En bekymringsmelding.

Posted on by tommetanker

dear_mr_trump

 

Kjære president. Jeg har prøvd å ringe men du tar ikke telefonen. Du vil tydeligvis ikke snakke med meg, så jeg skriver. Og håper ordene en gang når frem til deg. Det er ikke alt som virker, men noe gjør. Av og til uten at jeg vet hvorfor. Kanskje dette virker. Litt. Uansett er det bedre å gjøre noe, enn ingenting. Et kort  brev til Mr. Trump understreker den frustrasjon mange av denne klodens innbyggere opplever akkurat nå. Og jeg skriver ikke alene. Vi er flere enn meg. Fra hele verden egentlig. Du synes kanskje at vi ikke er så viktige som deg, men det synes vi. Du er verdens mektigste mann i verdens mektigste land, men du oppfører deg på en måte som veldig mange av oss ikke liker. Kanskje du ikke klarer å se deg selv fra et fugleperspektiv. Selv de fleste i ditt eget lang liker ikke det dy gjør. Dette brevet er en liten dråpe, jeg vet det. Og jeg vet ikke om dråpen fordamper før den får gjort nytten. Samtidig vet jeg at en gang er det  EN dråpe som til slutt gjør begeret fullt. Hvilken dråpe vet jeg ikke, men jeg er en av de naive dustene som tror at til og med min lille tilstedeværelse nytter. Trump er ikke viktigere enn meg. Og deler du mitt syn på at han trenger litt veiledning og hjelp til å løfte blikket, så gi en dråpe du også. Du kan gjøre det her:

https://secure.avaaz.org/campaign/en/trump_muslim_ban_fb_pa/?copy

 

Jeg liker å bli lest

Posted on by tommetanker

bloggeren_tommetanker

Det skremmer meg litt når jeg kjenner det rykker i selvsentrerings-nerven. At så mange akkurat nå leser mine ord får tastaturet til å bli klamt og sidestatistikken til å bli min nærmeste venn. Time etter time sjekker jeg i skjul med unnvikende blikk hvor mange som leser, deler og liker det jeg skrev. Med en underlig skjemmende glede befinner jeg meg nå oppe i en verden dominert av YvesSaintLorent, VictoriaSecret, handleposer av papir med tauhåndtak, Pudder, speilbilder, tights og en og annen matoppskrift. Mine små, små tomme tanker som jeg nå lirer av meg på det syvende året skriver jeg mest for meg selv. For å opprettholde min egen nerve og tvinge meg selv til små innslag av bevissthet. Bloggen er en drivkraft i seg selv. Jeg må se meg rundt, iaktta og huske. Og jeg må mene, offentlig. Så liker jeg ordene og bokstavenes egne liv. Det var en kombinasjon av det og se og det og mene som fikk meg opp i rosenes rosa verden. 19-ende mest leste bloggen i Norge. GUDD. Rykket opp 1789 plasser på en dag. Passerte akkurat 34.000 lesninger.

Jeg liker det og jeg er stolt av det, om det enn er for et par dager. For innlegget mitt har mening, det handler om respekt for mennesker på flukt og at vi kan og skal gjøre dem trygge hos oss. At så mang deler og liker dette gir meg tro på oss som bor i denne kalde avkroken av verden.

Og at andre gjør mine ord til sine liker jeg.

Uten blygsel for øvrig.

 

 

And then there were none.

Posted on by tommetanker

andthentherewerenone

Plutselig var det ingen igjen. Ikke av oss. Vi mennesker er det mange nok av. Vi er stort sett våre egne fiender og har ikke andre arter som vil oss vondt. Heldigvis det er ikke så mange som mener at pulveriserte mennesketenner er et potensfremkallende. Eller at flamberte mannetestikler er en delikatesse. Det er ikke mye penger å tjene på å selge vårt gode skinn.

For andre skapninger ser det litt mørkere ut. Vi fortrenger for penger. Vi skaper behov for ting vi ikke trenger. Elfenben, skinn, eksklusive kroppsdeler. Det gjør at andre kan drepe og tjene mye penger. En liten annonseserie for African Conservation Foundation illustrerer hvor skjør vår verden er. Og ikke minst hva vi mennesker gjør med den. Krypskytingen vil jo slutte dersom det ikke er et marked for produktene. Så det er vi som kan gjøre noe. Vær bevisst og vær rettferdig. Ta vare på denne kloden vår. Vi har den sammen med andre.

and_then_there_were_none_elephant

and_then_there_were_none_rhino

Hill, hill til Art Director Brandon Prinzi og ikke minst 3D modellør Frederic Muller. Well done.

