! | TOMMETANKER OM TING JEG TENKER SÅ VIDT PÅ

Utestengt på livstid.

Posted on October 23, 2015 by tommetanker

Jeg skulle aldri ha gjort det, men jeg gjorde det allikevel. Det var min feminine side som vant i den indre kampen om den nære framtids avgjørelser. Kvinnen i Tomm dukket opp i åndelig drakt og overtok hele mitt vesen. Og ikledd min beste drakt, bestilt fra en som heter Borat, steg jeg inn dobbelporten og inn i Sørlandshallen. Sørlandets storstue. Lengre kom jeg ikke. Utestengt på livstid. Og det selv om tema for årets kristne kvinnekonferanse er ”Styrke og verdighet er hennes drakt!” .

Håper det ikke stemmer.

Posted on October 22, 2015 by tommetanker

“The Red Lion er et lite stykke England i hjerte av Kristiansand, et lite steinkast fra den travle Markensgate. Vi serverer tradisjonelle pubretter og et bredt utvalg av drikke fra fat og flaske, velkommen!”

Slik presenterer de seg på toppen av sin egen nettside.The Red Lion – Et lite stykke England. Håper det ikke stemmer. Kristiansands nyeste tilskudd til nattelivet. Det var med forhåpning jeg gikk dit. En engelsk Pub! Jeg kjenner smaken av en engelsk pub når jeg smaker den. Jeg har ikke vært så mye i England, men noen ganger har mitt sørlandske legeme besøkt dette øyriket og dets tradisjonsrike pub-kultur. Så det var med en viss forventning jeg steg over dørstokken til The Red Lion. Og jeg gikk ikke alene. Første gang med en engelskmann og en australiener. Andre gang med en engelskmann og en nordmann. Dessverre blir det neppe en tredje gang. For dette var bare et bitte-bitte-bitte-lite stykke England. Det var fortsatt mer Mexico enn England (lokalene var tidligere Mexicansk restaurant). Taco-tåka henger fortsatt i vegger og dekor, og kanskje har de like mange mexicanske øl-merker som engelske merker. På tappekraner så jeg bare Newcastle- Øl fra England, men kanskje mitt blikk overså noe. I rettferdighetens navn så serverer de god mat og viser engelsk fotball så det holder, og servicen var hyggelig. Alikevel,- Tror ikke Kong James som i 1603 brakte løven til England, The Red Lion, hadde blitt imponert. Sorry.

Eplekake med krem.

Posted on October 21, 2015 by tommetanker

I går kveld ble vårt lille krypinn forvandlet til helsens og velværens mekka. Men gode Torhild på besøk ble både smilebånd, samlebånd, hårbånd og den hellige ånd strukket til det ytterste. En utsøkt middag med røkt torsk og gulrotstuing ble forbigått i stillhet av husherren, men nytt i fullt drag av husfuriene. Påfølgende glass med god rødvin og eplekake med krem forlenget denne fine kvelden. Og så snart kremen var slikket av tallerkenen dukket andre kremer opp. Disse unevnelige kvinnekremene. I lyset fra vår nye lysekrone ble egenproduserte mirakuløse kjemiske forsøksblandinger påsmurt. Naturlig godt for hud og hår og år. Og selv om jeg ble tilbudt behandling takket jeg høflig nei. For min ansiktshud og mine øyerynker er det bare sur vind, saltvann og høstregn som hjelper. Men damene koste seg. Og mens jeg satt og leste en god bok inne på gjesterommet, hørte jeg samtidig gode samtaler og gode minner bli skapt inne i stuen. Behandlingsformene ble diskutert og raffinert. Godt for Maya, og godt for Torhild. Da jeg etterpå ble stilt til veggs for ikke å kunne se noen forskjell, ja,- så hørte det liksom med til kvelden det også.

Snølyst i anleggsbransjen.

