!

Det amerikanske flagg må sansynligvis redesignes etter et år med ny president

Jeg tenker og tenker og får rynker. Jeg føler at jeg synker. Jeg står langt inne på land. Allikevel savner jeg snorkel.  Jeg står på land og snapper etter luft og prøver å fylle lungene. Men pusten jeg kjenner er tung, og litt klam. Jeg har fått en ny president selv om jeg er her og presidenten er der. Vårt lille land har alltid hatt deg, herr president, som storebror, far og mor. Vi har vært familiemedlemmer så lenge jeg kan huske. Jeg har til og med sett opp til deg. Du skifter ansikt av og til, men stort sett går det bra. Men tiden er kommet. Frykten har tatt bolig.  Jeg tror jeg vil bli adoptert vekk fra deg nå. Finne en ny familie. Du skremmer meg mer enn du gleder meg. Du mister mer respekt enn du får. Du sier mer om hva som gjør deg sint enn hva som gjør deg glad. Du forteller om alt som er ille og lite om hva som er godt. Og nesten ingenting som gir håp for fremtiden. Du bygger opp om  egoisme istedenfor samhold. Du er kanskje en hyggelig mann, men det går kankje ikke an. Jeg liker ikke det du sier.. Så nå vil jeg ikke være i familie med deg lenger. Jeg vil ut herr Presidente. Jeg bryter.

I  hjertet mitt vet jeg at vi er et godt land med et godt folk. Vi i Norge. Vi trenger forbilder siden vi er så små. Men vi trenger ikke forbilder som deg lenger. Så vi får prøve å fortsette å være oss, uten deg. Men akkurat nå er jeg litt redd og savner en snorkel.

For jeg vet rett og slett ikke hva jeg har i vente herr Presidente.

Det skal være slik og endelig er den her. Vegetarpoteten. Rotfrukten vi har så kjær har blitt dyrket frem på en kjøttfri måte . I naturen. Til og med vegetarianere kan spise den. Etter års forskning og genmanipulering i stor skala er det endelig noen som har lykkes. Landbruksministeren blir nok stolt. Trond Moi og mesterkokker verden over kjenner det rykker i de økologiske nøttene. Dette overgår kvantefysikk og doplereffektstudier. Og hvem skulle trodd at dette gjennombruddet ville finne sted i Kristiansand. Midt i byen, midt i lørdagsnattens rumlende inferno av fyll og saklige usmakeligheter. En liten serveringsvogn med en stor oppdagelse til nattens løse og faste fugler. En vegetarpotet har sett dagens lys. En helt naturlig potet? Er dette sant eller kun et PR stunt. Dette skjeOg dette finner sted langt fra NASA sine laboratorier og tunellen hos Cern. Kristiansand får den tvilsomme æren av å være fødested til verdens første vegetarpotet.

Gudd.

Tror snart jeg flytter.

Det er så flott dette rommet. Et rom i tiden. Et rom i nuet. På hugget. Det skifter innredning hele tiden. Bokhyllen fylles og tømmes. En sofa i skinn byttes ut med et bord i eik. Det fryder mitt hjerte og gleder min resirkulerte hjernehalvdel. Diverse bestikk med overvekt av gafler fra 60-tallet blir plukket opp av noen som legger igjen en støvsuger fra 90-tallet. Selv fant jeg min vaskeservant i dette det aller helligste. Rommet ligger der til fri benyttelse av alle de som besøker det. Drar jeg opp for å kaste ting på søpla kaster jeg aldri alt. Det er alltid noe som noen kan bruke om igjen. Det er på mange måter et magisk rom, for det du setter der blir plutselig vekk. Gyngestolen min kom bare til døra den gangen jeg skulle sette den i fra meg. Plutselig var den vekk. Kanskje sitter det noen i den akkurat nå, foran en peis, og leser en dårlig bok. Og fiskegarna etter min far havnet i hendene på en av dem som jobber der oppe. Håper han fisker med dem og ikke sydde dem om til kroppsnære one-piece. Alle ting har sin historie. Og har du noe du tenker du skal kvitte deg med. Sett det inn i byttehallen, så fortsetter kanskje historien. Godt å tenke på.

Mørketid og deppetid. Vi er inne i det nå. Selv om det blir noen minutter lysere hver dag så er det jækla trist utendørs om dagen. Kroppen forfaller og butter i mot. Den lystrer ikke alle beskjedene den får fra hovedkvarteret i lillehjernen. Jeg vil, jeg vil men den får det som den vil. Jeg har innsett at i min halvdøde alder kan jeg ikke vente at responstiden er som den var. I det jeg trykker inn knappen virker kroppen min akkurat som de første digitalkameraene. Ingenting skjer det første sekundet. Så jeg har allerede en Kropp som Butter til daglig. Men dersom du har lyst å oppleve dette fenomenet. Om du føler deg sprek og spretten, er ung og dum eller bare nyfiken er det bare å oppsøke Kroppsbutikken. Der har de nå salg på utvalgte ting som får kroppen til å stritte i mot. . . . .tror jeg.

Jeg gikk kveldstur i går. På med turskoene. Inn i mørket igjen. Inn i natten. Stille, mørkt og godt. Den indre roen finnes der. I alle fall for meg. Og jeg trengte det. Finne roen. For tidligere på dagen hadde en hyper gutt med flybensin i ræva og sennep under øyelokka trukket meg ganske langt og gjort meg ganske sliten i hodet. Der hvor han i det hele tatt ante at det var en grense gikk han over. Han var i gassen den dagen. Han tynte meg. Høyt og lavt og med sterkt utbredt hørselshemming hva gjaldt korrigerende bemerkninger. Han var en vilter valp denne dagen. Det er så lett å bli sinna på slike. Bruke sin overmakt til å styre vilterheten. Det tyngste er å la vær. Prøve lure, men lange, løsninger. Det min Maya har lært meg. Det var tungt men jeg tror det funka. Vi kom oss gjennom dagen alle sammen. Uten de store slagene. Og en liten topptur til Sotåsen for å se solnedgangen hjalp. Der oppe traff vi faktisk en annen valp. En virkelig en. De lekte godt sammen. Den valpen og vår valpegutt. Men hodet mitt var slitent så jeg gikk inn i skogen den  kvelden. Der stillheten rår.

Når jeg kom hjem stod skoene der. 2 par barnesko i gangen. Skoene til valpen og skoene til søstera. De stod der og vitnet om hva som lå å sov i sengene inne på gjesterommet. Disse skoene må jeg ta vare på tenkte jeg. Jeg må ikke bli sinna om de ligger slengt eller skitner til. Jeg må ikke gjøre det lett for meg selv. Jeg må gjøre det riktig slik at skoene vil tilbake hit. Også en annen kveld.

Gleder meg til frokost.