En fargerik grå dag på Vardåsen
Hill, hill til Vardåsen skole. De lagde den gråeste dagen til et fyrverkeri av farger. Denne gråeste dagen. For Yr slo til. Det var dritkaldt og klissblaud yr i lufta. Skikkelig surt. Kontrastene var store, for på scenen strålte varmen. Der var det fargerikt og yr glede ble formidlet. Som godt voksen kar har jeg lidd meg gjennom et utall skoleforestillinger. Både som deltaker i unge år, som far og bestefar. Det er jo fint, men det er jo stort sett bare nær familie og de med ekstra store hjerteklaffer som kan like det de ser. Slik var det ikke denne kvelden på Vardåsen skole. De var så flinke og gav av seg selv. Stoltheten skinte gjennom iskalde fingre og fuktige parykker. De lekte seg gjennom Torbjørn Egner sitt univers. Hakkebakkeskogen, Kardemomme by og noe jeg ikke har peiling på ble presentert i et fint virvar av en forestilling. Og jeg tror hele skolen var med. Alle. Og midt inni haugen av alle stod et barnebarn og sang av full hals. Det var rett og slett glede og varme. Noen var flinke, noen var kleine, men alle var med og det så ut som alle hadde det moro. I alle fall hadde jeg det. En haug med foreldre serverte kaker og kaffe. Gudd og hill, hill. En bestefar er imponert.
Takk alle sammen. Dere varmet på en kald dag.
Det ene benet detter ut av senga og treffer gulvet. Tærne søker etter fast grunn. Litt etter detter også det andre beinet ut over sengekanten og svever litt før det lander med et mykt brak ved siden av det andre. Et par minutter etter er det bevegelse i resten av kroppen. Det knaker i korsryggen og høyre albu sover fortsatt. Jeg sitter litt på sengekanten før en ufattelig selvkontroll får meg til å tippe forover slik at knærne retter seg ut og noen ville kalt meg for oppreist. Litt etter løfter jeg opp overkroppen og med den ene hånden inntil veggen forlater jeg soverommet. På forhåndsinnstilt autopilot går jeg der jeg går hver morgen. Rutinen leder meg. En fot foran den andre. Helen i gulvet og fotsålen etter. Så vipper jeg forover. Og så repeterer jeg dette. Hel etter hel. Fortsatt føles hodet som en kompe og alle morgenlydene jeg hører er pakket inn i blaut bomull. Jeg har retning kjøkkenet og de livsnødvendige vitaminene som min skakkjørte kropp skriker etter. Øynene er fortsatt nesten igjenklistret. Kun svake lysglimt vises i veldig lav oppløsning. I det jeg når benken og skal runde hjørnet inn mot vitaminskuffen tar jeg tak i kanten, planter helen bestemt ned i gulvet og skal til å svinge meg rundt. Og DER,- AKKURAT DER. Ligger det en bitteliten lego-bit. Biten borrer seg inn nedenfra. Rett oppover og inn i en nervebane som henger sammen med min altfor lave morrasmerteterskel. Øyelimet løsner og øyeeplet har en ut av kroppen opplevelse og blendes av alt lyset. Jeg hyler som barnebarnet og synker skjelvende sammen på gulvet etter å ha vært innom taket. Mens skriket fortsatt ljomer i nabolaget ligger jeg selvmedlidende sammenkrøllet på parketten og forbanner min nyeste slekt og en dansk oppfinner.
En uvanlig tur på en uvanlig dag. 17. april varte hele dagen og tung snø dekket en stund landskapet og gjorde lang sikt til kort sikt. Familie og påskemiddagstappa magesekk vek plassen for egentid og turstappa ryggsekk. Helt egentid ble det ikke. Mine alltid velkomne turfølgesvenner ble med. Gunnar og Da. Selv om ikke været så lyst ut så vi lyst på det. “Ta med lommelykter”, sa jeg. “Vi skal på huletur.” I vakre omgivelser gikk vi langs en neddemmet elv og en jernbanelinje i vinterdvale. Setesdalsbanens småspektakulære trasè er vakker. Også i tett snøvær. Vi lukket øynene en stund og hørte buldringen og så strykenes villskap, fra den gang fossen, og elven, var fri. Det må ha vært villere enn vilt der oppe. Vi gikk gjennom den lange tunellen til tømmer-renna og den korte til jernbanen. En ufattelig jobb ble gjort for lenge lenge siden. Steinhuggere og tunellarbeidere som kunne sine ting. Med ærefykt mintes vi de som bygde alt dette en gang. Litt fantasi, og turen blir magisk. På Paulen Gård ventet det overbygde bivuakker og bålplass. Vi fikk til og med delt litt av vår pølseoverflod med en liten familie fra Vennesla. Det er godt å dele.
Et liv har gått tapt. Et lite liv, men et liv. En liten fugl led en grufull død på hytta vår. Den har flydd ned i pipa, inn i peisen og aldri funnet veien ut igjen. I skrekkslagen panikk har denne lille skapningen virvlet opp sot og aske med sine vakre små vinger. Den har bakset og sett friheten gjennom peisglasset før alt støvet i nebbet og lungene har stanset pusten. Den lille fuglen landet for aller siste gang inne i vårt ildsted. Den så fredelig ut der vi fant den. Men vi forstod den hadde ingen rolig død. Et liv var gått tapt. Et verdifullt liv. Og hvem andre enn mine to små barnebarn viste dette livet den siste ære. De fant fram de gode tankene. Medfølelsen, omtanken, tristheten. Følelser som ofte er vanskelig å finne. De ønsket å forlenge denne fuglens liv i deres egne tanker. Og tankene deres kom naturlig i møte med dette bittelille livet som hadde slutta. Det var godt for en enkel sjel å se. De gravla den lille fuglen på en liten knaus med utsikt utover Korsvikfjorden. Der ligger den. Der den hørte hjemme. De små energiene til den bitte lille fuglen lever videre. Den lever videre i minnet vårt og den lever videre i auraen rundt hytta.
! 