Posted on October 20, 2015 by tommetanker

Riktignok har kakemennene og konene og andre skremmende figurer preget matvarehandelen en stund. Lettskremte søringer, som meg, vegrer seg for å se i retning av disse halvkvælte og ut-tørka bakverkene der de stille roper om hjelp fra innsiden av poser påtrykket bransjens dårligste ingredienser. Men jeg har liksom godtatt det. Kakenissefolk og brøytestikker dukker opp ganske lenge før jula setter inn. Og da mener jeg ikke butikken Jula, guds gave til menn, men jula som høytid. Den som egentlig kommer i desember. Men i dag så jeg at denne gleden over prematur jul har nådd anleggsbransjen. På en liten grusvei ved nygård så jeg dette koselige skiltet. Og hørte jeg godt etter syntes jeg at jeg hørte en gammel traktor trekkende på en slede med tømmer. Snølysten er tydeligvis stor i tømmertransportanleggsbransjen.

Ny lysekone på plass.

Posted on October 17, 2015 by tommetanker

“Jag kan inte riør”, sier jeg. Heldigvis kan min kone det. Og når halve huset ble solgt krympet lånet og interiørfokuset steg. Kun et lite sletteklikk fra banken og vi var igjen tilgjengelige som kunder for Bolia, Home&Cottage, Jula, Ikea, Lampebutikker og lunsjkafeer. Bonytt har funnet veien inn i stua og lagt seg behagelig til rette like ved sofaen. Det venter kun på en kopp dampende kaffe og Maya. Så skal de to kose seg uforstyrret , lett pludrende, en god stund. Min lyse kone sitter og lyser opp i den gamle sofaen, mens lysekrona lyser opp i rommet. Og jeg skal innrømme at det kjennes deilig. Det å ikke stønne over økonomien når en interiørdetalj kommer i hus. Og det er fint å se på Maya som sitter der sammen med Bonytt og sammen myser de ut i rommet. Planene de legger er ikke lengre så skumle. En ny sofa er allerede unnfanget og vil bli forløst i løpet av 10 – 12 uker. Og i går skinte min kone i takt med mine anstrengelser for å få vår nye, og første, lysekrone opp i luften. Riktig fin ble den. Og den lyste til og med opp i dag morges selv om strømmen ikke var på. Maya er flink med interiøret. Med helheten og detaljene. Vi har det fint, det ser jeg. Dette hadde ikke jeg klart. Få menn kan slikt.

Det er alltid ett eller annet å sette fingeren på.

Posted on October 16, 2015 by tommetanker

Det triste er at jeg kjenner meg igjen. Disse bildene kunne ikke blitt tatt for 20 år siden. Og egentlig burde de fortsatt ikke kunne bli tatt. Vårt ønske om hele tiden på være mange steder på en gang tror jeg er forstyrrende for sjela vår. Mobilitet og tilgjengelighet er helt topp, men for de fleste av oss er det også et uromoment. En ulmende uro om ikke å vite, ikke å delta, ikke være alene. Det rare nå, er at mens vi er sammen med andre er vi allikevel ikke helt sammen på grunn av denne tekniske lille mobildingsen. Og mens vi misbruker mobilen misbruker vi samtidig de nær oss. Det er alltid ett eller annet å sette fingeren på. Vi er ofte ikke til stede nok for dem som er rett ved siden av oss. Fotografen Eric Pickersgill fra North Carolina og Florida har tatt en tankevekkende fotoserie. Scener hvor vi alle kjenner oss igjen. Men han har fjernet “center of attention”. Serien heter REMOVED/social. Men er det oss eller mobilen som er fjernet.

Se hele serien her:

http://www.removed.social/

http://www.ericpickersgill.com/

Takk Morten for lenka.

Lave priser kan koste barn dyrt!

Posted on October 15, 2015 by tommetanker

Uhyggelig at slike kampanjer trengs. Kampanjer som igjen og igjen forteller oss at barn blir utnyttet og utnyttet og utnyttet av oss voksne. Og prisen for at vi voksne skal kunne smile og handle varer på supertilbud kan være høyere enn vi aner for små barnearbeidere. For rundt om kring i verden arbeider barn under slavelignende forhold. Langt, langt vekke fra butikkhyllene. Det er viktig for oss også å være bevisste på at dette finnes. Og med bevisstheten kommer også muligheten til påvirkning og pengestøtte.

I Brasil er dette problemet reelt. Og det er her kampanjen kommer fra. Rett på sak.

Hill, hill til reklamebyrået New360 i Belo Horizonte i Brasil, med art director Rodrigo Carvalho bak tastaturet.

