!

Gamle kjenninger treffer man sjelden inni skogene ved Vennela. Men jommen og jommen. Mine følgesvenner gjennom mange år ; sauene, dukket opp. Vi hadde nemlig en sau i logoen til mitt forrige firma; Blank. Med sine tomme blikk og tomme tanker har vi en mental fårbindelse og fårståelse andre ikke får med får. De har jo sin helt spesielle væremåte.  Jeg smilte i det jeg trodde de ønsket meg god tur.

Jeg skulle til Sandlandsoksla. En heitopp i Vennesla. Og der turen startet traff jeg en annen kjenning; Bringsvær Leirskole. En fin leirskole hvor pubertale ungdomsskole-elever har lusket på hverandre i generasjoner.

Mange forelskelser og smugsussing har nok forekommet i alle krokene der. Jeg var der også en gang med klassen. Og mens de andre guttene kikket med nye øyne på jentene var jeg ute å klatret i trærne og gikk ned til vannet og fikk steiner til å hoppe. Rett og slett fordi jeg ikke visste bedre. Gode minner. Turen til “Oksla” starter rett bak leirskolen og blå prikker leder deg helt fram. Stien, eller bekken, som den kan kalles er underlig anlagt. Den som en gang lagde den turen liker å gå i myr. For det var mye myr. Bli blaut eller gå med vadestøvler. Turen var våt og vakker. Mange sprudlende bekker og vakre stille himmelspeilende dammer. Siste stykket opp mot toppen går på fjell og i skog. Oksla var en rolig og behagelig høyde. Utsikten var stille og lang. Turen er litt langt vekk og litt annerledes. Et fint alternativ til vante stier.

Inne  i skogen innenfor Drangsholt i Tveit står en bitte liten bauta. Til minne om Treske Nils.

TreskeNils har sin egen bauta. Et minnesmerke. En minnestein er reist der han en gang ble funnet død. I 1934 døde han her. Noen trodde han var borte og andre trodde han var hjemme. Så ingen gikk ut for å lete. En trist historie. Steinen var lett å overse, men når jeg først fikk øye på den var den stor i all sin lille prakt. Og takk til Tveit turlag som lot meg finne den. Løypene er mange og godt merket på Tveit. Den ene leder hit til en mørk liten dal hvor en enkel stein er satt opp til minne om en hedersmann. Når jeg leser om Nils Olsen ser det ut til at han ikke gjorde noen store bragder, men han gjorde mange små. Og det er kanskje den største bragden noen kan gjøre.

Steinen står liten og rak, og det er et godt sted å stoppe opp og tenke på bragdene du selv gjør. Ikke tenk på de store. Tenk på de små. Tenk på når du gjør noe godt for noen. Av og til for bare en. Av og til for mange. Tenk på neste bragd du skal gjøre.

Turen til steinen går gjennom skog. Fin skog, men litt ensformig. Ganske kjedelig sti og minnesteinen står hele 3-4 km inn i skogen. Det er kanskje også derfor den gir et større avtrykk i lillehjernen når du først kommer dit. Litt videre fra steinen kan du se rester etter flere små gårder. Lukke øynene og se hvordan de virkelige Farmendeltakerne levde. Her er mange fine steder å ta en rast. En flott avstikker til Falkodden kan også anbefales.

Ta turen. Kartet finner du her; https://ut.no/turforslag/1115894

Og Andrew; Takk for turen.

En styrkedrikk av en tur. Den er ikke lang men den er bratt. Oppover og oppover til du får din belønning på toppen. De tre små jeg hadde med i dag måtte trues vekk fra dataspill og rosa ponnier på TV. Surmuling og svartmaling av de to største. Etter lovnad om eple på toppen begynte 5 åringen å juble. Vi gikk ut og vi gikk opp til Sotåsen. Denne fine toppen hvor du ser horisonten krumme. Du ser Ulvøysund i øst og Flekkerøya i vest. Det er om mulig den fineste plassen i byen om du vil se en soloppgang eller solnedgang. Jeg har gjort begge deler. Der oppe fant de tre en gammel jernpåle som ble deres nye lekeapparat den neste timen. Underlig hvordan en rusten gammel påle plutselig er like gøy som Nintendo og NightmareMoonPonnien. Det er og en fin fin bålplass der oppe om du har med deg litt ved og vinden tillater det. For med utsikt kommer ofte vind. De hører liksom litt sammen. Men denne dagen med mine tre små turkamerater var det stille og vi ble der til solen ville legge seg.

Litt facts om hytten som står på toppen.

Turkart

Vi skal holde minst en meters avstand for å unngå virus. I går tok vi det litt lenger. Vi dro til Skaudehei i Tveit og skogen innenfor.

Nå som vi er påtvunget avstand kan en jo glede seg over alle turmulighetene rundt Kristiansand. Det er mange løyper å velge mellom. I går valgte vi Skaudehei. Jeg har vært der et par ganger før på leting etter chaga. Dette naturens egne immunforsvar. I går var en fin dag. Litt frost i bakken. Akkurat nok til at vi trodde vi kunne gå tørrskodd over myra. Den teorien røyk fort. Men det er en veldig fin tur. Naturlig nok ganske bratt oppover fra Brattvollheia. Etter hvert kommer en opp i åpent skogsterreng. Flatt og fint. Tiurbæsj og Elg klinkekulebæsj over alt. Turen innover er lettgått. Mange fine bålplasser. Selv om vi antok vi var i virusfritt område så vi både PacMan og Reinlav som fikk tankene på gli. Skaudehei er ingen spektakulær topp så her er det turen og skogen en nyter. Ønsker du spektakularitet kan du ta en avstikker til Varen. Der ser du langt. Vi stoppet ved Skaudehei og tuslet ut av stien på leting etter Kreftkjuke. Eller Chaga. En sopp som vokser på bjørk og som i århundrer har blitt brukt av urbefolkning som legemiddel. Vi fant to denne dagen.

Vi gikk hjem samme vei vi kom, men en rundtur er og mulig. Det er godt merka og det henger kart i starten av løypa.

Hjemme igjen omdannet jeg soppen til te og håper den virker. Bruk naturen.