COVID 19 og drivhuseffekten
Drivhuseffekten traff oss hardt nå i disse virustider. Tiltak er iverksatt. Viruset påvirker både ute og innemiljøet hos oss. Vi omgås stort sett bare vår lille familie og følger reglene til helsefolket. De underlige underliggende omstendighetene gir oss mye tid. Det er ikke lenger så mange ting vi skal rekke, så mange ting som har tidsfrister og klokkeslett en må følge . Rutiner endres. Vi får mye mer sammen tid. Jeg skal ikke på fotballen hver søndag. Maya skal ikke følge barnebarna på ballett og piano. Jeg skal ikke kjøre og bringe til juniorklubben. Jeg skal nesten ikke på jobb. Så vårt vesle virus endrer miljøet ute og hjemme. Med mye tid kan vi gjøre de langsomme tingene. Vi kan sitte og se ting vokse. Og Maya fikk en ide; Drivhus hadde vært fint. Vi kan dyrke vår egen mat. Urter og agurker. Salat og tomat. Vi har tid.
Vi kjøpte et drivhus i biter. Mange mange mange biter. Men vi har tid, mye tid, så vi satt det opp med omhu. En stabel gammel murstein som har stått i veien i flere år ble til gulv. Oppå det reiste drivhuset seg litt etter litt.
Det står der nå og har allerede forbedret miljøet utenfor. Det skal dyrkes nå. Så fingrene som til nå ha vært hvite skal bli grønne. Og jeg som er vandt til å tråkke i salaten skal endelig få min plass.

En felles ettervekst? Jeg satt og hørte på Billie Eilish fine sang og så hennes fantastiske lysegrønne ettervekst. Håpet er lysegrønt. For hvilken fremtid er det vi går mot. Vi er mer sammen nå. Nå som vi er fra hverandre. Vi teffes mindre. Allikevel er det mange som møtes mer. Et felles minne er i ferd med å skapes. Vi sankker ofte med andre om felles minner. Om militæret. Om russetiden. Om barneskolen. Opplevelser som inkluderer et felleskap og et samhold. Det får vi nå. Et felles globalt minne. En erfaring om samhold og respekt. Om å klare noe sammen. Og der sitter det spennende. Hva blir den egentlige etterveksten? Den som kommer når selv frisørene er på jobb igjen. For akkurat som håret som nå vokser ut fra toppen av kroppen og avslører vår ekte hårfarge vil kanskje koronatiden la mer av det ekte i oss vokse frem.


Inne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie. Fin sted å raste på.


Dette er turen i disse dager. 



Gamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Vi hadde nemlig en sau i logoen til mitt forrige firma; Blank. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte. Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur.
Jeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner.
Mange forelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.
