oss inn i boka. Vi så utsikt og fikk innsikt. Alt passet.
forholde oss til. Av og til blir jeg satt til å se etter et av disse nye menneskene. “Åh”, stønner jeg, og alle mine planer for dagen møter veggen. Den store hindringen kom i form av et barnebarn. “Men”, sa min kone, “gjør det du skal og ta henne med”.” OK”. sa jeg og dro av sted. “Skulle hatt en sommerpulk”, tenkte jeg. “Eller skulle jeg vise henne innsiden av oppbevaringsboksene på Sørlandssenteret?” Men . . . siden slike ting er straffbart dro vi av sted. Vi gikk gjennom Lauvåsen, – den sporty bydelen, hvor det ikke var et menneske å se utenfor alle hus-kartongene de bor i, og inn i skogen. Der skulle jeg finne turorienteringsposter. Nyte dagen og skogens lyder. Men ikke i dag for i dag gikk jeg drassende på et barnebarn. Solen skinte men inni hue regna det. Heldigvis stoppa det regnet, og til min forundring var det jeg som var bremsen etter kort tid. Hun løp. Over en stokk, under en stein. Hun smilte og trødde i myra. Hun løp fortere enn meg. Hun så på kartet. Hun fant postene. Smilte til og med. Det underligste av alt,- hun var ikke til bry. Hun var ikke til hindring. Hun var til glede. Hindringene startet først da vi kom i utkanten av skogen. Og de var mange. Og det ble mye. En hel hinderløype. Ikke nok med det. Dette barnet la også nye hindringer i veien for både seg og meg. Og de hindringene måtte vi passere om igjen og om igjen. Gudd.
Hva er Kos? Det er noe foruroligende beroligende med et bål. Usikkert av hvilken grunn senker skuldrene seg ned i høyde med armlenet på stolen og geriatriske knær blir som nysmurte under lag av longs og pledd. Og er en så heldig at en sitter like ved en elv, på en platting, siste kvelden i April sammen med gode venner så kan en ikke annet enn å kose seg. Kose. Et bål hos Paul og Merethe er koselig. Det varmer nesten like mye som klemmene vi fikk da vi kom der klokken 6. Og smaken av bålets røyk og dufter blandet seg fint inn med ettersmakene av et fantastisk måltid. Det var KOS. Dette fine lille ordet som rommer så mye ærlighet og kjærlighet. Det var ikke Fætt!. Det Eide! ikke. Jeg hadde det ikke VILT! Men jeg koste meg. Gode venner er uvurderlige. Og disse to langs Tovdalens elv er av den helstøpte sorten. Takk for laget. Det var så deilig å sitte der, under pleddet, ved bålet og oppriktig si til meg selv; “Nå har jeg det koselig.”
! 