“Low prices can be expensive for children.
Thousands of companies use child labor for more profits. Report it.”

https://www.childfundbrasil.org.br/

Ledig stilling?

Posted on October 14, 2015 by tommetanker

Det er et trist at avis-siden med ledige stillinger er den som leses mest om dagen her sør. Samtidig er det den siden som har minst innhold. Det er harde bud for mange nå. En hel, og stolt, næring på sør og vestlandet sør har fått brukket ryggen. Mange kloke hoder har altfor lite å gjøre om dagen. Og så lenge oljen er billig fortsetter menesker å miste jobben i Kristiansand. Skulle ønske det var flere stillingsannonser som denne her over. Det er riktignok for praktikantsilling i et markedsføringsfirma, men allikevel. Og den strider muligens mot opphavsrett ang. fotobruk også, men den er direkte og de trenger folk.

Isn’t we lovely?

Posted on October 13, 2015 by tommetanker

En fin aftenstur ble finere i går. For i går var det ikke bare jeg som tok turtøyet på og knyttet skoene med de tjukke lissene. Maya ble med. Vi kledde oss etter de duskregnforholdene det var og tok veien inn i Randesunds bondeland. Og turen vi skulle på er ikke så lang, men den er jaggu meg fin. For i går gikk vi opp på Sotåsen, ikke langt fra Dolsvåg. Det var grått og flott og stille i skogen. Stien lå foran oss, gulprikkete av høstblader. Mosegrodde steiner og sleipe fururøtter la vi bak oss og kom opp til en deilig ettermiddagsutsikt. Naturen serverte oss sin flotteste dessert. Fine mørke skyer åpnet seg for å slippe solen frem til Maya som stod der og beundret den allerede flotte utsikten. I et anfall av total mangel på selvinnsikt satte jeg kamera på 10 sekunders selvutløser og skvatt frem til Maya. Jeg tenkte at jeg skulle bli med inn i denne flotte naturen sammen med Maya. Det jeg overså er at jeg som regel gjør jeg meg best i stummende mørke eller i uvanlig sterkt motlys. Bjørn sa en gang at jeg er med som pynt på turer, men jeg tror han var satirisk. Og som regel blir jeg oversett når jeg fotograferes sammen med andre. Men denne gangen overrasket både kameraet og naturen oss alle. Det ble et perfekt bilde hvor forgrunnen er like fin som bakgrunnen. Og det var slik denne turen ble. Fin, fin. På vei tilbake tok vi veien langs gamle blodslitbygde murer og forbi et ekorns herremåltid. Fint med godt selskap på en kveldstur.

Frustrasjon. Finnes det noe som hjelper.

Posted on October 12, 2015 by tommetanker

Det klør inni ryggmargen. Noe så inni granskauen. Det er akkurat som hodet er skrudd av og en kopp stokkmaur blanda med Glava og innmaten av nyper er helt oppi til erstatning for den ellers så stabile margen. Jeg sitter på stolen og vrir meg som om det er tentamen med kun 10 minutter igjen og jeg må sabla på do. Jeg vet jeg har det rette svaret, men om jeg sitter akkurat lenge nok til å få det ned på papiret vil jeg sannsynligvis tisse på meg. Hva gjør jeg? Det prikker under fotsålene og øyerynkene fordobles. Tunnellsynet tiltar og pupillene utvides. Frustrasjon er ingen lett prøvelse. Av og til blir jeg unyttigvis frustrert. Uten å ville det blir jeg satt i dilemma som er vondt for sjelen.” Ikke hopp, ikke hopp, ikke hopp. Det er dumt å hoppe. Du tjener på å ikke hoppe. Dette kan jeg. Ikke hopp. All erfaring tilsier at et hopp nå ikke er lurt. Jeg vet jeg har rett.”,- sier jeg. Og så hoppes det.. . . . . .. “Jeg skulle kanskje ikke hoppet”,- svares det. Gudd. Jeg har lyst å legge frustrasjonen inn i tørketrommelen natta over. Jeg tenker på kaldkvæling og årelating og det som mer ubehagelig er.

Men slik er nå en gang frustrasjonen. Og det er ikke alltid jeg har rett, selv om jeg ikke har feil.

Og en måte å kvitte seg med frustrasjon på er å skrive slik som her.