https://www.behance.net/gallery/47695787/Then-there-were-none

https://www.africanconservation.org/

Den lille forskjellen

Posted on by tommetanker

drape

Det er fint å være meg. En dråpe. En dråpe i et stort hav. Et lite menneske i en stor verden. Av og til alt for stor. Så stor at jeg tror jeg nesten ikke finnes. Men jeg vet allikevel at jeg finnes. Jeg er jo her. Jeg har et stille liv i en by i et lite land. Det jeg skriver og sier er viktig for meg. Det er ikke sikkert det er viktig for deg, men jeg sier det allikevel. Jeg deler dette med de jeg kjenner,- og noen til. Jeg bor langt vekk fra der det skjer, og de som får det til å skje. Allikevel kan min lille stemme bli hørt. Av noen som lytter. Av og til. Det viktige er å vite at jeg har en stemme. Og selv om den er liten i et lite land langt mot nord så kan den bli hørt. Av andre. Også de jeg ikke kjenner. Alt for mange tror ikke at en dråpe i havet nytter. Men en dråpe i havet er en dråpe mer enn før. Det er noe.

Man skal aldri undervurdere den lille dråpen. Din lille forskjell kan også være andres lille forskjell. Har du en liten dråpe, så gi den til havet.

Lavterskelforståelse forventes

Posted on by tommetanker

80_cm_tommetanker

Hatmail, Netttroll, Terrorvarsler, Sure venner, naboer og de fleste bekjente . Rygger som vendes og hatfulle blikk. Allikevel, jeg tar sjansen. Tiddelitomm. Det sner, det sner. Mine soyabønner har blitt hørt. Til og med en bekymringstelefon til Gislefoss ser ut til å ha virket. Jeg er fullt klar over at mitt ønske for dagen forbannes av de fleste. Det finnes ingen lavterskelforståelse for slike infame ønsker. Men alt jeg begjærer er at naturen skal gå sin gang. Det er fuckings februar snart og den eneste luremus-snøen vi har fått kom 6 november og var vekk den følgende helgen. Den gangen stod jeg klar i kroppsnær trikot med skulderputer og andre puter. Dæhli hansker og matchende rød swixsmørebag der hvor hoftene en gang var. Og så smelta snøen under skiene på meg. Det var direkte flaut å ta bussen hjem fra lysløypa på Strai i det antrekket.

Jeg forventer snø oppå snø i dag. I mengder. Så kan heller alle dere andre utvide tacofredagen til mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, lørdag og søndag og komme ut en gang i april. For såpass må den ligge. Fra i dag til slutten av April. Se ut. Hvitt og lyst og vakkert. Naturen kler seg til fest for meg. Hipp, hipp.

Nå må jeg løpe å smøre tålmodigheten med glider og skiene med blå Swix.

Ajkic. Nå tar vi over.

Posted on by tommetanker

leo_ajkic

Takk Leo, Du har gjort ditt, det er nå vi skal ta over. Du har gitt oss FLUKT. Du har vist oss flukt. Et så lite ord. Med så ufattelig vanskelig innhold. Innholdet slipper vi å tenke over vi som bor her. For flukt er noe vi kan se vekk fra. Langt vekk fra. Noe som skjer langt borte. Vi er langt borte fra frykten som starter flukten.

Leo Ajkic og NRK viser oss nå FLUKT på TV. De viser den sterke drømmen og det sterke håpet som starter flukten. Og ikke minst redselen. Alle de som flykter for ikke å dø. For de vet det finnes håp. Hos oss. Det er vi som er håpet. Det er vi som lever midt i drømmen og deres ønsker for fremtiden. Vi lever i et land hvor vi har ingenting å flykte fra, og tar det litt for ofte som en selvfølge.

Derfor er denne bosnieren med den slepne ghettostemmen og alternative grammatikk viktig. Han tar ikke livet sitt som en selvfølge. Han og hans team av dyktige TV-folk viser oss personligheter inne i flukten. Årsaker, drivkraft, frykt, bakmenn og korrupsjon. Og død. Mye død. Men også gleder midt i mørket. Det er sterkt og godt. Det fortelles til oss av han. Direkte og uten filter. Ærlig og ekte. For meg virker budskapet personlig og det tror jeg det er for denne mannen. Han har selv opplevd flukt som liten. Og nå forteller han om andres flukt i fjerne land. Eller? Det er ikke så fjernt. For flukten er ikke ferdig før den stopper. Og det er vi som er endestasjonen. Vi er mållinjen. Det er her flukten stopper. Det er hos oss han og hun som har vært redd så lenge endelig skal kunne føle seg trygg igjen. De skal kunne slutte å se seg tilbake når de kommer til oss. Sakte vende blikket og se fremover. Det er en viktig jobb vi har å gjøre. TRYGG er det nye lille ordet som skal festes.

Så takk rare Leo Ajkic. Du har vist oss FLUKT.

“Jeg er ikke religiøs, men lenge var jeg sur på religion. Mente det var det dummeste som er oppfunnet. Religion var årsaken til krig. I dag tenker jeg at det finnes gode og onde mennesker.”

Leo Ajkic

Gammal moro

Posted on by tommetanker

 

Ærbødighet og respekt. Vi deler en fantastisk verden. Og jeg er en av dem som tror på at jeg på en eller annen måte har en forbindelse med alt og alle. Fra den enkleste organismen som finnes (meg selv) til avanserte maurtuer med en infrastruktur vi kan misunne.. Et virkelighetens Matrix omgir oss alle,- tror jeg.  Og i en liten dal under Ravnåsen følte jeg forbindelsen. Den eika har opplevd mer enn meg. Well done.

Denne lille filmen lagde jeg i 2017. I dag er det 2020 og tiden over for denne eika. Livet er slutt og kjempen har falt. Men omgivelsene er fortsatt mørkt og spektakulært.

Langreiste fristelser

Posted on by tommetanker

langreist_mat_tommetankerDeilige deLuca lokker med fristelser hele dagen. Selv om jeg ikke vil, brånekter faktisk, så vil magen. Som en svak mann i et svakt legeme er jeg skutt lenge før skinnet er solgt. Dessverre går hurtigste vei i fra mitt avstigende busstopp til mitt ringe kontor forbi de mest ulidelige fristelser. Min selvpålagte jernvilje har smeltet i det bussens diesellukt er ferdig med å rense mitt neselige sansesystem. Og etter sånn ca. 157,6 meter passerer jeg Dehli deLuca, som med sin forbannede lokkemiddeltaktikk, lar døren stå åpen. Og når vindretningen står på Dehlien sin side svikter mine knær. De deiligste dufter gjør meg ør. Kun etter knokene drar jeg meg over tyggismetta brostein og inn i syndens kaloriinfiserte hule. De har så mye i disken der som pirrer mine lyster og trigger mine sanser. Så jeg ser på det som et bønnhørt kontraønske at øynene mine denne dagen falt på noe jeg ikke har lyst på. Og nei, de serverer ikke komper der. Dette var Kyllingwraps, ferske og fine i dusken og i looken. Men tilleggsteksten stoppet meg. Den ferske følelsen gikk over til en konserveringstilstand. “Håndlaget i ITalia , 60,- kr.”  En stiv pris tenkte jeg jo også, men det kommer sikkert av flyplassavgifter og flybillettgebyr. Ferske ting som er håndlaget i Italia mister min tillit så lenge jeg selv ikke befinner meg  i Italia. Heldigvis. Så denne dagen maktet jeg å unnslippe mitt egendefinerte kjøpspress.

Jeg kom til jobben like mett som da jeg gikk hjemmefra.

Glad jeg ikke heter Tone

Posted on by tommetanker

god_tone_tommetanker

“Undskyld at jeg uleiliger.” Heter du Tone bør nå kvesse ørene. Jeg lette etter en bok om meg selv, men fant det ikke. Ei heller en bok om hvordan en president bør oppføre seg. Men for Tone derimot, – fant jeg en bok. Ført i pennen av ingen ringere enn Victor Chic, et navn det øser selvsentrert innsikt av. Sikkert en fyr som delvis har lyktes i å forme sine omgivelser rundt sin egen deilige tilstedeværelse. Og dette er bare noen få regler. Det finnes 333.

Et utdrag:

hushjelp_tommetanker

På gaten

Gå ledig, men sleng ikke for sterkt med armene. Slep ikke føttene.

dannelse

 

 

Felles

Posted on by tommetanker

 

Har vi noe til felles vi mennesker. Med naboen?  Har vi noe til felles med Venndøler vi som kommer fra Kristiansand? Eller med de fra Flekkefjord?  Har vi noe til felles med Finnmarkinger, eller svensker? Hva med de som kommer fra Hirtshals i Danmark, eller litt lenger sør i Danmark, fra Århus. Ja, vi har vel det, vil mange mene. Men hva om vi drar lenger vekk. Til Tyskland, Polen, Nederland eller helt ned til Italia. Har vi noe til felles med dem? Kanskje. Men der slutter det vel. Om vi krysser et av havene og kommer helt til Afrikanske, Syd-Amerikanske eller til og med Asiatiske land er det slutt. Noe til felles der? Lite mener mange. Men hva om en fra så langt vekk kommer til oss? Har vi noe til felles da? Ser vi etter så finner vi vel noe, eller kanskje ganske mye. Vi må bare se etter.

Den lille filmen handler om fellesskap tross ulikheter.

Søk det vi har til felles og dyrk det.

Ikke dyrk ulikhetene.